Æ jobba som sykepleier i hjemmesykepleien i vår lille kommune.  Siden kommunen vår e stor i areal, har vi flere avdelinger hjemmesykepleie.  Æ kjenne eller vet om de fleste som jobbe der.  Har mer eller mindre vært ansatt i kommunen siden æ va 18.  Gått fra pleieassistent til hjelpepleier og siden sykepleier.

Så ble rollan forandra.  Nu va det æ som trengte hjelp og omsorg.  Hjemmesykepleien va klar når æ ble utskrevet fra sykehuset.  Æ som hadde dosert medisiner til 100 stykka hver uka, klarte ikke å legge medisier i min egen dosett.  Å huska i alle fall ikke å ta dem.  Nu kunne jo selvfølgelig han David ha klart det.  Men han David gjorde allerede så mye for mæ.  Det va viktig at han ble avlasta der vi kunne avlaste.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Så æ hadde hjemmesykepleie til å hente ut medisin fra apoteket, dosere til mæ, og ringe mæ morra og kveld for å minne mæ å ta tabelettan.  Ikke kunne æ bare ha alarm på telefon.  Æ prøvde det.  Men hvis alarmen ringte å det stod ta medisin, og nå anna skjedde 2 sekunder etter eller i samme øyeblikk, så glemte æ ka æ va på tur å gjøre.  Så æ måtte ta medisin mens æ stod i telefon med dem.

Dem va og innom mæ hver dag å “børsta” mæ.  Æ hadde nedsatt sensibilitet i høyre siden.   Kjente ikke forskjell på butt og spiss ende når æ ble stukket, eller om det va varme eller kulde på kroppen.  Potensielt farlig hvis æ for eksempel dusja i for varmt vann og skolda mæ.   For å få hjernen min til å registrere det,  ble kroppen børsta med en klut, og leddan “stimulert” .  Om det va det eller tiden som hjalp vet æ ikke.   Det e fortsatt forskjell, men mye bedre.  En ting som og blir forværra hvis æ ikke trene.  Da blir nummenheta i høyre sida mer tydelig.

Det e jo ikke en stor greie.  Men det e rart når man tar på kroppen sin å man ikke føle den.  Nesten litt sånn hvis man har et arr i huden.  Det føles litt dødt ut.  En fordel hvis man må ta blodprøve, for æ kjenne ikke stikke.  Tatoveringa mi e å på høyre side.  Av den enkle grunn at det gjorde ikke vondt 😉

Det føltes rart.  At “mine arbeidskolleger” skulle komme så innpå livet mitt.  Vi snakka om det når æ va på sykehuset.  Æ hadde ikke så lyst at dem skulle kjenne til hele livet mitt, lese i mine epikrisa. Blant anna at det stod om min bipolare lidelse og mitt suicidal forsøk.  Det løste vi ved at det ble kun sendt en epikrise med det dem hadde behov for å vite for å gi mæ medisin.  Dem fikk ikke tilgang til alt.  Fint tenkt av personalet på sykehuset!  Det hjalp i alle fall mæ litt.

Æ trengte hjelp av dem et års tid.  Glad æ fikk den hjelpa. Og glad når æ ble såpass selvstendig at æ klarte mæ uten.  For det e faktisk ikke bare bare å ha nye folk innom huset ditt hver dag.  Nye folk man skal forholde sæ til, og kanskje “lære” opp.  Man e  naken og sårbar når man e syk.  Æ va iallfall veldig sensibel.  Veldig var på den non verbale kommunikasjon, og veldig hårsår.  Et blikk, en kommentar kunne ødelegge min dag. Få mæ til å føle mæ liten, dum eller hjelpeløs.  Æ kunne få følelse av at dem tenkte æ burde kunne fikse medisinan mine sjøl. Æ va ikke så syk? Trengte æ virkelig hjemmesykepleie?  Det kan godt hende at det bare va æ som va paranoid.  At det bare va en følelse æ hadde, og ikke reelt i det hele tatt.  Som sagt så va æ jo ikke helt på nett.

Æ har jo jobba i hjemmesykepleien.  Nå av det dem gjør e å vurdere hjelpa dem gir.  Gir dem nok hjelp og trenge dem hjelpa dem får.  Det e nå som skal og bør vurderes.  Æ har sjøl sotte mange gang under rapporta på morran og diskutert tjenesten vi ga brukera.  Nu va det æ sjøl som skulle vurderes.  Det føltes ikke godt ut.  Det va faktisk helt jævlig.

Selv om æ va avhengig av den hjelpa dem ga, og e takknemlig for hjelpa, så håper æ at æ aldri vil få behov for det igjen. En veldig god erfaring og ta med mæ hvis æ nån gang kommer ut i jobb igjen.  Kanskje æ en dag kan undervise eller lage et foredrag om korsen det virkelig føles å være avhengig av hjelp fra hjemmesykepleien.  Nu når æ virkelig har kjent det sjøl på kroppen.  Nu når æ har hatt sett det fra sykepleier siden og fra pasient sida.  Det e en erfaring som kan deles.  Hvis æ nån gang blir frisk nok til å klare det.