Det første året etter utskrivelsen, hadde æ et mål. Æ skulle tilbake på jobb! Nå anna va ikke aktuelt. Æ va jo ikke så skada? Etter at æ hadde vært på mitt første rehabiliterings opphold i Alta, kunne æ jo gå noenlunde rett uten støtte av stava, og æ følte mæ i kjempeform.
I Alta hørte æ om fatique og slag for første gang. Og ble presentert for ukeplan. Vi gikk gjennom hverdagen min, og prøvde å lage en plan som skulle gi en balanse mellom aktivitet å hvile.
Det va ikke aktuelt med hvile! Her skulle det trenes! Æ e jo sykepleier. Æ vet kor viktig trening e når man har blitt skada! Ja trening e jo viktig uansett da.
Æ trente som æ aldri skulle gjort anna. kl 0900 tur med doggen. kl 11oo Evo og styrketrening. Kl 1500 basseng. Kl 1700 ny tur med doggen. Æ sykla, æ gikk på ski. Æ hadde ørten appa som skulle trene hjernen. Løse oppgava, trene konsentrasjon, og reaksjonsevnen.
Fysisk kom æ mæ veldig godt. Mentalt ble alt bare verre. Hodet mitt klarte ikke å henge med. Alle inntrykkan , all trening av hodet å kroppen gjorde mæ ikke friskere, heller tvert om.
Ambulant rehabiliteringsteam fra Kirkenes sykehus fulgte mæ, og følge mæ fortsatt opp etter utskrivelsen. Dem prøvde å undervise mæ, og geleide mæ på riktig kurs. ” Sølvi du må hvile. Du gjør for mye” What?! Æ gjør jo nesten ingenting! I forhold til korsen æ levde før..
Før, og etter. Før og etter at hjernen ble skada. Når man har levd livet i 45 år, e det ikke gjort med et knips å lære en ny måte å leve på. Æ har prøvd å feila i 3 år nu.
Det endte med et smell. Æ gikk på en energismell så det hylte. Æ kunne sove 20 tima i døgnet, og fortsatt ikke være utvilt.
Når æ kom til mitt andre rehabiliterings opphold i Alta va æ atter en gang i dårlig forfatning. Å måtte starte på nytt. Æ kom hjem i bedre form, med ny giv og nytt pågangsmot. Å en ny ukeplan.
Å mer innsikt. Æ skjønte langt om lenge at æ va nødt til å endre kursen. Æ måtte beskytte mæ sjøl fra for mye intrykk. Hjernen måtte ha hvile for å bli frisk.
Etter 2 år, forstod æ at det skulle ikke bli lett å komme tilbake til jobb. Multitasking som æ før va en jævel på, funka ikke lenger. Å stress..nå av det æ elska med å være sykepleier, va stresset! Det takla æ ikke lenger. Å korsen kunne æ komme tilbake i jobb som sykepleier, når æ glemte ka æ sa eller tenkte for 5 minutt sia?
Standard bemerkning fra kjente og ukjente når vi snakka om jobb va ” ja men det e jo så mye anna du kan jobbe med” Jovisst. Æ stable gjerne frukt på Rema. Det gjør æ. Seriøst. Men fatiquen gjør at æ ikke klare det. Æ har jobba med det meste. Æ har vært fjøsrøkter, servitør, bartender, barnehageassistent, butikkmedarbeider, æ har vært vasker, pleieassistent, hjelpepleier og sykepleier. Æ har masse kompetanse innenfor mange områda. Det e ikke viljen som e svak, det e hodet mitt som e skada.
2 år etter skaden kom sorgen. Sorgen over at æ antageligvis ble utenfor arbeidslivet. Æ va ikke sykepleier Sølvi lenger. Ka nu? Kordan lage sæ en ny identitet? Jobben våres e en stor og viktig del av våres identitet. Nå av det første vi spør om når vi blir kjent med folk, eller møte nån vi ikke har sett på ei stund e jo ” ka jobbe du med?” Æ va trist. Å litt motløs. Æ kjente sjalusi på alle mine venna som hadde en jobb å gå til. Å irritasjon hvis dem klaga over at dem va sliten på grunn av jobben. Æ skulle gitt mye for å være i demmes sko. Æ savne jobben så jævla mye. Æ savne det sosiale, samholdet, stresset, følelsen når man kommer hjem å tenke ” i dag gjorde æ e en god jobb”, æ savne til og med arbeidshelgan. Å lønningan! Det e ikke akkurat fett å gå på AAP.
Etter 3 år kom æ på rehabilitering på KRESS (kognitiv rehabilitering) på Sunnås. Æ va der i 5 uker. Livet mitt ble nok engang gjennomgått. Æ håpa nesten på at dem skulle si til mæ at æ va deprimert. At det va derfor æ va så sliten. En depresjon kan i alle fall behandles med medikamenta og terapi. Det kan ikke fatique. Æ fikk isteden diagnosen betydelig/alvorlig fatique. Å anbefaling å konsentrere mæ om å lage en enda mer striks ukeplan, med en bedre balanse mellom aktivitet og hvile enn æ hadde. Roe mer ned på aktivitet. Å anbefaling om å søke uføretrygd.
Så nu e status antagelig uføretrygda.. Æ prøve å fylle dagan med nå innholdsrikt som gir mæ energi og glede. Æ trene fortsatt flere daga i uka, men ikke så lenge, og ikke så hardt. Æ prøve å være litt sosial innimellom. Passe på å hvile, og æ prøve fortsatt å finne ut av mitt nye liv. Kem e æ? Kor skal æ?