Tilbake til min Verden

Ro.  Det e det æ sitt å kjenne på nu når æ e tilbake i Paradisbukta og endelig kan ta morrakaffen på kjøkkenet igjen.  Æ e jo blitt avhengig av stillhet og ro, og e det en ting som Paradisbukta har mye av, e det akkurat det.

Men for mye av en god ting, kan også være skadelig.  Det har æ jo egentlig skjønt, men ikke helt klart å gjort nå med.  For selv om æ trenge ro og stillhet, så kan det være rimelig hardt for kroppen  Æ trenge også å være mer sosial.  Æ trenge også å øve hjernen min på å takle bråk og impulser.

Alt det hær har æ vist hele den tia æ har vært syk.  Og i gode perioder så har æ vært kjempeflink.  Det e når de mindre gode periodan kommer æ faile litt.  For når æ e i zombie land aka fatiquen e sterkt tilstede, så unngår æ.

Av den enkle grunn at alt blir værre.  Men saken e at fatiquen også blir værre hvis æ blir for mye i ro!  Alt blir værre hvis æ ikke klare å være aktiv i en eller anna form. Den gode siden med å ikke bli helt zombie, e at æ kommer mæ fortere hvis æ bare ikke stoppe opp. Så æ har en jobb forran mæ.  Men æ e ikke aleina.

Gubben e full av optimisme for som han sa når æ snakka med han i telefonen” Æ høre at du e dæ sjøl igjen”.  Så når han kommer hjem, skal vi legge slagplan.  Korsen holde på den fine flyten æ e i nu!

Det blir ikke enkelt, i know.  Men å legge en energiplan e fan ikke for amatøra.  Å e det en ting æ e kan mye om så e det energi!!  Eller mangel på den…

Det e en evigvarende runddans å leve med fatique.  Mye å tenke på.  Planlegge.  Ikke for mye.  Ikke for lite.  Ikke tren for hardt.  Ikke tren for lett.  Snu i tide når du e ute å går tur, selv om du har en god dag.  Det e det aller aller vanskeligste e å ikke ta helt av.  Hvis man har en god dag.  Eller små blaff av forhøya energi.  Holde igjen.  Det e det vanskeligste.

Så nu e æ hær.  Tilbake til min verden.  Min verden som består av å balansere.  Mestre.  Det å leve med alvorlig fatuiqe.  Æ lyg hvis æ sir det e enkelt.  Det e fan så vanskelig.  Selv om man har all verdens verktøy og gode strategier, så e det fan ikke enkelt.

Men igjen så har æ håp, og en forsiktig optimisme i mæ.  Tanker som “æ gir opp, det nytte ikke” har forlatt mæ.  Min deilige stahet e kommet tilbake.  Æ fortelle mæ sjøl “babystep Sølvi, babystep!”  Å begynne på nytt.  Har æ en dårlig dag, så går æ til postkassa og tilbake.  En litt god dag, ja da kan æ gå til krysset og tilbake.

Livet vi har fått utdelt skal jo leves.  Alle æ kjenne slite med nå. Alle! Et eller anna som kan gjøre dagen vond og vanskelig.  Det gjelde bare å finne en ting som kan gjøre dagen litt bedre.  En liten ting.  Som får munnvika til å gå oppover.  Eller som får vanskelige tunge tanker til å ikke sette sæ fast.  Som får kroppen til å fungere bedre.  Som gjør at hverdagen føles bedre.  For livet består jo mest av hverdager gjøre det ikke?

Nu skal æ jobbe.  Brette opp arman.  Rette ryggen.  Æ skal klare det!  Alternativ finnes ikke.  Its my life!  Face it!  Lev det!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg