Første gang æ kjente på angst va i 13 års alderen. Æ ble urolig når æ va i lokaler med mange menneska. Kafe for eksempel. Så æ unngikk sosiale sammenhenga så mye æ kunne. Med mindre det va alkohol med i bilde. Da gikk det helt greit.
Det starta i den tida mora mi ble syk. Når livet ikke va så trygt lengere. Redsel for at ho mamma va blitt syk, gjorde mæ bekymra og redd for mange ting. Æ hadde masse venna, va aktiv med håndball og hesta så det va ikke det at æ ikke va sosial. Men æ ble redd og usikker når det va mye folk. Og folk æ ikke kjente.
Ho mamma hadde mye medisina hjemme. Ei stund så stjal æ tabeletta fra ho. Putta i mæ en når æ sku på kafe. Æ huske ho satte spørsmålstegn ved at eska ble så fort tom. Da ble æ livredd for at ho sku skjønne at det va æ som tok dem, og slutta med det. 13 år va æ da æ knaska paralgin forte for å få det litt bedre.
I mange år i ung alder va æ veldig plaga med angst. Når æ ble litt eldre så tenkte æ at æ kanskje skulle be om hjelp så æ ble kvitt det. Men æ ville ikke begynne med medisina. Fordi æ hadde prøvd ut paralgin, og på den tida så følte æ mæ “dopa” av dem. Så æ leste mæ opp på angst. Ka man kunne gjøre for å bli kvitt det. Svaret va stort sett å møte den. Gå i situasjoner som trigga den. Æ tok det aldri opp med lege. Æ levde bare med det. Det va bare plagsomt når æ skulle være sosial. Ellers så klarte æ mæ godt.
Æ levde med den i mange år. Hadde vi møte på jobb så klarte æ ikke å gå. Foreldremøter på skolen har æ aldri vært på. Med mindre det kun va med læreren. Ble æ bedt i sosiale sammenkomsta med menneska æ ikke kjente så for æ ikke. Kun hvis æ kunne drikke litt. Da hadde æ ikke et snev av angst.
Etter hvert så tvang æ mæ til å gå på kafe. Etter gjentatte gang så forsvant angsten for å være der. Kroppen ble vant med at det va ikke farlig.
Angsten fulgte mæ men begynte å lette enda mer når æ tok videreutdanning i eldreomsorg. Æ klarte å holde foredrag. Stod foran klassen å leste opp det æ hadde skrevet. Så begynte æ på sykepleier utdanninga mi. Og da måtte vi ofte fram og framføre det vi hadde lært. Det æ hadde lest stemte. Stå i situasjon som gjør dæ redd.
Fortsatt i voksen alder så kjente æ på angsten i sosiale sammenheng. Selv om den ikke va like sterk som i mine yngre år. Enkelte ting unngikk æ, enkelte ting tvang æ mæ til. Det e rart egentlig. Æ har alltid følt mæ veldig sterk. Ei som fixe det meste. Som ordne opp, som har løsningan. Men angsten klarte æ ikke å overvinne.
Når æ gikk på veggen som 45 åring hadde æ mye angst. Den tida æ va innlagt. Da opplevde æ og for første gang et skikkelig angst utbrudd. Det va på Storslett når æ va på DPS. Sånn halvveis inn i behandlinga. Æ satt og spiste lunsj og fikk problemer med å puste. Det kom frem et hav av følelsa i mæ. Som stormbølger. Æ reiste mæ opp fra stolen og storma inn på rommet. Æ hadde ikke kontroll over kroppen. Æ hadde en sånn frykt i mæ at æ va sikker på at æ kom til å dø. Sykepleieren kom inn på rommet. Æ lå sammenkrølla i senga og heiv etter pusten.
Ho ville gi mæ nå beroligende. Men æ skreik til ho at det ville æ ikke ha. “Det e en reaksjon fra kroppen min. Fra hodet mitt. Det må ut” Æ lå å rista i senga i flere tima. Strigråt å va livredd. Men ikke fan om æ sku bedøve følelsan. Dem skulle slippe ut. Kroppen skulle bli fri!.
Æ stod i det de timan det varte. Æ va utslitt i flere daga etterpå. Men det hjalp. Æ hadde fortsatt angst, men den va ikke så sterk lengere. Den ble lettere og lettere. Etter at æ ble utskrevet fulgte den mæ fortsatt, men ikke så plagsom, og ikke så ofte. Det va som om det utbruddet æ hadde rensa kroppen min. For gammelt skit som hadde hope sæ opp gjennom mange år.
Etter at æ fikk hjerneblødninga har æ ikke hatt mer angst. Kanskje det e så mye skada å ubalanse i hodet mitt nu at det ikke e plass for angst. Hodet har ikke tid til å sende bekymrings melding rundt omkring. Den jobbe mer enn nok overtid. Nåt har skjedd, for den e mer eller mindre forsvunnet. Mulig at æ har skjønt at det ikke e vits å gå rundt å være engstelig for folk og fe. Det som skjer det skjer, som oftes så kan man ikke kontrollere det allikevel.
