Det e en ting æ sir til mæ sjøl hver dag. Faktisk flere ganga om dagen. Æ prøve febrilsk å gå ut av et dårlig forhold. Et forhold som bare e skadelig for mæ. Men det e lettere sagt enn gjort. Nu e det ikke gubben æ har løst å gjøre det slutt med. Men sigaretten. Den har kontrollen over mæ. Styre mæ. Den skade mæ.
Æ tok min første sigarett som 9 åring. Starta å røyke regelmessig når æ va 12. Røyk e nå kroppen min har vært utsatt for selv før æ kom til verden. Æ e ennu traumatisert etter utallig bilferia med to foreldra som satt i forsetet å røkte på inn og ut pust nedover Finland, Sverige og sør Norge. 4 unga i baksete og en pesanes hund i bagasje rommet. Vinduan va gjerne igjen, for det va jo skadelig med kald trekk i nakken..
Den gang va vi jo ikke så opplyst om kor skadelig røyk e, så æ har nu tilgitt mine foreldra fordi dem va så uvitende. Det e heller kanskje ikke så rart at alle vi søsken røyke. Det e sikkert nedarva i genan våres etter all eksponeringa.
Før æ ble syk og folk spurte mæ om æ ikke sku slutte å røyke va standar svaret mitt ” nåkka skal man jo dø av. Æ blir jævla sur hvis æ daue frisk”. Back then mente æ hvert et ord. Æ har gjort nån spede forsøk på å oppgjennom åran. En gang hadde æ kraftig lungebetennelse. Den va så bad at æ ble innlagt med antibiotika iv. Æ va ei uke på sykehus å trudde æ skulle hoste opp lungan mine. Etter æ kom hjem og va på bedringens vei hosta æ opp svart ekspektorat. Det va skremmanes. Æ hadde et bilde i hodet mitt at sånn så lungan mine ut.
Æ va røykfri en mnd tid. En mnd der æ va pesse sur og aggressiv. Æ savna røyken, kosen og følelsen av å bli avslappa. For det e en ting vi røykera gjør. Tar oss en røyk hver gang vi kjenne et snev av stress, fordi vi trur vi blir rolig av det. Ja vi kan jo lure oss sjøl til å tru det, men når du tenne en sigarett skjer det motsatte. I allefall innvendig i kroppen. Selfølgelig så begynte æ på han igjen. Du svake menneske, jeg sier , du svake menneske..
Æ måtte havne i koma for å klare å slutte. Eller røyksuget kom jo straks æ våkna, men heldigvis va æ såpass dement at æ glemte røyksuget etter 15 sekunder. Nån fordela må man jo ha, å det å ha en kortidshukommelse som ei ert, det hjalp i alle fall mæ til å stumpe røyken.
I 2 år va æ røykfri. Æ savna den ikke. Æ va overlykkelig for at æ endelig va røykfri. Æ kjente det på pusten. Ikke mere hosting og harking. For ikke å snakke om alle pengan som spartes. I 2 år va æ lykkelig røykfri. Helt til i fjor sommer. Æ lå på stranda og fikk veldig løst på en sigarett. Dem æ va der med røkte, og fristelsen ble for stor. Æ tok et trekk. Det smakte mannskit, men æ røkte hele sigaretten. Å så va det gjort. De første ukan røkte æ bare et par tre om dagen. Etter nån uker va æ tilbake til gamle synder. 20 om dagen.
Hver kveld når æ ligg i senga tenke æ at æ må slutte. At det e galskap av mæ å røyke. Det e jo skadelig for alle. Men ekstra skadelig for mæ. Det e risikosport det æ drive på med! Dårlig samvittighet rir mæ. Enn hvis. Ka om. Han David spør mæ ofte. Katti skal du slutte? Svaret mitt e alltid snart. Før eller seinere.
Når æ va på min første kontroll i Tromsø etter utskrivelse fra sykehuset, sa nevrokirurgen at æ måtte holde mæ røykfri. ” du øke sjansen for ny hjerneblødning med 70% hvis du røyke”. Nu vet æ ikke om han sa det for å skremme mæ, eller om det e tilfelle. Æ vet at sjansen øke, men om den øke så mye, vell det e æ usikker på.
Men det spille ingen rolle kor mange % den øke, den øke og da skulle man jo tru at når man har vært gjennom det helvete æ har så ville æ holde mæ unna? Har æ et dødsønske? E æ virkelig så lite smart at æ fortsette å røyke selv om det e så farlig for mæ? Det e jo egentlig ganske tragisk. Hvis man dør fordi man frivillig velge å supe skadelige stoffa ned i lungan og inn i kroppen!
Æ har 100 dårlige unnskyldninga for ikke å slutte. Æ blir så sur, æ blir så feit, mygga blir så plagsom, æ skal i selskap og kan ikke drikke uten å røyke etc etc. Unnskyldningan e mange. Men dårlig.
Saken e den at æ føle æ har nok å jobbe med. Æ makte ikke å skal kjempe mot røykesug og alt anna ubehag som følge med et kutt. Ikke enda. Men snart. Snart skal æ stumpe fanskapet. Snart skal æ bli fri! Æ skal bare……først….
Så sant så sant? skjønner deg godt, og må bare si at jeg kjenner meg såå godt igjen i det du skriver? klæm fra mæ som også skal slutte snart?…..
Etter all skade røyken har gjort med kroppen din skulle man tro det var enkelt å slutte……men vi er ikke alle like ? Jeg fikk diabetes for 25 år siden, da sa legen at tiden var inne for å stumpe røyken for godt. Det gjorde jeg på dagen, uten de helt store problemene, men på tross av det har jeg hatt to hjerteinfarkt og to hjerneslag…….jeg går omveier når jeg ser noen som røyker utendørs, er så redd det.
Ønsker deg masse lykke til med å slutte, tror det er det eneste riktige å gjøre…….
Takk for lykkeønsken. Gud vet æ treng det! Æ tenke æ e i prosessen, og håper æ skal lykkes med det. Æ beundre dem som e så stanheftig at dem bare stumpe den! Akkurat der e æ ikke så sterk må æ innrømme. Trist å lese om dine helseplaga. Æ håper du har et bra liv til tross for utfordringene dine. Stor klæm fra mæ til dæ 🙂