Nu e det fan mæ nok!

Nu e æ nødt til å ta grep.  I livet å kroppen min.  Corona tider og stengt Evo kan ikke lengere være ei unnskyldning til å la mæ sjøl forfalle.

For æ har forfalt gjennom vinteren.  Kan ikke bare skylde på stengt Evo.  Det starta lenge før det.  Med en dalende form og energi.  Å så kom den vonde spiralen. Å nu har den spinna lenge nok!

Nu må æ ned I kjelleren av mæ sjøl å hente opp den delen av mæ som kan være jævla sta.  Som kan piske mæ ut døra, selv om kroppen og hodet stritte imot.

Alta e utsatt på ubestemt tid.  Det va jo mitt store håp om å komme i form igjen.  I går sendte æ mail til dem, og ba om opphold til vinteren, isteden for når dem åpne opp, kanskje i løpet av sommeren.

Ergo blir det opp til mæ sjøl å klare å komme på fote igjen.  Æ har allerede starta.  Babyskritt.  15 minutters gårtur med Dizel hver dag.  I know.  Det e ikke mye.  Men når man e på bunnen, så nytte det ikke å starte hardt.  Da e sjansen for å feile og falle større.

Bort med sukkeret.  Den giften som æ trør til hver gang æ e trøtt.  Det sir sæ sjøl at når man e trøtt 24/7 så blir det mye sukker.  Selv om æ vet at den energien æ får når æ trør i mæ sukker e kortvarig, så e selv en kortvarig energiboost deilig når man går rundt og føle sæ som en zombie.  Men nu må æ ta grep.  For hvis æ skal bli feit igjen, på toppen av alt det andre æ slit med, så kommer alt til å bli værre.

Nei nu e det ikke nå kjære mor lengere hær I Paradisbukta!  Æ må ta grep.

Snart kan æ ta frem sykkelen.  Takk gud for el sykkelen min.  Den kommer til å bli min beste venn i tiden fremover.  Æ skal starte forsiktig.  20 minutter hver dag.  Målet mitt e at før Mai e over, skal æ sykle til byen.  Æ vet at æ klare det.  Æ skal klare det!

Fitbit klokka skal børstes støv av og laddes.  Den har logge å skjemtes I ei skuff hele vinteren.  Å man skal ikke le av ei klokke.  Det kan ligge mye motivasjon i den.  Igjen så skal æ starte I det små.  2000 skritt om dagen første uke.  Langt under de 10 000 som e anbefalt.

Når man har diverse helseplager, så e det ikke alltid fornuftig å følge anbefalinger som gjelde den friske delen av befolkningen.  Man e nødt til å finne ut ka som e fornuftig for sæ sjøl, alt etter ka man slite med.

I mine beste perioder har æ hatt 4000 skritt som mitt mål.  Heller ikke all verden, men mye mer enn 0 skritt.  Å det ligge helse I hvert eneste skritt man tar.

Hviletid.  Det viktigste når man slite med fatique.  For det nytte ikke å kjøre på som en Duracell kanin å tru at man kan jogge sæ I god form og få masse energi.  Det e ikke sånn det funke.  Desverre.

Måtehold e nøkkelen til å lykkes.  Ikke pushe på for hardt.  Selv de dager man kjenne man har energi.  Men en ting har æ nu erfart i mine snart 5 år som zombie.  Ingen aktivitet gjør alt mye verre.  Fysisk og ikke minst psykisk.

De perioder æ ikke klare å trene e æ mer trøtt.  Mer glemsk.  Æ har mere smerter.  Lunta e kortere.  Stressterskelen e mindre.  Positiviteten som ellers e mitt sterkeste kort, e ikke like tilstede.  Æ sover dårligere.  Sover mer.  Klare mindre.

Ja æ vet.  At moderat aktivitet e den beste medisinen for mæ.  Så koffer havne æ har igjen da?  På 0.  Det e rett og slett fordi det kan være veldig utmattende å måtte pushe sæ sjøl hver eneste dag.  Pushe sæ sjøl opp av senge.  Pushe for å klare å gjøre litt husarbeid.  Den evige kampen mot en sliten kropp og hode.  Som fortelle dæ at den trenge hvile.  Æ blir mer og mer overbevist om at hjernen min drive å sende ut feilsignaler til kroppen min.

En av teoriene som e sagt om fatique.  At hjernen min ikke forstår at æ e over det kritiske.  Æ e ikke syk lengere.  Trenge ikke å hvile så mye.  Alt fungere igjen.  Hjertet slår.  Nyran fungere.  Okay hodet e litt skada, men det funke!

Forøvrig en veldig interesant teori.  Og hvis den stemme, så e det faktisk mulig å lage en medisin for det.  Som stenge av de signaler.  Ja ville ikke det vært amazing!

For æ har jo skjønt at det hær e ikke nå som bare går over.  Æ kommer ikke til å våkne en dag og så e alt som normalt.  Som før.  Selv om æ må være ærlig å si at det e mitt største ønske.  At æ får energien min tilbake.  Å kan leve som før.

Intill nån kloke hoder klare å trylle frem en medisin, eller nån utrette et mirakel på mæ, så må æ bare fortsette.  Med å pushe mæ sjøl.  Med å finne den gode balansen mellom aktivitet og hvile.  Med å godta at æ i perioder ramle sammen å ikke klare.  Å pushe.

Godta at livet e hær og nu.  Ikke i går, heller ikke i morra.  Men nu.  Å nu kan æ gjøre nå.  Akkurat nu kan æ gjøre nå som føles godt for hodet og kroppen min.  I dag skal æ faktisk gå på ski!

Belønninga kommer.  Når æ e ferdig.  Å kan legge mæ å hvile med et smil.  Fordi æ har makta nå.  Æ har gjennomført.  Æ har vunnet!

Ha en nydelig dag!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg