Som 16åring så rømte æ hjemmefra.  Eller æ dro på skole.  I teorien så rømte æ.  Vekk fra ei mor som va kreftsyk, strålebehandling, cellegift og alt det andre som følge med en sånn alvorlig sykdom.  Æ søkte mæ på landbruksskole, og kom inn i Trønderlag.  Dagen før æ reiste va æ på besøk hos ho mamma på sykehuset.  Ho hadde fått spredning av kreften fra kne, til lunga, nyra og sikkert andre organa som æ ikke huske.  Ho va på sykehuset fordi ho hadde vært gjennom en operasjon.  Ho lå på oppvåkning eller intensiven,  det huske æ ikke.  Det æ huske e at æ va innom for å si hade til ho.  Ho gråt og klemte mæ og sa ” lillegullet nu må du ta vare på dæ sjøl”  Æ ga ho en klem tilbake, men kunne ikke komme mæ fort nok ut derfra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ho skjønte jo selvfølgelig at det antagelig va siste gang ho så mæ.  Det skjønte ikke æ.  Eller kanskje æ gjorde det, men æ va flink å fortrenge.

Så æ reiste til Kolvereid på en hyper kristen landbruksskole.  Bodde på internat med masse ungdom fra hele landet.  Æ stortrivdes.  Selv om dem febrilsk prøvde å omvende de som ikke va veldig kristen til å bli det.  Det va bønnemøta, og lovnad om helvete hvis man ikke levde etter det bibelen sa.  De fleste av oss fant oss nu i det.  Dem  måtte nu bare jamre, vi levde nu som vi alltid hadde gjort.  Festa og kyssa med guttan   Vi hadde det trygt, fikk mat og ble ivaretatt.

Æ snakka med ho mamma nån gang på telefon.  Ikke ofte.  For æ hadde behov å ha avstand.  I Oktober samme år som æ va begynt på skolen stod æ i telefon automaten ( ja æ e såpass gammel at æ levde når dem eksisterte).  Æ ringte å ringte.  Syns det va rart at ingen tok telefon.  Æ viste jo at ho va dårlig, og at hjemmesykepleien va innom flere ganga om dagen for å gi ho smertestillanes.  Så dem va hjemme.   Æ ringte sikkert 7 gang før nån tok telefon.  Det va ei fra hjemmesykepleien som tok telefon.  Æ skjønte det med det samme æ hørte stemmen hennes at nå va skjedd.  “Vent litt Sølvi så skal du få snakke med far din”  Ho mamma va død.

Æ knakk selvfølgelig sammen i telefonboksen.  Nu va dagen som æ hadde frykta i så mange år kommet.  Ikke bare frykta, for det hendte at æ håpa at ho skulle dø.  Så det kunne være over.  Endelighet.  Ikke mer uvisshet.  Husmora og ei venninna kom å henta mæ.  Husmora gråt, æ gråt.  Nei æ hylskreik.  Vi dro opp til huset hennes, og ho begynte servere mat!  Akksom mat e det man treng når man har en krise?!  Vi satt der rundt stuebordet.  Å grein.  Ho reiste sæ opp og sa ” Sølvi,  æ vil spille en sang til dæ”  Ho satt på Bjørn Eidsvåg ,Eg ser.  Til og med i dag når æ høre den sangen tenke æ på den dagen.

På flyet hjem va æ i godt humør.  Helt til vi landa i Kirkenes.  Da kom virkeligheta inn på mæ.  Etter nån daga spurte han pappa mæ om æ ville se ho mamma.  Han ville ikke at æ skulle det, men æ ville.  Så vi dro ned på begravelsesbyrået.  17 år gammel, og æ så mitt første lik.  Det ligna ikke ho mamma.  Dem hadde tatt negelakk på ho, og det syns æ va helt feil.  Æ trur til og me den va rød.  Mene bestemt at ho hadde leppestift  på.  Ho va kald, og stiv.  Selvfølgelig ho hadde vært død i flere daga.  Det føltes ikke ut som det va ho.  Det va bare et skall. Uvirkelig, at æ aldri mer skulle få snakke med ho.

Æ huske ikke så mye av begravelsen og alt det som følge med et dødsfall.  Igjen så e æ en jævel på å fortrenge.  Æ dro tilbake til skolen, og prøvde å leve som før.  Å det klarte æ på et vis.  Dro hjem til jul, og syns det va helt jævlig.  Ho mamma va jo limet i familien,  den som ga omsorg, som va der for oss.  Jula uten ho va ikke jul.  Mulig det e derfor æ ikke e så glad i jula?

Æ gjorde mæ ferdig med første året på et vis.  Kom hjem og jobba i et fjøs på sommern, og dro tilbake til landbruksskolen på høsten for å starte agronom utdanninga.  Den jula, dro æ ikke hjem,  Men fikk låne ei leilighet av en av læreran og feira jul aleina.  Fattern hadde fått sæ ei ny dama, og æ hadde ikke lyst å komme hjem å se ei ny dama i huset våres!

Æ hadde ei fin jul aleina.  Det va ikke trist i det hele tatt. Mulig æ har fortrengt det å. Æ  huske i alle fall at æ kosa mæ med god mat ( pølsa og makaroni) og slappa av på en tom landbruksskole.  Helt tom va den jo ikke, for de fleste av læreran bodde i hus og leiligheter på skoleområdet.

Evnen til å fortrenge, kan man jo diskutere om det e bra eller ikke.  Spør man en psykolog, vil han nok si det e ikke hensiktsmessig.  Fordi kroppen huske, selv om hodet kanskje ikke gjør det.  For mæ har det redda mæ mer enn en gang.  At æ har evne til å stenge av når ting e svart.  Å når æ e klar for det, bearbeide æ det æ har opplevd litt å litt.  Det e ikke alt æ gidd å bearbeide.  Nå syns æ e helt  på sin plass at det e fortrengt, fordi nån følelsa e rett og slett for vond å huske.  Æ brukte og bruke fortsatt humor til å komme mæ gjennom vanskelige ting.  Ikke for å spøke det bort, og bagatellisere men fordi det gjør det lettere.  Det hjelpe faktisk mæ å se livet fra en litt humoristisk side, og ikke bare ta innover sæ alt som e trist og leit.

Nu klarte ikke å fullføre skolen.  Livet va blitt litt for kaotisk, så æ slutta skolen like før æ skulle ta eksamen.  Dømmen om å bli bonde ble ikke realisert.  Å det va kanskje like greit.  Æ va hjemme ei lita stund, og så rømte æ igjen.  Den hær gangen til Oslo.  Men det e ei anna historie.