Tirsdag fikk æ en tlf på morra kvisten. Ei venninna som lurte på om æ ville være med i stallen en tur. Formen kjentes bra ut, så det sa æ ja til. Æ drakk morra kaffen min, passa på å få i mæ frokost for å være sikker på at kroppen i alle fall hadde fått påfyll av energi før æ kjørte bort.
Det e lenge sia æ har vært i stallen. Sommeren har vært litt hektisk. Vell kanskje ikke i normale folks øya, men for mæ så har det vært nå hver dag, så æ har ikke hatt “poeng” til å dra i stallen. Det va så deilig å få kose litt med dyran igjen. Hesta e nå av de vakreste skapningan på jorda. Å være i lag med hesta e en lidenskap æ har hatt hele livet. Litt til og fra, men æ har alltid kommet tilbake til stallen.
En milepæl for mæ va da æ fikk ri igjen etter at æ ble syk. Det va på en utflukt i regi av Opptrening sentret i Alta. Før æ kom mæ på hesteryggen, så tenkte æ ” det hær kommer aldri til å gå bra!” Æ va drit redd. Elendig balanse e ikke så forenelig med hesteryggen. Men det gikk over all forventning. Å æ va mildt sagt lykkelig når æ igjen kunne ri. Æ trava til og med. Uten ramle av!
For 1 års tid siden, så haika æ med en gammel venninne av mæ ned til byen. Det va i den tida æ ikke fikk lov å kjøre bil. Når vi va unga så va vi gode venninner og holdt på med hesta i lag. I mitt voksne liv, har æ ikke hatt kontakt med ho, anna enn at man har hilst på hverandre når vi har truffe hverandre. Ho fortalte at ho fortsatt hadde hesta, kor æ spurte om æ kunne få bli med i stallen. Som sagt så gjort. Å ho ble ikke kvitt mæ 
Æ ble bitt av hestebasillen igjen! Å har vært i stallen innimellom og hjulpet litt til, ridd litt å kosa mæ.
Nu skulle man jo tru at det å holde på med nå som man elske skulle fylle kroppen min med energi. Ei lykkepilla i form av gode opplevelsa. Men sånn e det dessverre ikke. Når æ har vært i stallen en time eller to så kommer æ hjem helt på felgen. I dag har æ sove to og en halv time på sofaen. Etter to tima i stallen. Æ gjorde ikke så kjempe mye der. Æ kosa litt med en av hestan, leide fire hesta ut på beite og måkka ei trillebår med møkk. Så skravla æ litt. Å det va nok for dritt hjernen min. Akkurat nu e æ litt sur å lei. Litt oppgitt. Fordi æ har følt mæ så fin form den siste tida. Æ tenkte kanskje det har skjedd nå mirakuløst i kroppen min. At fatiquen e på retur.
Det e jo ikke første gang det skjer. At formen min har føltes så god at æ har tenkt at nu e æ blitt helt frisk! Å så får man et slag i trynet igjen, og så forstår æ at det e nok ikke så enkelt. Når det skjer så blir æ i dårlig humør. Forståelig nok. Håpet blir litt tatt fra mæ. Et steg frem og to tilbake. The story of my life!
Æ hadde egen hest når æ va ungjenta. Siden ho mamma va syk når æ sku konfirmeres, så kjøpte vi hest i stede for å stelle i hop en konfirmasjon. Det va helt i orden for mæ. Æ ville jo bare konfirmeres så æ sku få peng nok til å kjøpe hest anyway. I det siste året har æ flørta med tanken på å kjøpe mæ hest igjen. Men en hest e ikke bare kos. Det e mye jobb, og en kostbar hobby.
Hodet jobbe selvsagt når æ e i stallen. Æ må konsentrere mæ. Som æ må med omtrent alt æ gjør. Når man e lammi dyr på flere hundre kg, e det enda viktigere å være “på nett”. Når æ rir så e æ litt engstelig for at æ skal ramle av. Ka skjer med hodet mitt hvis det får en til skade? Eller æ brekk nån bein å ikke kan trene på lang tid. Når æ tenke sånn så bruke æ å si til mæ sjøl ” ja ka skjer om du går ut døra å en meteoritt ramle ned i skallen på dæ?” Man kan jo ikke gå rundt å være engstelig for å leve! Det som skjer det skjer.
Man vet ikke før man har prøvd tenke æ. Nu skal æ ha en hest på for i en måned å se ka som skjer med mæ. Klare æ det? Å dra i stallen hver dag. Går det utover treninga mi hvis æ gjør det? Blir hodet vant med det etter hvert og mindre sliten? E det verd å bli kjempe utslitt, hvis man i alle fall føle sæ lykkelig når man når man e i stallen? Gjør det nå om æ blir i senga resten av dagen? Vil det jevne sæ ut, eller kommer æ til å gå på en kjempe smell igjen? Det vil tida vise. Æ skal i iallfall prøve. Det e tross alt bedre å ha prøvd å feila, enn ikke prøvd i det hele tatt!
Dessuten så har æ hatt en lang prat med Kongen, som hesten hete. Æ har fortalt han om mine utfordringa, at han må oppføre sæ, ikke hiv mæ av, eller finne på å sparke mæ. Hvis han gjør det skal han få godis hver dag og godt stell. Æ trur han forstod mæ. Han kose klødde mæ nu tilbake når vi stod der i stallen å snakka. Litt sånn ” slapp av kjerring, ikke vær så engstelig. Bare husk å ta med gulrot så har vi en deal”
