Etter 4 uker i koma, å æ va over det kritiske, ble æ overflytta fra intensiven til rehabilitering avdelinga på Unn. De første ukan huske æ jo selvsagt ikke så mye av. Æ va i dyp søvn. Men æ har ingen minna fra Unn heller. Æ har ingen minna før lang uti Oktober. Æ huske ikke engang ka æ gjorde sommern før æ ble syk. Harddisken e sletta..Det e ganske underlig…Men å ganske vanlig.
Heldigvis så e æ ikke aleina i verden! Æ hadde både familie og nære venna lammi mæ, som har fortalt mæ ka som skjedde, alt det æ gjorde, og alle “æ har ikke filter” kommentaran æ lirte av mæ.
Som den stakkars mannlige sykepleiern som kom inn for å stelle mæ på morran. Han va pen, å venninna mi som va lammi mæ å kjenn mæ godt skjønte ka som kunne komme. Æ så på han med mitt barberte hode, å øya som ikke lenger så rett frem og sa” huff du ser nu bra varm ut. Kanskje du skulle klæ av dæ litt?” (Æ e jo glad i å flørte, det vet alle som kjenn mæ.)
Eller når det va legevisitt, og samboern min va der. Overlegen med halen av lega og sykepleiera kom inn på rommet, og æ skulle presentere han David. “Her e samboern min. Vi bruk å ha oss litt innimellom” Kor i alle daga kommer det fra?
Æ trur han David va mer brydd enn legefølget. Når man jobbe på Nevrologisk avdeling så har man både sett og hørt det meste vil æ tru.
Æ kalte sykepleieran for psyko 1, 2 og 3. Fordi dem va veldig opptatt av å stelle håret mitt. I alle fall det som va igjen.. Å æ va hypersensetiv. Så bare nån pusta for hardt på mæ gjorde det vondt. Når dem da kom med kammen å skulle gre håret mitt, ble æ mildt sagt grinat!
Det gikk så langt, at æ forlangte å få ringe 2 sykepleiera æ kjenne på Kirkenes sykehus. For æ visste at dem hadde kompetanse og skills til å stelle mæ. Nå som æ ikke syns gjengen på Unn hadde:) Venninna mi ringte, å æ fikk snakke med dem, og da va alt bra.
Når æ va på min første kontroll i Tromsø , dro æ innom intensiven og Nevrologisk avdeling for å se om det kom nån minna tilbake.
På Nevrologisk møtte æ igjen legen, sykepleieran, ergoterapauten og fysioterapautan som hadde stellt mæ i flere uker. Rommet og avdelinga huska æ ikke, men asiktan til pleieran kunne æ erindre. Men at æ hadde jobba lammi dem. Å på en måte hadde æ jo det. Bare at den hær gangen va æ pasient, og ikke ansatt.
Shunten som ble operert inn i hodet mitt gjorde jobben, og trykket i hodet ble stabilisert. Ambulansefly ble rekvidert, og æ va klar for å sendes hjem til Kirkenes og videre rehabilitering.
Under flyreisa hjem, ble æ fryktelig pissatrengt. Æ hadde jo kateter, men mitt skada hode skjønte ikke det. Æ spurte pent om æ kunne få gå på do. Å følget mitt på flyet forsøkte forsiktig å forklare mæ at det ikke va do på flyet. Alle som har sett et ambulansefly, skjønne at det e ikke plass til sånt luksus.
Men æ skjønte det ikke! Æ va dypt rysta over at dem ikke hadde et tørrklosett engang, og hissa mæ opp! Æ skulle kontakte han Høie straks vi landa, for det va det mest uhørte!
Da æ seinere den dagen snakka i telefon med ei venninna, sa æ at dem hadde stoppa flyet og parkert i en hangar som hadde do. Det va iallfall den historien som hjernen min hadde laga. Ikke så sannsynlig, men fornuftig gjort synes æ. Æ va i alle fall ikke pissetrengt lenger!
I jobben min som hjelpepleier og siden sykepleier, har æ møtt mange eldre som e senildement. Æ har å lest utallige bøker og artikla som omhandle akkurat det. Å nu vet æ å kordan det føles. Når hodet blir skada, får det kognitive følger.
Mentalt va æ ikke tilstede, og hadde ikke innsikt. Æ skjønte ikke ka som va skjedd mæ. Å kanskje det va like greit!
