Dagen som endra alt!

7 aug 2015, ble dagen som skulle forandre livet mitt.  Den dagen det smalt i hodet mitt, å verken æ eller livet ville bli det samme.  Vi va på hytta, å æ skjønte at det hær ikke va bra.  Æ satt mæ på trappa å googla..intens hodepine, nakkesmerter.  Men ingen typiske slagutfall som kunne gjøre mæ sikker.  Men æ skjønte at det ikke va bra.  Æ tok mæ et par paracet, å vandra rundt inne i hytta, søvnløs hele natta.  Vi kunne ikke kjøre ned til legen, for både æ å samboer hadde tatt oss en kollekvint, det va jo tross alt sommer.  Å siden æ ikke hadde lammelsa, eller sikla fra en skeiv munn, tenke æ det ikke va grunn til å tilkalle hverken lensmann, prest eller ambulanse..

Dagen etter dro vi til legevakta.  Ble sendt hjem med Paralgin Forte,  en diagnose skiveutglidning i nakken.  Å bekjed om å komme tilbake hvis æ fikk nevrologiske utfall.

Det fikk æ ikke.  Æ hadde bare jævla ondt, å va hellig overbevist om at æ hadde hjerneblødning.  Æ snakka med ei god venninna i telefon på kvelden.  Å fortalte ho om mine bekymringa.

Fredag morran dro samboern min på jobb.  Å heldigvis så kom venninna mi innom.  Å mens ho va der så ble det mørkt hos mæ.  Æ svimte av.   Det kom 2 ambulansa og lege på 5 minutter.  Da dem kom va saturasjon min på 70%.  Man kan trygt si at det stod ikke særlig godt til med mæ.

Æ kom til Kirkenes sykehus, ble tatt MR eller CT, og påvist en stor subraknoidalblødning.  Æ ble lagt i koma, og sendt til St Olavs i Trondheim.  Blødninga ble stoppa med at dem coila anurismen som blødde.  Det stod fortsatt dårlig til med mæ.  Overlevelses statistikken på subraknoidalblødning e ikke akkurat lystig lesestoff.

I tillegg til selve blødninga fikk æ vasospasmer ( en slags krampe i blodårene som forstyrrer blodgjennomstrømning), hydrofagalus (vannhode), lungebetennelse og et nytt slag ( antagelig pga vasospasmen)

Etter et par uker va æ blitt såpass stabil at dem kunne overflytte mæ til Unn.  Og etter et par uker på Unn, begynte dem prosessen med å vekke mæ fra koma.

Æ va intubert, hadde sondeernæring, kateter, netthinneblødning, som gjorde mæ veldig skjevøyd,  å maaaasse vann i kroppen.  Æ va plutselig ikke lenger bare småfeit, æ va diger!

Æ kunne ikke snakke pga tuben i halsen, så det va ingen som viste kor skada æ va, eller om æ hadde fått afasi.  Æ hadde lammelsa i alle kroppsdelan.  Når rehabliteringen starta, måtte det 3 pleiera til for å sette mæ opp i sittanes stilling.

Æ fikk sondeernæring, fordi æ hadde svelgeproblema,  hadde ikke kontroll over urin og avføring, og va fullstendig pleie avhengig.

Tuben ble fjerna, og æ hadde ikke mista taleevnen.  Men æ hadde mista filtret..mildt sagt.  Det e jo gjerne sånn når hodet får sæ en smell, så blir man litt loco.  Å det va æ.  Æ va som ei senildement dame på amfetamin!  Æ snakka på inn å utpust, å sa akkurat det æ tenkte.

Nån daga etter oppvåkninga, ble tilstanden forverra igjen.  Æ hadde for mye væske i hodet, som ikke ble drenert bort.  Så æ ble lagt på operasjonsbordet igjen, å fikk operert inn en shunt som sku drenere cerebrospinal væsken bort fra hode og ned i buken.

Så  på toppen av det hele, ble halve hauet mitt barbert, å æ så ut som han Gollum i Ringens herre.  Make my day liksom!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg