Det sitt æ hær å tenke på mens æ drikke morra kaffen min. Det e nøyaktig 4 år siden livet mitt ble snudd fullstendig på hodet, og livet som æ va vant med, tok en ny vending.
Det første æ tenke på e at det har vært nån knall harde år. Fy fan kor æ har jobba og slitt for å bli normal igjen. I dag vet æ at æ aldri vil bli som før igjen. Æ trur det e bra æ ikke viste det for 4 år siden. At stigen for å komme dit æ e i dag ville være så bratt. Tror det e like greit at æ ikke viste at æ ville bli 100% igjen også. Da trur æ seriøst at æ ikke hadde klart å mobilisere kraft nok til jobben.
Å stable sæ på beinan etter å ha vært alvorlig syk e ikke lett. Ikke går det fort heller. Det e ups and down. Fremgang og tilbakesteg. Det e lykke og sorg hånd i hånd. Det e glede og frustrasjon. For fire år siden måtte æ følges i trapper. Æ kunne ikke gå på Rema aleina. Æ tissa i buksa. Hukommelsen min va så dårlig som den kan bli. Æ va forvirra. Æ va på 0. Mulig æ va litt i minus med det meste.
Det har tatt mæ fire år å kunne gå stødig igjen. Å mestre livet . Fire år for å lære mæ å leve med utfallan mine. Knep æ må bruke i hverdagen for å slippe frustrasjon og forvirring. I dag glemme æ ikke så mye som æ gjorde før. Fordi æ har lært mæ å leve med en dårlig hukommelse. Æ vet i dag at arbeidsminne mitt e mildt sagt ræva, så hvis æ får en beskjed så skrives den ned. Med alarm, sånn at æ ikke trenge å bekymre mæ for om æ huske ka æ skal gjøre. Bingo så frigjøres det energi! Jo mindre jobb og stress æ lage for hjernen min, desto bedre funke den. Så vanskelig, og så lett.
I dag vet æ langt mere enn æ viste da æ ble syk. Æ har fått masse ny kunnskap og en haug med erfaringer. Kunnskap om det man lide av har vært det viktigste for mæ. Æ må forstå. For hvis æ ikke forstår, så kommer frustrasjon. Følelse av å være dum. Retarded. Grubling. På koffer æ e som æ e. Reagere som æ gjør. Føle det æ føle. Grubling e vell nå av den verste energityven. Om man e frisk eller ikke. Grubling e ikke sundt! Æ gruble ikke så mye lengre. Fordi æ vet. Og æ forstår nu.
I dag så forstår æ at mine skader på hjernen lage en helvetes masse krøll i mitt daglige liv. Æ forstår også at det e masse æ kan gjøre for å unngå krøll! Planlegging og forutsigbarhet. Aktivitet og hvile. Ikke stresse. Unngå støy. Tren! Lytt til kroppen. Vær ærlig. Med sæ sjøl, og med dem rundt dæ. Ikke pynt på tingenes tilstand. Tell it like it is. Akkurat den leveregelen kunne vi alle levd med. Syk eller ikke.
Æ har mista nån i løpet av de hær åran. Æ har ikke kunne pleid vennskap og det sosiale livet som før. Nån har æ sjøl valgt bort. Nån av mine valg har vært veldig fornuftig. Livet e for kort til å sløse bort tid og energi på folk som ikke e verd det. En av psykologene, æ trur det va på Sunnås, sa til mæ ” det e nå vi alle skulle blitt flinkere til. Å være litt mer selektiv til ka og kem vi omgir oss med” Det va i sammenheng med at æ fortalte at æ ikke klare skvada snakk mere. Det føles faktisk litt godt. Helt ærlig, æ syns det e deilig at æ e blitt flinkere å sette grenser. Man blir selvsagt og såre nån på veien når man gjør det. Men æ kalle det egen omsorg. Av og til må man gjøre nån grep for at man skal ha det bedre.
Sånn e det for alle når dem blir syk. At man miste nån. Enkelte vil kanskje holde sæ unna, fordi dem tenke man har nok med sæ sjøl. Andre blir drit lei sykdoms prat og det faktum at man kan bli litt navlebeskuende. Akkurat det skjønne æ veldig godt. Det kan bli mye. Men venna og familie miste man jo uansett gjennom hele livet. Man forandre sæ, står i ulike livssituasjoner etc etc. Det e normalt.
