Når æ har tatt utdanningan mine, har æ lest mange bøker om det å være pårørende. Æ har sjøl vært en pårørende, så æ har litt kunnskapa om det. I jobben min, har æ og møtt mange. Å være pårørende e jammen ikke enkelt. Da e det greit at man vet litt om det. At man forstår at det e tungt. Og at man vet litt om utfordringa dem måtte ha.
Når livet blir snudd opp ned, og man skal ta sæ av sin kjære, samtidig som man skal jobbe, ta sæ av unga, hus, økonomi og alt anna som man plutselig må styre helt aleina. Da blir det tungt. Egenpleie trur æ e et fremmedord for veldig mange pårørende. Mange har rett og slett ikke tid eller krefter til å ivareta sæ sjøl. I akuttfasen dreie alt sæ om den som e syk. Bekymringa om personen vil overleve, kor mye skada den blir og korsen livet skal bli. Så blir den man har kjær skrevet ut, og fortsatt så handle mye om den syke.
Det hær viste æ heldigvis ville bli tungt, allerede mens æ va på sykehuset. For mæ va det viktig at han David skulle bli avlasta så mye som det gikk. Det skulle være tid å rom for at han fortsatt kunne være bare David å ikke og ikke sykepleier David.
Men selv om vi hadde hjemmesykepleie som avlasta litt og AMB team som hjalp oss, så ble det jo mye arbeid på gubben, Kanskje ikke så rart at han ble grå i håret. I begynnelsen kunne æ jo knapt være aleina en time. Ringte han 40 gang om dagen og spurte om alt og ingenting. Å når æ hadde spurt han om nå, så ringte æ han tilbake 10 minutter seinere og spurte om akkurat det samme. Æ hadde jo ikke korttids hukommelse what so ever.
Det e ikke rart at veldig mange pårørende klappe sammen. Utslitt av alt ansvaret og arbeidet. Kanskje har dem plutselig fått en kjæreste som e totalt forandra. Fysisk og psykisk. En kjæreste som kan være veldig urimelig. Egosentrisk.
Og akkurat det e vell heller ikke så rart. At man blir litt ego. At man blir litt i sæ sjøl. Når man går rundt og kjenne på sin egen sykdom. Frykt, sorg, smerter, frustrasjon. Lost identitet for å nevne nån utfordringa man får.
Men har ikke vi alle ansvar for våres eget liv? Skal pårørende gå på nåler og ta hensyn til den som e syk hele tida? Eller har dem lov å stille krav? Æ bruke å tenke mye på det. Korsen det e for han David at æ ikke fungere optimalt mere. Korsen e det for han å komme hjem etter 8 tima på jobb. Har æ en dårlig hår dag så ligg æ gjerne på sofaen. Han kommer hjem, fyre i ovnen, rydde kjøkkenet og lage middag. De dagan æ ikke makte. Når æ e energiløs å tom.
Det e de dagan æ ikke har nå å hente. De dagan æ har krefter, så gjør æ alt i min makt for at han skal slippe det arbeidet når han kommer hjem. Æ får forfærdelig dårlig samvittighet når æ ikke klare. Fordi æ vet at det e han som må ta det da. Ka skjer hvis han å blir syk. Utslitt. Det e også nå æ tenke mye på. Å bekymre mæ over.
Æ har sagt til han at han har lov å stille krav til mæ. At han ikke må sy puter under arman mine. Fordi æ faktisk har et ansvar sjøl om æ e syk. Selv om æ har fatiquen som styre livet mitt, så burde æ klare å presse mæ til i alle fall å gjøre et minimum for å lette arbeidet for han. Æ klare å ta søppla å gå de 20 skrittan til søppelkassa. Selv om æ e tom. Å klare æ i alle fall det, så blir det litt mindre arbeid på han.
Det kan ikke, å skal ikke bare handle om den som e syk. Ja vist fan e det tungt når helsa skrante. Men det e ikke bare tungt for den som e syk. Det e like tungt for den som e pårørende. Til alle dokker som slit med helsa vil æ si en ting. Du vil slite enda mer hvis hvis den som står dæ nærmest også blir syk og utslitt. Eller om du blir i statistikken over forhold som går på dunken.
Vi burde ta mer vare på de pårørende. Både vi som e syk, og helsesektoren. Dem gjør en livsviktig jobb. Og burde få anerkjennelse for det. E du syk, så sett pris på dine nærmeste. Gjør nå som glede dem. Forsøk og ikke vær så egosentrisk. Selv om det e vanskelig når du har tunge daga. Gjør i alle fall et forsøk. Livet handle ikke bare om dæ. Selv om du e syk. Ta vare på de pårørende. Vi trenge dem! Frisk og med krefter.
Det e tungt å ha ei haltanes helsa. Det e tungt å bli forandra. Men forsøk å ikke ha fokus på det. Forsøk å tenk på alt som fungere. Alt du klare. Alt som e bra. Alt du har i livet. Vend blikket litt bort fra dæ sjøl. Gi kjæresten en klem. Skryt av ungan som hjelpe til. Forsøk og ikke klage så mye. Har du behov for å klage, finn en god venn som kan lytte. Skjerm dine nærmeste litt, avlast dem. Snakk heller om hyggelige ting med dem. Det som e positivt. For man kan alltid finne positive ting hvis man ser etter.
Æ har hatt ei hard helg. Formen har vært ræva. Men æ har bestemt mæ for at i dag skal æ lage middag til han David kommer hjem fra jobb. Uansett om æ blir ligganes på sofen hele formiddagen, så skal æ gå i dusjen før han kommer hjem. Æ skal møte han med et smil, og æ skal spørre korsen hannes dag har vært. Og korsen han har det. Og så skal æ fortelle han kor mye æ sette pris på han. Og alt han gjør for oss. Ka skal du gjøre for din kjære i dag?
Grip dagen! Klem fra mæ