Nu e jo angst i utgangspunktet ikke nå man kan kontrollere. Det e kroppens reaksjon på ting som oppleves turende eller farlig. Men ved å eksponere sæ for det man e engstelig/redd for så kan den lette og til og med forsvinne.
Koffer æ fikk sosial angst av alle ting e ikke godt å vite. Æ e jo egentlig veldig sosial av mæ. Æ trur ikke det e mange som kjenne mæ som ville tru at æ sleit med det. Men det gjorde æ. Lenge. Selvtillit har æ alltid hatt. Et pretty godt selvbilde og. I alle fall i mitt voksne liv. Men allikavel så følte æ ubehag når æ skulle være sosial. Ubehaget va såpass ille at æ unngikk det.
I mange år hadde æ angst for mørket også. Husredd. Sånn skikkelig psyko mørkeredd. Æ låste ikke bare ytterdøra, æ låste mellom døra og soveroms døra å. Æ huske når æ va flytta hjem etter å ha bodd nån år i Oslo. Æ leide ei lita hytta oppi skogen hos søstra mi. En morra ho kom for å drikke kaffe og spise frokost spurte ho mæ kor brødkniven va. Den lå under hodeputa mi. Da snakke vi angst!
Vi flirte godt av det. Men det va jævla slitsomt å gå rundt å være så redd. Æ vet ikke ka æ va redd for egentlig. Spøkelsa, massemordera å anna skjømt. Men det va tungt. Den redselen va jævlig.
Og det underligste av alt. Æ e ikke redd lenger. Æ digge ikke mørket, men æ har ingen problemer med å være aleina i huset hær vi bor. Det kan være bekk mørkt ute, det e langt til nærmeste nabo. Men æ e ikke redd lengere. Det e enda en ting mi hjerneblødning har fixa opp i. Utrolig men sant. Ka e det man e mest redd for i livet? Det e å dø. Æ døde nesten, men bare nesten. Æ har prøvd det. Det e ikke nå å gå rundt å være redd for det heller. Det kan man ikke kontrollere. Når tida e der så e den dær. Den va ikke der for mæ. Å sku det nu mot formodning komme en massemorder å klore på døra mi i kveld, så trur æ at æ hadde blitt mere irritert enn redd. ” nei vet du ka det hær gidd æ fan ikke” Så hadde æ nok sotte en gaffel i øyet på han å jaga han på dør! Såpass selvtillit har æ fått etter å ha gått igjennom det æ har. Det e ikke så ille at det ikke e godt for nåkka 😉
Æ trur redselen for mørket va verre enn den sosiale angsten. Mye mer hemmanes. Å en mye større frykt. I dag så tenke æ at det va idiotisk å ikke be om hjelp med det da æ va ung. Ganske mange bortkasta år på å gå rundt å være redd og engstelig. Men samtidig så har det og lært mæ mye. Gitt mæ forståelse for korsen andre menneska kan oppleve angst. I jobben min kom det veldig godt med. Fordi æ forstod. Ikke fordi æ hadde lest om det i ei lærerbok, men fordi æ hadde kjent det på kroppen sjøl.
Og man kan nu si og mene ka man vil. Men skal man virkelig forstå korsen et menneske har det fysisk og psykisk, så kan det være en fordel å ha kjent på ting sjøl. Så lenge man ikke overføre sine opplevelsa på den man event skal hjelpe. For selv om man har opplevd det samme, betyr det ikke at det føles likt. Vi menneska e lik, men måten vi oppleve og håndtere ting e ulikt.
Æ vet korsen smerter oppleves. Sinnsyke uholdige smerter. Ka det vil si å være redd. Å frykte for livet. Æ har hatt knekt lårhals og ribbein etter bilulykka, knekt skulder etter vold, vært operert de fleste plassa i kroppen, æ har måtte fjerna livmor og mandla, æ har vært psykisk syk, hatt angst, æ har tissa og bæsja i buksa, æ har hatt betennelse på strupelokket som nesten tok knekken på mæ, alvorlig lungebetennelse Hjerneblødning, hydrofaIus og vasospasmer i hjernen.
I det store og hele e det jo fan mæ et under at æ går oppreist på 2 fota. Men angst, angst det har æ ikke lenger! I alle fall ikke plagsom angst.
Æ e organdonor. Æ har og sagt at når æ en gang dør så kan dæm få kutte mæ opp å studere kroppen og toppen min. Hvis det e nån organa igjen 😉 Det kan i alle fall være lærerikt for dem som måtte studere den. Litt sånn what the fuck! She lived for pretty long whit all this shit that woman! 🙂
Go hælg fra Paradisbukta. Livet føles veldig trygt og godt nu! Fan på tide spør dokker mæ!