Æ e full av håp for fremtiden. At vinteren skal bli adskillig bedre enn året som har gått. Æ har trua på en stigende form. E jo ikke veldig storforlangende. Bare den stige 10% så skal æ bli glad. Å det trur æ den vil gjøre nu. Æ e faktisk rimelig sikker på det.
Den 2 November rette æ snuten mot Alta og opptreningssentret. Æ skulle egentlig vært der i februar. Men så kom coronaen. Så fikk æ ny tid i sommer. Men å være borte fra hjemmet den fineste tida, det ville æ ikke. Ny tid september. En nydelig tid å være i Alta. Men så kom innkalling til en liten operasjon, som ikke kunne utsettes.
Nu e endelig tida kommet. I dag skal æ begynne med pakke lista. Det e en del klær som skal være med, når man blir borte en hel mnd. Treningsklær, svømmesaker, turklær osv.
Sist æ va på Sunnås sa æ til mæ sjøl. “Nu e æ ferdig med rehabilitering. På institusjon”. Nu tenke æ mer ” blir æ nån gang ferdig”?
Formen min stige alltid når æ har vært i Alta. Eller på Sunnås. Æ har fundert masse på det. Ka som gjør det. Konklusjonen e allsidig trening. Ny motivasjon. Gode rutiner. Rydding i topplokket.
Det faktum at nån ser mæ. Å forstår ka æ trenge. Som gir mæ beskjed om å ikke overdrive når æ trene. Hvile når æ bør. Får mæ til å strekke strikken, når dem ser at æ klare. Å kanskje det aller viktigste. Man har bare sæ sjøl. Ingen husvask som må gjøres. En hund som gir dæ dårlig samvittighet fordi man ikke makte å gå den turen..Middag som må lages, eller en gubbe som håpe på å få sæ litt;)
All energien kan brukes på å trene. Å være i aktivitet. Det e jo luksus. Å det e akkurat det æ trenge.
Ja æ håpe på en ny vår nu. Selv om vinteren e på tur . Æ har vært motløs lenge nu. Kraftløs. Tom for energi. Humøret mitt har vært deretter. Æ e ikke deppa. Men når sant skal sies, så har æ vært mer lei mæ. Tatt til tåran litt for ofte. Oppgitt.
Det e tungt når man gjerne vil. Men ikke får det til. Når kroppen ikke vil lystre. Selv om man presse hodet aldri så mye. Det e fan så tungt. Når man reise sæ opp for å gå en tur. Å snur når man kommer til døra. Å lande på sofaen igjen. Fordi det e ingenting å hente. Fotan vil ikke bære mæ. Det e tomt for energi. Kroppen min vil bare hvile. Selv om hodet mitt sir “gå den turen”.
En evig kamp. Det e det æ føle akkurat nu. En kamp som e inne i det 6 året. Det e lenge. Mange år. Med opp og nedturer. Det e mange daga.
Heldigvis så e det å mange daga der æ mestre. Klare å overvinne kraftløsheten. Det e de dagan æ leve for. De dagan æ klare. Når æ kan legge mæ å hvile med et smil. I did it! Æ gikk tur med doggen. 15 minutter. Men 15 minutter aktivitet betyr utrolig mye.
Man vet gjerne ikke kor viktig ting e. Før man har mista det. Gleden av å være på tur. Gleden av å være fylt med litt energi. Gleden av å mestre de små ting i livet.
Det føles godt. Å fylles med håp igjen. Om en litt bedre hverdag. Det e tross alt mest hverdaga i livet våres. Å hvis min hverdag kan bli litt bedre enn den e nu, så blir æ veldig takknemlig. Æ vil så gjerne leve. Ikke bare eksistere.
Så min lille bønn for dagen blir “kjære Gud, Allah eller julenissen. Kan dokker sende mæ en dose energi? Ikke bare et blaff. Men litt vedvarende energi. La oppholdet mitt i Alta bli godt. La mæ komme hjem med nytt pågangsmot. Nye gode rutiner. Å hvis dokker e veldig grei, så smelt bort 7 kg overflødig fett fra kroppen min og fjern havresekken fra øyan mine”!
Kanskje litt væll optimistisk, men det e nu vell lov å håpe eller?
Klem fra Paradisbukta!