Mitt første opphold i Alta va 3 mnd etter at æ va utskrevet fra sykehuset.  Æ lyg hvis æ sir æ va i god form når æ kom dit.  Æ hadde problemer med å gå, sjangla og va redd når æ va gikk.  Æ stolte ikke på kroppen min.  Fotan mine kunne plutselig svikte, æ halta og måtte konsertere mæ for å løfte beinan.  Herremin ka energi æ brukte bare for å komme mæ fremover.

Gikk æ i trapper så måtte æ klipe mæ fast i gelendret for ikke å tryne.  Det va ball hardt.  Kroppen min lystra mæ ikke.  Den va nummen og følelsesløs.  Selv det å klæ på sæ krevde enormt med styrke og energi.  Ikke minst finne frem klærne æ skulle kle på.  Når æ sitt hær å tenke tilbake på mitt første opphold, så forstår æ kor syk æ va.  Æ forstår og kor frisk æ e blitt.  Akkurat det berøre mæ.  Det e rett og slett utrolig.

Æ hadde ikke retnings sans, og brukte mye tid på å bli kjent med selve bygget.  Herremin kor æ leita.  Etter rommet, etter trenings rommet, kantina og bassenget.  Konstant forvirra.

Kortids hukommelsen min va…ja den va ikke der.  Æ eide ikke hukommelse.  Sa nån nåkka til mæ så glemte æ det etter et minutt.  Det va nån slitsomme uker.  Det e vell en sånn ca 30-40 pasienta til enhver tid der.  Veldig fint for ei som va så dement som mæ.  For æ glemte jo navnet på folk hele tida.  Trur ikke æ lærte mæ navnet på en person under mitt første opphold.  Spurte nån mæ kem æ hadde som fysioterapaut eller ergoterapaut, så kunne æ ikke svare. For æ glemte ka dem het.  Enda æ va hos dem hver dag.

Æ møtte ei nydelig dame på over 90 år.  Som og sleit med hukommelsen.  Ho sa nå som vi flirte mye over.  “nei det har æ ikke glemt, æ huske det bare ikke”  Æ syns den setninga va god.  Å æ bruke den ofte 🙂

Det va jævla slitsomt fordi det va så mange menneska å forholde sæ til.  Mye lyda og mye snakking.  Æ holdt mæ mye for mæ sjøl.  Va ikke særlig sosial av mæ. Å huske ikke så mye fra mitt første opphold, men æ huske forvirringa, og kor hard treninga va.  Kor utmatta og sliten æ va til enhver tid.  Æ huske tåra og fortvilelse.  Glede over fremgang, og fornya håp.  Om at æ sku bli normal igjen.

Det va mye balanse trening og styrke trening.  Det va masse opplegg hele dagen.  Knall hardt siden æ va så dårlig form, men etter 4 uker merka æ en enorm framgang fysisk.  Det e egentlig vanskelig å beskrive.  Korsen æ va, og kor bra æ ble etter bare 4 uker. Æ kunne for eksempel ikke sette mæ ned på gulvet.  Ikke uten hjelp.  Å æ måtte ha hjelp for å komme mæ opp.  Æ klarte ikke å løfte de letteste vektan engang.  Bare det å løfte arman over hodet va ei utfordring.

Alt det normale vi gjør i løpet av en dag.  Reise oss opp, sette oss ned, løpe, snakke i telefon, dusje, handle.  Dagligdagse små ting som vi ikke engang treng å tenke på at vi gjør.  Det sleit æ med.  I tillegg til at kroppen min ikke funka, så va hodet mitt bare kaos.  Æ e ikke sikker på ka som va verst.  At æ fikk sammenbrudd av å prøve å logge mæ inn i nettbanken, eller at kroppen min ikke kjentes som min egen.

Egentlig helt utrolig kor bra man kan bli.  Med rett type trening.  Æ har jo alltid vist at vi har et opptrening senter i Finnmark, men æ har trudd det va for folk som hadde fått nytt kne eller hofter.  Ryggproblemer og andre muskulære plaga.  Æ viste rett og slett ikke at man kunne dra dit etter et hjerneslag.

Dem hadde alt samla på en plass.  Lege, psykolog, sosionom, ergoterapeut, fysioterapeut, og pleiepersonell.  All tverrfaglig kompetanse man behøve.  Akkurat det va deilig.  Det som ikke va like deilig, og som æ huske etter mitt første opphold, va at det va vældig slitsomt med alle de pasientan som va der for eksempel muskulære problema, eller hadde fått sæ ny hofta.  Det va mye snakk om det.  Vondtan.  Å æ skjønne jo det at man har behov for å snakke om det, men det va slitsomt å høre på det.  Fordi æ va så syk.  Æ va så syk at for mæ va smerter en baggis.  Som æ ikke hadde løst å høre om.

Det va etter den andre turen til Alta og til sammen 2 mnd med trening at æ begynte å tenke på mæ sjøl som frisk.  Det va nesten et år etter selve blødninga.  Æ kom inn på rommet, og rengjørings personalet hadde glemt radioen på.  Æ oppdaga at æ lytta til musikken.  Det va ikke støy som det normalt va.  Æ va overlykkelig.  Æ kunne høre på musikk igjen!

Det va da æ ble testa for fatique, og begynte med ukeplan.  Eller kanskje ukeplanen kom etter første opphold, æ e ikke helt sikker.  Men mitt andre oppholdet mitt huske æ mer fra.  Da klarte æ mere. Va mere sosial.  Deltok på tura og andre arrangement dem hadde.  Det va mye undervisning også.  Men det klarte æ ikke å delta på.  Å sitte en time å følge med på undervisning va ikke sjans.  Verken hodet eller kroppen klarte det.