Det har og kommet mange nye mennesker inn i livet mitt. Menneska som e blitt nære gode venna. Som ikke kjente mæ når æ va frisk. Som kun har sett den Sølvi æ e blitt etter subraknoidalblødninga . Nye venna, som æ føle æ har kjent hele livet. Sånn e det. Livet tar, og livet gir 🙂
Det e rart å sitte hær å tenke tilbake. På kor æ har vært, og kor langt æ har kommet. Bare det siste året har det skjedd gode ting med kroppen min. Det e faktisk ikke så lenge sia æ ringte mi beste venninne og hulka i telefon. Fullstendig nedbrutt fordi æ ikke klarte å henge opp gardiner i stua. Æ va så fortvilt. For kroppen min ikke kom i gang. Æ mestra ikke. Frustrasjon fordi æ ikke klarte å henge opp de jævla gardinan, og det endte med at gubben måtte gjøre det. Når æ va på Sunnås og fikk forklart at det va startknappen min som va skada, så ble det litt eureka! Fordi det har aldri vært viljen min som har vært skada. Det e ikke der problemet ligg.
I går ble æ ferdig med å male stua! Vi har pussa opp hele huset. Nå som ville vært utenkelig for bare nån måneder siden. Æ e, som vi sir hær i Nord, fette stolt over mæ sjøl! Æ e stolt fordi æ gir aldri opp å prøve. Æ teste mæ sjøl. Selv om æ ikke klare ting i dag, så kan det hende at det e endret i morra! Livet e ikke statisk. Formen min e heller ikke statisk. Men den e blitt mer stabil. Den svinge ikke fullt så mye. Fordi æ har lært å leve med mine utfall.
Å bli syk e ikke bare trist og elendighet. Selvsagt skulle æ gjerne levd livet uten å blitt syk. Men hadde æ vært der æ e i dag uten opplevelsene mine? Uten erfaringan? Kanskje va det bra at æ fikk en bråstopp. En restart. For en ting har æ nu lært mæ, og det e at vi kjenne ikke morra dagen. Derfor e det så jævla viktig å gjøre det beste ut av dagen i dag. Æ tenke annerledes i dag. Tar ikke ting for gitt, som en selvfølge. Æ føle mer takknemlighet. Gleden æ føle når æ våkne opp og formen e god, kan egentlig ikke beskrives. Den må føles. Før stod æ nu bare opp. Gikk på jobb. Hjem, lage middag, rydde. Tur med hundan. Og sånn gikk dagan. Dem bare gikk av sæ sjøl. Det gjør dem ikke lengre. Æ merke dagan mer. Føle den. Høres kanskje litt koko ut, men sånn e det. Dagan går ikke bare lenger. Æ springe ikke lenger. Stresse rundt som ei hodeløs høns og skal rekke over alt.
Æ har lært mæ å ta det med ro. Og nyte. Dagen og livet! Æ nyte de gode dagan, og prøve å håndtere de dårlige. Livet e skjørt folkens. Ikke sløs det bort. I løpet av et blaff så kan det være forandra fra det du kjenne. Kanskje banke sykdom på døra. Kanskje blir du plutselig singel. Havne i økonomiske vansker. Eller andre ting som gjør at den normale hverdagen blir endra. Selv om alt tilsynelatende e perfekt akkurat nu, så e det ikke sikkert det e det når du våkne i morra.
Lev i dag. Fortell dem du e glad i at du e det. Ring en venn du ikke har snakka med på lenge. Ta vare på dem og det som betyr nå. Kast vekk det som ikke e viktig. Ikke stress. Ikke jag etter all mulig mannskit. Den perfekte sommerkroppen. Nye gardina, hvis de du har e god nok. Ka betyr nå? Hvis livet blir snudd opp ned? Grip dagen og livet!
Æ sitt hær og nyte synet av et pling pling hus. I den store sammenhengen så betyr det jo ikke nå. Men for mæ så betyr det mye. Æ har fått orden. Rydda bort rot. Æ føle æ har vaska og malt ut gammel mannskit. Nu e det på stell hær. Æ skal slippe mer frustrasjon. Hele kåken har fått en liten fornyelse! Nu skal æ å gi slipp på de fire år som e gått. Nu skal æ se fremover. En epoke e over. Æ satse på at neste epoke blir litt lettere. En ny start!
Ta vare på hverandre! Klem fra Paradisbukta 🙂
