The story of my life!  Forrige uka va æ på null.  Energimessig.  Æ gikk på en smell fordi æ brukte hodet for mye og va litt stressa.  For normale folk ville det ikke vært stress det æ gjorde, men for mæ ble det akkurat det.  Resultatet va fire daga til sengs fullstendig utmatta.  Æ va overbevist om at æ hadde fått influensa.  Igjen.  Ikke en fremmed følelse.  Æ får” influensa” ørten gang i løpet av en måned.  Gubben ba mæ slappe av.  “Det e bare fatiquen”  Han hadde rett.  Det va fatique helvete som va på besøk igjen.

I dagan før fatiquen kicka inn va æ full av håp og mot.  Tenkte masse på ka æ skal forsøke å få til i løpet av våren, nemlig frivillig arbeid.  Alt det hær gikk æ å tenkte  på når formen min va rimelig bra.  Så mange plana.  Så positiv.

Når æ lå i senga va positiviteten forsvunne og erstatta med håpløshet og tristhet.  Tanka som “æ kan jo fan ikke gjøre nå normalt!, æ blir aldri kvitt fatiquen, æ gir opp!” sneik sæ inn i hjernen min.  For så snart æ gjør nå som helst utenom timeplanen min så blir æ “syk”.  Går æ hjemme og trør, i stillheta, trene forsiktig, passe på aktivitetan min så går det helt fint.  Da føle æ mæ frisk som en fisk og nesten normal.  Helt normal blir æ vell aldri, det har æ sikkert aldri vært heller.  Tho ka e normal?  Men dokker skjønne kanskje ka æ mene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så trør æ utfor bobla som æ leve i, å utfordre mæ sjøl å hjernen litt, så går det skeis.  Æ snakke med beste venninna mi om det hær.  Å æ sa ” æ føle mæ som sukkerspinn.  Så lenge det e vindstille så holdes æ sammen, men gud bedre hvis det kommer en bris, da går æ i oppløsning”

Men æ kom mæ nu opp i horisontalen etter hvert.  Æ kom mæ til Alta også.  Spent og letta på samme tid.  Glad for at æ kom mæ av gårde, fordi æ va litt bekymra.  For om det va gjennomførbart.  LHL samlinga som æ hadde “stressa” med gikk over all forventning.  Æ va på en koselig middag på ishotellet med resten av gjengen.  En tre retters middag som varte i fire tima.  Ny rekord for mæ!  Etter middagen trakk æ mæ tilbake på hotellrommet og sov som en stein til neste morra.

Søndags morran va formen bra, og æ va rimelig klar for å fremføre innlegget mitt.  Å så kom nervan.  Livredd for at æ skulle begynne å grine mens æ snakka.  Æ hadde lest innlegget for mitt for brorsan å da grein æ.  Men da hadde æ også jobba mye med det, og hodet va sliten.  Før æ gikk inn satt æ med musikk på øran og pusta.  Sånn som æ har lært på Sunnås.

Æ hadde ingenting å være redd for.  Det gikk helt fint.  Når æ lå på hotellrommet mitt å hvilte etterpå, så kom tåran.  Ikke av tristhet men av glede og stolthet over mæ sjøl.  At æ klarte det.  Æ tenkte over kor langt æ har kommet.  Kor mange oppoverbakka og nedoverbakka æ har gått.  Kor mye æ har slitt for å komme hit æ e i dag.  Så mange hinder, så jævla mye jobb.  Tap og seier hånd i hånd.  Glede og sorg.  Latter og tåra.  I snart fire år har æ holdt på med rehabilitering.   Hadde nån fortalt mæ den gang æ lå på sykehuset i Kirkenes, kor hardt det ville bli, ville æ ha gitt opp da?

I dag e æ glad for at æ ikke viste det.  At kampen for å bli frisk sku bli så lang og hard.  Æ e glad for at æ har oppdaga det litt og litt.

Etter at snørr og tårer va tørka og æ evaluerte det æ hadde gjort, så kom æ til den konklusjonen at det va godt.  Det va godt å få fortelle historien min.  Det va godt å få feedback at de som satt å hørte på synes det ga dem nå.  Informativt, lærerikt, morsomt og motiverende va det som ble sagt.  Å så kom det fornya energi.  Og håp.  Om at æ kan, og æ klare.

Selv om det koste, så gir det mæ nå i retur.  Æ følte æ fikk litt av identiteten min tilbake, kor rart det enn høres ut.  Men æ følte mæ litt som sykepleier Sølvi som hadde en historie å fortelle.  Nå å lære bort.  Kanskje det e det hær æ skal gjøre?  Reise rundt omkring å fortelle om min kamp.  Kampen til å komme tilbake til et noenlunde normalt liv.

Æ har blitt invitert til Hammerfest, Vadsø og Vardø for å gjøre nettopp det.  Snakke om mine erfaringa.  Min kamp. Spennende tider i møte.  Æ glæde mæ   Igjen så e æ full av positivitet og mot.  Håpet om en bedre morra dag e tilbake.  Takk og lov at de dårlige dagan ikke vare forever!  Stay positive!

Klem fra mæ!