Ergoterapeuten og fysioterapeuten æ hadde va fantastisk.  Det va ikke en ting dem ikke hjalp mæ å ordne opp i. Strukturere livet mitt.  Finne løsninga. Æ følte mæ ivaretatt og sett.  Dem så mæ og mine behov.  Vi gikk igjennom livet mitt med lupa.  Alt æ gjorde, og ka æ ønska å gjøre.  Så la vi plan for korsen æ skulle klare det.  Satte små mål som va overkommelig.

Et av mine mål va at æ skulle klare å gå opp hele bakken på runden som æ brukte å gå.  Den kalte vi “helvetesbakken” fordi den va det.  Bratt og lang.  Når æ gikk opp den måtte æ ha pause hvert femte skritt.  Æ hadde og som mål at æ skulle klare å gå uten stava.  Æ va så utrygg når æ va ute å gikk.  Æ stolte ikke på at beinan skulle bære mæ.  Det hadde æ jo erfart mange gang.  Æ gikk på snørra i tid og utide.  Et anna mål va å klare å gå i trapper.  Uten å klamre mæ til gelendret.

Alle de målan va i boks etter mitt andre opphold.  Det gjør nå med dæ når man klare de målan man sette sæ.  Æ ble i alle fall kjempe stolt og glad.  Fremagangen va veldig målbar.

En anna ting æ ønska va å kunne gå på kafe igjen.  Og gå å handle, finne frem uten å være helt på felgen.  Æ brukte så mye energi på å orientere mæ.  På kjøpesentret, veien til og fra, men den største utfordringa va støyen.  Fordi æ va veldig var for lyd.  Æ e det fortsatt, men det e blitt mye bedre.  Æ klarte det og etter mitt andre opphold i Alta.

Etter hvert klarte æ å være mer sosial også.  Fordi æ satte grenser.  Sa fra til folk hvis dem snakka for mye om sin egen sykdom, eller spilte musikk fra telefon i plenum.  Det va og e fortsatt en grusom lyd for hjernen min.  Satt folk og så på video eller spilte på mobilen så ba æ dem vennlig om å putte i øreproppa.  Dem gjorde jo det, og tok hensyn.  Va æ i fellestua og det va folk der som va veldig høylytt, flirte høyt eller prata på inn og utpust, så trakk æ mæ bare tilbake.

Det va og en ting æ lærte dær.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Beskyttte mæ og hjernen min.  Bli litt egoistisk.  Det e jo ikke det egentlig.  Det e fornuftig.  Å tenke på ka som e bra for dæ sjøl.

Æ lærte mæ å strikke igjen.  Det va mange der som satt med strikke tøyet sitt.  Og hadde tålmodighet til å lære mæ opp igjen.  Æ hadde glemt korsen man gjorde det.  Legge opp, korsen strikke rett og vrang, korsen felle av.  Æ fikk det til.  Sånn noenlunde i alle fall . Det va mye latter , fordi æ glemte ka æ hadde lært etter fem minutter.

Det va veldig slitsom å følge med alle avtalan æ hadde.  Kor skulle æ møte, katti klokka, kor ligg kontoret.  Ofte gikk æ feil, feil tidspunkt så det ble mye venting og usikkerhet.  Hjernen jobba på høygir for å forsøke ha oversikt.  En dag skulle vi på en tur som æ hadde glæda mæ til.  På ukeplanen stod det at vi skulle møtes klokka 13.  I 11 tida møtte æ en av personalet som spurte om æ ikke skulle på turen.  Jovisst sa æ, men det e ikke enda.  Åhhh sa han.  Har du ikke fått beskjed om det?  Den går nu.  Spring bare opp på rommet å hiv på dæ klærne så rekk du dem.

Æ gikk opp på rommet mens tåran flomma.  Spring bare?  Skjønne han ikke at det ikke bare e å spring?  Skjønne han ikke ka det koste mæ bare å finne frem klærne og få dem på mæ?  Æ takle ikke stress.  Ikke da og ikke nu.  Æ kan ikke bare skynde mæ lenger.  Det går i stå i kroppen og hodet mitt.  Det blir kaos.  Æ må være forberedt og ha det planlagt.

Det ble ingen tur, og æ va knust.  Fordi æ ikke klarte å skynde mæ.  Hive på klærne i ei fart. Å stresse ned for å rekke maxitaxien.  Æ ringte han David å gråt og klagde.  Så knust av en så liten ting.  En baggis.  Men sånn e det for mæ.  Fordi æ bruke så mye krefter på å være forberedt på det som skal skje.  Det ligg så mye arbeid bak planlegginga og forberedelsa.  At når det ikke går som det e tenkt, så blir æ lei mæ.  Fordi det koste så mye.  Å energien æ har e så dyrebar.

Fire opphold har æ hatt der.  Tre lange og et kort.  Det korte va for å få opplæring i å bruke memoplanner.  En kalender som gir mæ oversikt over aktiviteta og avtala æ har.  Et fantastisk hjelpemiddel som æ ikke ville klart mæ uten.  Hver gang æ har vært på OIF har æ kommet hjem og følt mæ friskere.  Og klokere.  Mer innsikt og forståelse.  Gladere og full av pågangsmot.  Æ kommer til å søke mæ tilbake dit.  Når behovet e der.  Akkurat nu så e æ i god form og klare å trene.  Går det motsatt vei igjen, så skal æ tilbake.  For å få veiledning å starthjelp igjen.

Takk til OIF.  Tusen takk for amazing hjelp og støtte.  Takk til Staten som betalte for oppholdet.  Æ har et godt liv i dag på grunn av det.  Igjen, takk og lov at æ bor i Norge.  Æ e en av de heldige.

Go helg!  Klæm fra mæ