Når æ va på sykehuset ble æ anbefalt å kontakte Norsk Pasientskadeerstatning.  For å undersøke om legen som behandla mæ når æ ble syk hadde gjort en feilvurdering.  Æ kontakta dem pr telefon etter at æ va kommet hjem.  Etter å ha forklart ka som va skjedd, ba dem mæ sende inn papira og søke om erstatning.  Det her va i 2015.

Etter nån månder fikk æ et brev der det stod at dem ikke kunne ta stilling til saken før det hadde gått 2 år.  Det på grunn av at man vet ikke om skadan æ har fått i hjernen e permanent før det har gått min 2 år.  Det skjønte æ, og hadde ingen problemer med det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

i 2017 fikk æ på nytt brev fra dem.  Begge nevrolog spesialistan dem har hadde sett på saken, og æ fikk medhold i klagen min.  Dermed fikk æ ny saksbehandler, og dem skulle nu begynne erstatningsutmåling.

Over 1 år tok det dem å regne på ka dem mente æ hadde krav på.  Det har vært frem og tilbake med papira, telefona og maila.  Man skal være ganske frisk for å stå i alt det der.  Det va en kjempe belastning og masse stress og frustrasjon.  Siste halvår fikk æ lovnad om at den skulle være ferdig først i april, mai og så juni .  Da va æ litt mer enn stressa.

Men så kom det nu et forslag til erstatning.  Nye mail og telefona og diskutere den.  Til slutt så godtok æ det dem kom med.  Æ følte æ ikke kunne bruke mer tid og energi på dem.  Ville bare bli ferdig med dem. Fortsette med livet mitt, og fokusere på å bli frisk. Men etter mange tilbakemeldinger fra familie og venna, kontakta æ en advokat som så på saken.  Ho mente at æ ikke hadde fått det æ burde, og det va grunn til å klage på vedtaket, så det har æ gjort.  Nu må æ antageligvis vente et år eller tre på at dem skal behandle den.

I etterpåklokskapen så tenke æ at æ burde tatt kontakt med advokat med det samme æ fikk medhold.  Men i den tida va æ såpass “svak” at æ tenkte at det ble mer arbeid.  Flere og forholde sæ til.  Back then va selv det å snakke i telefon ei utfordring.  Så det frista ikke å ta tak i det.  Æ hadde en god dialog med de saksbehandleran æ hadde, og fikk ordna papira og dokumentasjon som trengtes.  Men utfallet ville nok blitt litt annerledes med en advokat som har en hel del mer kunnskap om erstatning enn æ har.

Æ e veldig glad for at vi har et sånt hær organ i Norge.  At man har muligheta til å søke om oppreisning når man e blitt feilbehandla.  Ikke bare for å få erstatning, like viktig e at Helsevesenet lære av feilan sine.  For man kan ikke lære, hvis man ikke får tilbakemelding om at man har gjort feil.

Det æ har opplevd, e at det e veldig mange som e misfornøyd med NPE og jobben dem gjør.  Dem bruke utrolig lang til på å behandle søknadan, og altfor lang tid på erstatningsutmålingene.  Nån har holdt på i 14 år!  Det e rett og slett helt utrolig.  Aksom man ikke se syk eller skada nok.  Man skal måtte kjempe en lang kamp med Staten å.

Mange gir bare opp.  E for syk og sliten.  Klare ikke papirmølla.  Alle telefoner, mailer, svarskjema, avslag på avslag og brutte tidsfrister.  Enkelte har kanskje for høye forhåpninger på kor mye man kan få i erstatning.  Og ka som erstattes.  Akkurat der e Npe som et forsikrings selskap.  Dem vil gjerne betale ut minst mulig.

Æ skjønne jo at meninga ikke e at man skal bli søkk rik av ei erstatning. Men hvis æ nu skal snakke for mæ sjøl.  Æ e blitt utenfor arbeidslivet.  Æ har nu i alle fall kunne jobba 20 år til.  Selv om æ har fått dekt et stipulert lønnstap, så har æ ikke fått dekt den tapte lønnstigen, eventuelle endringer i stilling.  Kem vet ka æ hadde gjort om 5 år hvis æ kunne jobbe?

Alle økonomiske fordela man får ved å være i arbeid har æ tapt.  Feriepeng, hellidagstillegg, lønnsøkning,  ekstravakter, overtid og sikkert mer som æ ikke kommer på.  Og det e bare i arbeid.  Æ har tapt mye anna.  Som ikke e like lett og regne på i kroner og ører.

Æ har ingen problem med å forstå at enkelte får avslag på sine søknada.  Nån gang kan man ikke blame sykehus eller lege for at man blir syk og kanskje dør.  Nån gang kan vi blame dem.  Og da e det flott at Staten tar ansvaret, og gir en erstatning for tapt livskvalitet og ofte unødvendige skada.

Nu e det jo ikke sånn at selv om æ har fått erstatning så e alt bra.  Uansett kor mange millioner æ hadde fått, så hadde det jo ikke gitt mæ livet tilbake.  Eller helsa e vell det rette ordet.  Livet har æ jo.  Men siden æ fikk erstatning så e livet mitt blitt litt tryggere.  Vi har fått kvitta oss med det meste av gjelda, og æ treng ikke ligge søvnløs lengere.  Å bekymre mæ for korsen vi skal løse det økonomiske.  For det e jo ikke lengere sånn at æ bare kan ta nån ekstra vakter.  Eller en ekstra jobb. Når man treng litt mer peng i lommeboka.

Så ja æ føle igjen takknemlighet.  For at æ bor i lille Norge.  Som har så gode systemer.  Æ e virkelig takknemlig for at æ fikk erstatning.  Når det først gikk så galt som det gjorde.  Et lite plaster på såret.  Et litt lettere liv.

Æ vil anbefale alle å kontakt Npe, hvis dem føle sæ feilbehandla, mangelfull behandling, forsinka diagnoser og lignende.  E du i tvil om du kan søke, så snakk med dem.  Du vil få rådgivning. https://www.npe.no/