Dizel min vakre hund, min beste venn og min største motivator for å komme mæ ut for å gå, har vært pjusk siden i sommer.  Først la æ merke til at han sov mer enn normalt.  Han e jo fri som fuglen hær, og går ut når han vil.  Sommertid e han stort sett mer ute enn inne.  Han så smart at han åpne døra sjøl når han e lei av husets fire vegga.  Men han har ikke hatt samme interesse for å være ute.  Så oppdaga æ kuler på beinan hans. Forrige måned dro vi til dyrelegen.

Æ hadde mine mistanker.  I fjor fjerna vi ei kul på foten hannes.  Nu e det kommet flere.  Dyrelegen va enig i mine mistanker.  Antagelig kreft. Han har gått ned et par kg til tross for at han spise godt, og hadde fått lyder på lungene.  Mulig spredning? Men selv om han sover mye, så spise han, og han blir hyper og glad når æ spør han om vi skal gå på tur.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så lenge han ikke har vondt, og så lenge æ ser at han har livsgleden i øyan så skal vi ikke gjøre nå.  Æ skal gjøre mitt for at den tida han har igjen skal være så god som mulig.  Æ overøse han med kjærlighet.  Kan ikke gå forbi han uten å musse på han og fortelle kor sinnsykt glad æ e i han.  Han får sove der han vil.  Om det e senga vårs eller sofaen.  Han får og flere godbiter enn han bruke.  Det e liksom ikke så nøye med kostholdet hans.  Har han løst på maten min så får han litt. Det kan jo hende at det e en krefttype som ikke e så hissig, og at han har flere år igjen.  Men den tida han har igjen skal æ skjemme han bort.  Mer enn normalt.  Han e allerede ganske så bortskjemt 🙂

Æ ser ikke poenget med at han skal gå gjennom masse prøver.  Det koste masse og gir unødig stress for han.  Det e jo ikke sånn at han behandles med cellegift selv om dem finn ut korsen kreftype han har.

Når vi anskaffa oss en hund, va det for at æ trengte en motivatør for å komme mæ ut døra og gå.  Æ va overvektig den gangen.  Ja æ nu vell fortsatt under kategorien overvektig, men den gangen hadde æ veldig mange kg æ bærte på.  Det va et smart valg.  Det e vell ingenting som e mer motiverende enn en hund for å komme sæ ut å gå.

Gamlefar blir 10 år i Mars.  Han har hatt ti gode år i vår lille familie.  Æ har hatt flere hunder opp gjennom åran, men ingen som æ har vært så glad i.  Han e spesiell.  Klok.  Snill.  Smart.  Bryr sæ ikke om vi har rein eller kyr i hagen.  For et par år siden kom æ ut, å da hadde vi besøk av ei due som satt ved siden av han å spiste brød.  Han har hatt en sau som har vært forelska i han, og vi har en kanin som trur han e kjæresten hennes.  Det sir litt om lynnet hans.

Det har blitt mindre turer på han etter at æ ble syk.  Kortere turer.  Ikke så mange fjelltura med telt og fiskestang.  Men fortsatt så har vi våre turer i lag. Et av mine beste minne i tida æ va på sykehuset, va den dagen fysioterapeuten kjørte mæ hjem så vi kunne hente Dizel og gå på tur. Den gleden æ følte den dagen kommer æ aldri til å glemme.

I går hadde æ planlagt at æ skulle dra på Evo å trene.  Men formen va så dårlig så æ skippa det.  Etter en liten lur kledde æ på mæ for å ta Dizel på en tur.  For han vet ka han skal gjøre for å få mæ i gang.  Han ser på mæ med de brune kloke øyan, og selv om han ikke snakke så sir dem “Kom igjen mor.  Æ treng å lufte mæ nu”.

Æ hadde ikke løst.  Kroppen stritta imot.  Fotan mine har svære blylodd på sæ.  Fatiquen e veldig til stede.  Æ føle mæ stiv og har smerter.  De første fem minuttene e det en pine å gå.  Sola skinn, Dizel e lykkelig og hoppe frem og tilbake. Klare ikke å nyte det. Æ tvinge fotan fremover å prøve å ikke tenke på kor tungt det e å gå.  Ser fremover å tenke æ skal iallefall gå til neste lyktestolpe før æ snur.  Når æ kommer til lyktestolpen sir æ til mæ sjøl ” kom igjen gå til neste det klare du”.

Etter ti minutter blir blyloddan æ har på beinan lettere.  Fortsatt til stede, men ikke like tung.  Kroppen mykes opp, og smertene blir mindre.  Når vi snur og går hjemover igjen føle æ mæ hundre gang bedre enn når æ starta ut døra.  Dizel e glad, og æ har fått smilet mitt tilbake.  Æ nyte sola, den friske lufta og synet av en glad hund.

Vell hjemme igjen tar vi oss en ny lur på sofan dizel og æ.  Han ligg klistra inn til kroppen min.  Æ får tåra i øyan.  Æ lure på kor tung stegan mine blir uten han.  Bestekompisen min.  Vil æ klare å tvinge mæ ut døra å gå den dagen han ikke e her mer?  Kor tung vil de siste steg til dyrelegen bli.  Det vil bli de tyngste æ nån gang går.

Æ prøve å ikke ta sorgen på forskudd.  Redd for at han skal føle at æ går rundt å e trist.  Prøve å ikke tenke på kor tomt det vil bli uten han.  Vi kan skaffe oss en ny hund, men det vil ikke være Dizel.  Min beste venn.  Herremin kor glad man kan bli i en hund!

Æ e nettopp kommet hjem fra Evo.  En god times trening.  Nu skal æ sove litt.  Så skal æ å gamlefar gå oss en liten tur.  Svelge klumpen æ har i magen nu, og gjøre det beste ut av den tida vi har.  Den fineste hunden.  Uerstattelig!

Ha en fin dag der ute.

Klem fra Paradisbukta