Eller på Norsk ufør. I November fikk æ mi første uføretrygd. Omtrent 3 år etter at livet mitt ble snudd på hodet. Som æ har skrevet om før, det første året etter hjerneblødninga va æ overbevist om at æ kom tilbake i jobb. Æ jobba knallhardt for det. Men i den tida hadde æ ikke helt innsikt i mine skada. Viste ikke kor mye dem påvirka mæ.
Etter hvert når æ forstod at det ikke sku bli så enkelt å komme tilbake i jobb, va det måneder med opp og nedtura. Hver gang æ hadde en god periode tenkte æ “nu e æ blitt så frisk, nu kan æ prøve mæ!” Så kom det en dårlig periode og nedturen. ” korsen i fan skal æ klare det”.
Etter møta på Nav og snakk om arbeidsutprøving ble æ ennu mer bekymra. Tenkte mye på ka æ kunne prøve mæ ut på. Ka som kunne fungere. Æ brukte veldig mye energi på det. Bekymringa og tankearbeid. For når man våkne om morran og aldri vet korsen formen blir så e det vanskelig. Hadde æ vært stabil god eller stabil dårlig så hadde ting vært lettere. Mer forutsigbart. Ja Mandaga bruke æ å våkne i fin form, så da kan æ jobbe. Men Onsdaga e dårlige daga, så da må æ ha fri.
Det hadde vært nå! Men så enkelt e det ikke. Det e å en av grunnan til koffer æ ikke meldte mæ som frivillig på det nye sykehuset vårs. Æ kan ikke binde mæ til 4 tima annen hver Onsdag. Eller Fredag. Fordi æ aldri vet korsen kroppen min fungere. Æ kan våkne opp å føle mæ i knall form. For å ramle sammen etter 2 tima. Å da blir det ikke så lett å binde sæ til arbeid. Verken betalt eller frivillig.
I dag. Men neste måned kan ting være annerledes. Det e det som holde mæ oppe. Håpet om at ting blir bedre. Med tid, på sikt.
Æ hadde regna med at å få innvilga Uføretrygd skulle bli langt vanskeligere enn det va. Men med epikrise fra Sunnås i søknaden gikk det forbausende lett. Det e nok mer tyngde i demmes uttalelser enn fra fastlegens. Det høres nok litt rart ut, at man kan bli glad for å bli uføre. Men hvis dokker har vært i Nav systemet, med møta og pess utbetalinger hver 14 dag, så skjønne dokker nok gleden.
Slutt på møta, aktivitetsplana, søknad om ferie, usikkerhet, innsending av meldekort mm. Det va himmelsk å få ei “normal” lønn igjen. Normal e den jo ikke. Det skulle vell strengt tatt bare mangle. Æ jobbe jo ikke. Men å få lønn en gang i måneden e adskillig bedre enn hver 14 dag. Å nu kan æ gjøre det æ vil. Treng ikke å søke om å dra på besøk til han Bror i Oslo. Eller tenke på at æ må huske møta hær å dær.
Det e rett og slett mer frihet. Og ro. Mindre bekymringer. Nu kan æ ta det mer som det kommer. Det aller beste e at hvis folk spør mæ ka æ gjør, og æ svare ” æ e ufør” så stoppe spørsmålan. Det e ingen som spør koffer. Eller “ja men nåkka klare du sikkert” Akkurat det e himla skjønt.
Å bli uføre trenge ikke være permanent. For ever. Det tenke æ på hver eneste dag. For æ savne jobben. Æ savne det nå så sinnsykt. Æ misunne alle som har en jobb å gå til. Uansett ka jobben består i. Har du jobb så e du en av de heldige.
Æ e inne i en dårlig periode. Æ har vell vært det helt sia vi va på ferie i Brighton. Kroppen min fungere ikke. Hodet hangle. Humøret mitt e deretter. Æ ser det sjøl når æ lese bloggan mine. Dem e ikke like humoristisk. Det e mer alvor i innleggan mine. Det e vanskeligere å skrive. Ja livet føles ikke fett for tida. Å stå utenfor arbeidslivet e ekstra tungt nu. Det henge nok i hop med det at æ ikke klare å være aktiv. Det blir en vond spiral med negativitet. Ikke like lett å være artig. Ikke like lett å smile og tenke positivt.
Æ har vært nødt til å pause stallen inntil vidre. Det e for tungt akkurat nu. Æ klare å karre mæ ned på trening, men ikke så ofte som æ bruke. Æ har ikke vært å gått tur på aldri så lenge. Æ ligg mye på sofaen kraftløs. Eller senga. Gud bedre hvis æ nån gang blir frisk, så skal sofen og senga brennes!
Takk og pris sæ har æ mange gode venna i livet mitt. Og en kjærest som skulle få en Oscar for god tålmodighet. Og for at han e hær for mæ. For æ e ikke lett å leve med når æ har tunge daga. Det e vell ingen vil æ tru.
I dag kommer det ei venninna på besøk. Vi skal ut å gå tur. Og i morra kveld skal æ til ei anna venninna. Med strikketøyet. Spise kveld, drikke kaffe og skravle. Det ser æ virkelig frem til. Nån tima med normalitet. Det trengs.
E æ deprimert? Nei æ e ikke det. Æ e bare litt trist og lei. Æ skulle så gjerne ønske æ ikke va uføre. Æ skulle så gjerne ønske at æ hadde mere kraft, energi, eller stamina. Æ sku så gjerne ønske at æ ikke va hjerneskada. At æ va frisk. At æ kunne jobbe. Bare litt!
Nu skal æ gå å ta mæ en iskald dusj. Sjokk starte kroppen min. Så skal æ og Dizel og venninna mi ut å gå en tur. Frisk luft, nye impulsa. En anna view. Få tankan mine vekk fra alt som ikke fungere, som ikke e bra. Se fremover. Fornya håp. Om at morra dagen blir bedre. Stay positive. Stay optimist!
Ha en nydelig dag der ute. Klæm fra mæ
Så utrolig bra skrevet, og kjenner meg så utrolig godt igjen? så “bra” at du har blitt ufør, da slipper du iallefall alle runder med nav…. Men skulle jo ønske du ble friskere, så du kunne ha jobbet litt. Men sånn som jeg ser det har du faktisk en jobb som er myye viktigere enn en lønnet jobb, og det er faktisk at du skriver denne bloggen? den har hjulpet meg masse med å forstå det å ha en liten “hjerneskade”.ble 50 ufør i 2007, og nå vært 100 syk siden 2017..det å være syk påvirker så utrolig mye, og kan skrive under på at livet er virkelig en berg og dalbane, og påvirker alt i livet. Du gjør virkelig en kjempeviktig jobb med denne bloggen? STOR klæm fra mæ?
Takk Jeanette 🙂 Æ e “glad”. Kjempeglad for at æ nu e ufør. Det e rett og slett skjønt og slippe å forholde sæ til Nav. Ikke minst å få ei “god” lønn en gang i mnd. Flott at du føle du får hjelp av å lese bloggen min. Ikke nå som varme mitt hjerte mer! Klæm