Æ lå i sykehusenga på Kirkenes sykehus første gang æ kjente på en voldsom ensomhet. Hadde problemer med å sove. Så mange tanka og bekymringa. Æ følte mæ aleina i verden. Selv om æ visste at æ ikke va det. Det va jo bare ringe i snora så ville det komme nån å snakke med mæ. Æ gjorde ikke det. Istede lå æ dær å kjente på ensomheta.. Savna kjæresten. Savna å ligge inntil han med de sterke arman hannes rundt mæ. Tryggheta. Kjærligheta. Ligge på sofaen med dattra å se film. Flire, spise potetgull og være bekymringsløs. Æ savna normaliteten!
Ensomhet e nå æ har kjent mye på etter at æ ble syk. Koffer? Æ e ikke sikker. En grunn kan være fordi æ ikke klare å være så sosial som før, eller pleie vennskap på samme måte. Kanskje fordi det e ingen som virkelig kan forstå korsen æ har det. Korsen det føles i kroppen min, med et hau som halte. Man kan prøve å sette sæ inn i folks liv, men forstå det, kan man det? Før man har vært der sjøl?
Når æ va på mitt første rehabiliterings opphold i Alta va æ på slag og ortopedi gruppa. Det va rett og slett deprimeranes. Å fikk mæ til å føle mæ ennu mer ensom. For det va flere der som hadde hatt slag. Men i pensjonist alderen. Nu har æ ingen problema med å snakke med eldre, bevare mæ vell. Men æ hadde behov for å snakke med nån i mi ega aldersgruppe som forstod ka æ gikk igjennom. Æ fikk mæ liksom ikke til å åpne hjertet mitt og fortelle om inkontinens probleman mine, eller at sexlivet mitt va heller skral den første tida. Æ hadde jo venna æ kunne snakke med det om, men æ savna nån som virkelig forstod.
På mitt andre opphold traff æ nån. Det va faktisk vanskelig å holde styr på følelsan. Hadde lyst å juble høyt hurra! E jo litt kokko at man blir lykkelig for at man treff nån som har hatt slag i ung alder..Men endelig kunne æ snakke med nån som hadde vært gjennom nå lignanes som æ. Som forstod. Som skjønte kordan forvirringa føltes. Kordan det kjentes ut når man va sliten, eller pissa i buksa. Frykten for reblødning/slag. Bekymringa for om man kom tilbake i arbeidslivet. Sosialt isolert, og alt anna av problema og utfordringa som føle med et hjerneslag. Det va så godt å møte andre!
Sunnås 2017/18. Kress opphold. Møtte mange med forskjellige typer skader. Felles for oss va at det va hjernen som var skada. Æ glæda mæ og va kjempe spent. Å møtte masse fantastiske menneska, og det mange av dem hadde vært igjennom, fikk min hjerneblødning til å føles som en baggis. Men selv her i møte med så mange som forstod mæ følte æ ensomhet. For mens dem va sosial på kveldan, lå æ utslitt på rommet etter undervisning, trening og behandling på dagen. Æ klarte ikke å sitt å skravle å flire, se på tv i lag og være sosial. Æ lå på rommet å hørte på mens dem hadde det moro. Å det føltes vondt. At æ va annerledes…I kantina klarte æ ikke å sitte rundt langbordet å skravle. Det va altfor mye støy. Koppa som klirra, og summing av stemma. Som kniva i et slitent hode. Så æ satt som en idiot for mæ sjøl i et skjerma hjørnet. Eller spiste på rommet. Ikke en god følelse kan æ love. Å jævla ensomt.
Men heldigvis så fikk æ gode samtala med de andre når vi gikk tur, eller satt å snakka i lag en og en. Eller når vi hadde behandling i små grupper. Da følte æ mæ ikke ensom. I sånne øyeblikk følte æ mæ “normal” igjen.
I dag har æ fortsatt daga der æ føle mæ aleina. Når æ har sånne daga, e alt bare dritt egentlig. Skikkelig dritt!. Kjæresten min bruk å si til mæ ” Det e du som velge å være aleine. Fær på besøk, eller be nån på besøk” Han har rett. Æ velge bort mye av det sosiale, siden æ blir så sliten av det. Det e mitt valg. Æ har laga mæ nån “krise” plana når æ har sånne daga. Når æ kjenne ensomheta kryp under huden på mæ så tar æ musikk på øran og doggen med mæ så går æ mæ en tur. Så tenke æ på alle æ har rundt mæ og som e glad i mæ. At æ treng bare å sende en sms, eller ringe. Så får æ selskap. En klæm, litt hjelp eller nån å lette hjertet til. Æ prøve å tenke på alt æ har, isteden for alt æ har mista. Å så prøve æ å ikke synke ned i selvmedlidenhet. For alle føle sæ vell ensom innimellom?
