Tre uker på Opptreningssentret i Alta e snart over. I ettermiddag sette æ kursen hjemover til Paradisbukta atter en gang. Som før så sitt æ igjen med fornya energi i kroppen. Det e nå med det å bare ha fokus på sæ sjøl nån uker. Ingen husarbeid og andre plikter som kreve nå av mæ.
Mandag knakka det på døra mi, og ergoterapeuten stakk hodet inn. Æ har ikke hatt ho på flere år. Når æ har vært hær e det kun fysioterapeut æ har hatt opplegg med. Det har æ i grunn bestemt sjøl. Fordi har følt at det har vært så mye snakk om energi og fatique i alle de hær åran etter at æ ble syk, at æ ikke har hatt behov for mer snakking om det.
Føle sjøl æ lett kunne skrevet en master om det. Og ikke minst skolert andre om det. Føle jo også at æ e blitt flink som fan. Æ sir mer nei enn ja, og regulere aktiviteter som en proff.
Vi snakka litt om korsen æ hadde det. Kor æ va i dag. “Same shit different day” sa æ. At æ hverken blir bedre eller værre, uansett kor jævla flink æ e. Det eneste æ merke e at de voldsomme fatique dagan ikke e så hyppig som dæm har vært.
Vi diskuterte litt frem og tilbake. Jo æ presse mæ sjøl. 24/7. Hvis æ ikke e knallhard med mæ sjøl, så kommer æ mæ ikke opp av senga engang. “Trur du at du e litt for hard med dæ sjøl”? Spurte ho så fint.
Neste spørsmål va “Kem e du Sølvi”?
Æ tenkte så det knaka. Hadde nån spurt mæ det spørsmålet for 7 år siden, hadde det tatt mæ et nanosekund å fortelle om kem æ va.
Æ ble svar skyldig. Tåran spruta og æ måtte ærlig talt inrømme at æ har ikke snøring på kem æ e lengere: Æ går gjennom livet og prøve å overleve. Jobbe for å bli bedre. Friskere. Strekke strikken så langt det lar sæ gjøre, For å mestre. Tar mæ sammen, piske mæ sjøl opp av stolen. Få rydda det kjøkkenet. Bretta de klærne. Piske mæ sjøl til å gå en tur. Eller i stallen. Piske mæ sjøl til å få ræva ned på Evo.
Æ har jo i alle de hær åran brukt knep for å ikke kjenne blyloddan. Sumpmyra som omgir mæ. Fatiquen e som smerter. Begynne du å kjenne etter, så kjenne du det bedre.
Ett to, en støvel og en sko. Det e mantraen æ bruke når æ går tur. Sånn at hjernen ikke skal få sjans til å fortelle mæ kor tungt det e. “æ går til lyktestolpe nr 2″. ” Æ går til lyktestolpe nr 3″ And so on.
For å gjøre en litt lang historie kort, så mene ho at æ skal lytte. Mer enn æ gjør i dag. Å så skal æ gjøre mindre. Alt æ gjør i dag, skal æ halvere.
Først kjente æ på irritasjon. Hvis æ skal gjøre mindre enn æ gjør i dag, så e det ikke mer igjen. “Slutt å se tilbake”. “Aksepter”.
Ho sådde nån frø i mæ, skal ærlig innrømme det. Selv om æ ikke va enig med alt ho sa, så skjønne æ tankegangen.
Det blir mye jobb igjen når æ kommer hjem. Nye planer skal lages. Å æ må følge den slavisk. Æ må gjøre mindre, og hvile mer. I lang tid. Tre mnd så skal æ tilbake hit. Å se om det har nå for sæ. Blir det same shit, different day? Har æ funne ut kem æ e. Å kor æ skal? E målan mine for urealistiske. Vil det hjelpe å gjøre mindre?
Akkurat det gjenstår å se. Æ skal nu prøve. Fordi det tross alt e bedre å ha prøvd å kanskje feila, enn ikke å prøve i det hele tatt! Kem vet. Kanskje skjer det et lite mirakel å fatiquen forlate kroppen. Nei det va nok litt urealistisk…Men bedre!! Det kan bli bedre!
Men først skal æ lande hjemme. I kveld blir det bobler og kos med doggen. Ja å gubben da. Selvsagt! 
Ha ei god helg der ute!
Klem
Det er så bra at det finnes rehabilitering det er gull.*
Ja evig takknemlig for at æ fortsatt får dra på rehabilitering:)