Æ e nødt til å fortelle om de negative møtan mine med helsevesenet også. For det e ikke alle man møte som burde jobba med menneska. Nån burde jobbe på en plass der dem kan lukke døra å være uforstyrra. Der dem ikke treng å forholde sæ til andre enn sæ sjøl kanskje.
Når æ fikk hjerneblødninga så gikk æ på lamictal behandling for depresjon og den bipolare delen. En medisin som så ut til å fungere på mæ siden æ ble frisk. Nu hadde æ jo behandling hos psykolog i tillegg, så det va nok ikke bare medisin som gjorde mæ frisk. Den bidro, men det viktigste va nok samtala æ hadde med psykologen.
Når æ så fikk subraknoidal blødninga ble medisinan autoseponert. Va jo ikke vits å gi mæ de medisinene når dem måtte pumpe kroppen min full av alt mulig anna for å holde liv i mæ.
Etter at æ kom til Kirkenes sykehus viste EEG mye aktivitet. Faren for epilepsi va rimelig høy, så æ begynte med lamictal mot det. Det va jo på en måte et kinderegg. Holdt event epilepsi i sjakk, og i tillegg forebygge en ny depresjon. Men skal den hjelpe mot depresjon må man opp i høye doser. Dosen va og litt lav ifht og virke godt nok mot epilepsi. Men lista over bivirkninga e laaang. Og æ hadde nån av dem. Så æ snakka med psykologen min. Sa æ følte ikke et snev av depressive tanka så æ ville ikke begynne å øke dosen. Og æ hadde jo ikke utvikla epilepsi, selv om faren va der.
Æ hadde jo blitt mer eller mindre friskmeldt før æ ble syk igjen. De depressive tankan va borte. Depresjon va over. Men psykologen måtte diskutere det med en psykiater. En fyr som va innom å jobba på sykehuset i perioder. Det va helt greit for mæ. Æ viste ka æ ville, men sa ja til et møte med han.
Man kan trygt si at det ble ikke et godt møte. Etter å ha snakka med mæ i fem minutter hadde han diagnosert mæ som hypoman. Siden æ ikke satt i en krok å gråt og klorte på mæ sjøl så va æ hypoman! Han mente vell at det gikk ikke ann å være i godt humør når man hadde fått et hjerneslag? Å jises æ tok bunn tenning. Dokker skulle vært flua på veggen under det møte.
Nå mer cokky, selvhøytidelig dust skal man fan leite lenge etter. Han prøvde å pushe mæ til å øke dosen. Fortalte mæ til og med en historie om en pasient som hadde dødd etter å fått epilepsi anfall på natta. Skremsels propaganda! Han skulle på død å liv ha mæ til å øke dosen. Å han møtte motstand. Det likte han ikke. Det va helt klart at han ikke likte mæ. Han va sikkert vant med at hans ord va lov. At når han sa nåkka “smart” så lystra folk.
Æ sa til han” Æ høre ka du sir. Men æ e helt uenig. Æ starte ikke på hjertemedisin i tilfelle æ får hjertesvikt en dag. Æ e ikke! deprimert lenger. Ja æ har tøffe stunder, æ går gjennom tøffe tak nu i rehabiliteringa. Men det e normalt. Det e normale følelsa som alle! vil få av å oppleve det æ har opplevd nu” Så sa æ til han at han gjerne må anbefale det til han blir blå i trynet, men det e min kropp og mitt hode, og æ som bestemme ka æ putt i mæ!
Han trampa nu ut fra møte. (neida han gikk ut på vanlig måte. Æ overdrive en liten smule igjen). Med nesa i sky og helt sikkert veldig fornærma over at æ turte bestride hans observasjona, diagnosering og hans mening om ka som va best. Unnskyld utrykket, men fy fan for en peislæst!
Æ skalv æ va så sint. Psykologen min va virkelig brydd. For måten han hadde oppført sæ på, og ting han hadde sagt. Ho beroliga mæ med at ho sku få en second opinon fra den psykriateren som va fast der på sykehuset.
Æ va faktisk ikke bare sint. Æ va bekymra. For en makt helsepersonell kan ha. Hvis ikke æ hadde hatt mine kunnskapa, så hadde æ bare gapa opp å tatt medisinan. Som æ ikke behøvde! Å han lagde unødvendige bekymringa i mæ. For æ tenkte enn hvis. Enn hvis æ legg mæ å får et epilepsi anfall å dør?!
Det endte opp med at æ sa ja til å øke dosen. For æ ble redd. I to daga. Så ga æ beskjed om at det ikke va aktuelt. Æ fikk blant anna bivirkning i form av diare. Å siden æ enda va såpass dårlig at æ hadde problemer med å komme mæ på do å ha kontroll over tissinga, så kan dokker jo tenke dokker ka som skjedde når æ fikk diare.
Psykologen min og psykiateren som ho rådførte sæ med va enig i at æ ikke viste tegn på depresjon, og at lamictal dosen ikke trengte være høyere enn at den holdt event epelepsi i sjakk. Æ va fornøyd. Æ hadde vunnet den kampen og.
I seinere tid har æ lest alle journaler og rapporta fra mine sykehus opphold. Over 800 dokumenta.
Det hær skreiv psykologen min:
Sølvi fremstår ikke med depressive symptomer, hun ler og har fin mimikk ,er motivert for å følge behandlingsopplegget, samtidig tar hunn å innover seg reaksjonene i etterkant av det dramatiske hun har vært gjennom, dette er gode reaksjoner. Hun er selv bevisst dette.
AMEN!
Det sånn i Helsevesenet som innafor alle yrka. Nån menneska burde virkelig skifte jobb! Heretter så lese æ alt som skrives om mæ. Hvis æ ikke e enig i det som står skrevet, skal æ være sikker på at det korrigeres. For det skrevne ord blir stående for alltid!
Æ har bestandig vært bevist på den makt / avmakt relasjon det e mellom pasient og helsepersonell. Det e nå det har vært mye fokus på under mine utdannelser. Det hær va første gang æ virkelig fikk kjenne på det. Den sterke makta den psykiateren hadde over mæ. Eller prøvde å få over mæ. Det skremme mæ. Fordi æ e såpass “oppegående” og har en del kunnskap om helse så kan æ diskutere behandinga æ skal gjennomgå. Og æ kan gjøre det på en faglig måte. Æ kan kverulere for og imot. Og æ kan begrunne det. Ka med folk som ikke har de kunnskapan når dem møte sånne helsepersonell? Eller som e så syk at dem ikke klare å sette sæ inn i behandlinga dem skal ha. Det e ikke sånn at lega e guda. Det e ikke alltid dem har rett. Selv om dem har en lang utdannelse og mye kompetanse. Det e lov å sette spørsmålstegn ved behandlinga dem foreslår!
Foruten om den nissen æ møtte på VVP, har æ bare møtt fantastisk flinke folk. Æ har hatt psykolog og lege i spesialisering som behandler der. Begge har hjulpet mæ gjennom krisan æ har hatt. Begge to har vært nån fantastisk støttespillere, og æ e evig takknemlig for den hjelpa dem har gitt mæ 🙂
❤