Evnen til å kommunisere e vell den viktigste evnen vi har. Og om man har en jobb der man treffe, eller må snakke med menneska, e kommunikasjon det viktigste verktøyet . Vi bruke det jo hver dag.  Privat og i jobb.  Man skulle tru at det va enkelt.  Men kommunikasjon e en kunst.  Og for å bli god på det så trenge man kunnskap, innsikt og forståelse.  Og dem som virkelig beherske kunsten med å kommunisere, det e dem som e trygg på sæ sjøl. Som lytte mer enn dem snakke.  Som skjønne når dem har bæsja på leggen og sagt nå galt, men evne å beklage. De som sir ” æ har ikke tid å snakke med dæ akkurat nu, men æ kommer om 20 minutter” og overholde det.

Kroppsspråket vårs fortelle mer enn ord kan.  Et blikk, eller korsen holdning man har sir mye om ka man tenke eller føle.  Kommunikasjon e en viktig del av utdanninga til helsepersonell. Man lære mye om den og det påpekes kor viktig del av kommunikasjon den non verbale e. Men saken e den at det e ikke lett å skjule ka man tenke og føle når man snakke i lag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Man kan prøve så hardt man bare vil å ha ei avslappa holdning, vise at man har tid , at man bryr sæ. Men ka man tenke og føle skinne gjennom. Det kan ikke fakes. Når man e syk så legge man veldig godt merke til helsepersonellet. Man blir og veldig sårbar. Det e lite som skal til for at man som pasient får en god opplevelse i samhandling med pleier eller en dårlig.

De hær åran kor æ har vært syk har æ gjort mange observasjona av helsepersonell æ har møtt.  Ikke bare korsen dem har vært i kommunikasjon med mæ, men med familien min og andre pasienta.  Siden æ e sykepleier, og har jobba i helsesektoren i mange år så har æ nok hatt sykepleier øyan på mæ i de fleste situasjona.

Man bli veldig sensitiv og sårbar når man blir syk. Eller man e pårørende til nån som e syk.  Det e veldig lite som skal til for at man blir såra, usikker, sint, trist, takknemlig, glad eller trygg.  Det e ikke mere enn et blikk som skal til.  For øyan fortelle mye.  Dem e veldig lett å lese.  Særlig når man e syk, nettopp fordi man blir så var på kroppspråket til den som skal hjelpe dæ.

Æ har vært heldig.  For de fleste æ har møtt har vært fantastisk.  I måten dem har kommunisert med mæ på.  Men æ har møtt både lega, fysioterapeuter, psykologer, sykepleiere og andre som ikke har vært flink.  Som har fått mæ til å føle mæ som en dritt, som har fått mæ til å bryte sammen i gråt i måten dem har snakka til mæ på.  Som har fortalt mæ mer enn dem sikkert ville, gjennom den non verbale kommunikasjon.

Det e rom for forbedring rundt omkring på de forskjellige instutisjona.  Selv på Sunnås som har vært en av de bedre plassan æ har vært på, så finns det helsepersonell som har forbedringspotensial.

Æ har møtt pleiere som har kommet inn på rommet mitt å æ har logge i senga med forgråtte øya. Der dem har spurt “heia, har du det bra?” Jada har æ sagt. Så har dem gitt mæ beskjeden dem skulle og gått igjen.
Selvfølgelig har dem sett at æ ikke hadde det bra. Men ville ikke stå i den situasjonen av en eller anna grunn. Kanskje på grunn av sin egen usikkerhet, æ vet ikke. Mulig dem ikke har likt mæ. Eller ikke hatt tid der å da. Den følelsen man blir igjen med når man blir aleina igjen e ikke god. Det e i sånne øyeblikk æ har hatt det som tyngst. Følt mæ mest aleina. Å trengt det mest. Omsorgen og praten.

Da har æ kunne lest pleieran æ har møtt. Lest det på kroppsspråk og øyan at det hær har dem ikke tid til. Eller lyst til å være i. Å æ har følt mæ til bry. Aleina. Redd og usikker. Trist og enkelte ganga forbanna. Fordi æ har sammenligna de pleieran eller legan som har møtt mæ sånn, med mæ sjøl. Kunne æ ha gjort det? Gjorde æ det når æ jobba som sykepleier? Tok æ mæ tid til pasientan æ møtte?  Korsen va min non verbale kommunikasjon?

Æ like jo å tru det, men saken e den at æ har nok å bagatellisert situasjona fordi æ har hatt dårlig tid, kanskje det har vært på tampen av dagen å æ bare ville hjem. Tenkt det der får nån andre ta sæ av. Det e vell ingen som e perfekt. Selv ikke æ.

Men æ vil gjerne dele mine tanka med dæ som leser. Særlig hvis du jobbe i helsesektoren. Når man e syk og svak, så e du som helsepersonell nån av de viktigste man møte i løpet av dagen. Det e du som kan avgjøre om dagen skal bli god eller dårlig for pasienten. Man e mye aleina når man e på institusjon. Dagan kan føles uendelig lang.  Tankan surre rundt i toppen non stop.  Klokka tikke så sakte.

Som syk så har man et stormfullt hav av følelsa og tanka. Bekymringa og redsel. Ensomhet. Smerter og andre fysiske utfordringa. At du sett dæ ned å tar fem minutter lammi pasienten din betyr så mye. Uansett kor travelt du har det, ta dæ tid. Det e som regel ikke så mye som skal til for at man får det bedre. Nån oppmuntranes ord, litt håp om at ting kan bli bedre, en klem eller ei hånd å holde i.

De pleieran og legan som æ huske som god, va de som viste mæ at dem hadde tid.  Som ikke stressa og sprang.  De som smilte med øyan, som satt sæ ned lammi mæ, så på mæ når vi snakka, som ga mæ ærlig svar hvis æ spurte om nå.  Uansett ka det va.  De som overholdt avtala vi gjorde.  Dem som tok på mæ.  Som ga mæ en klæm, eller støyk mæ på armen.  De som viste mæ omsorg.  Med øyan, med handling.

Dem som bare kom innom rommet og tok en ekstra titt for å se at alt stod bra til.  Som spurte om æ hadde lyst på en kopp kaffe, eller om æ trengte nå.  En liten ting, men når man ligg litt hjelpeløs i senga så betyr det enormt mye.  Det e omsorg. Og det e kommunikasjon.

Dem som så mæ.  Hele mæ. De som så bekymringan mine, redselen min, sorgen som ridde mæ.  De som evna å vise mæ “kjærlighet.   Dem som genuint brydde sæ om mæ.  Eller som i hvert fall klarte å gi mæ den følelsen at dem virkelig brydde sæ.  For omsorgen vises gjennom den non verbale kommunikasjonen.  Mer enn ord.  Blikket du gir vise om du bryr dæ eller ikke.

De legan og pleiera æ har likt best e dem som har tatt sæ tid.  Til å snakke og forklare.  Som skjønte at æ trengte tid og gjentagelser for å forstå.  At du som helsepersonell tar dæ tid, e og kommunikasjon.  Og det e den beste omsorgen du kan gi.

.Æ har og møtt helsepersonell som har brukt et nano sekund for å se korsen æ har hatt det.  Som har skjønt det med et øysekast at det ikke har stått så bra til.  Som har tatt grep, snakka med mæ, eller sendt nån andre inn til å snakke med mæ.  De aller fleste har vært sånn.  Heldigvis.

Overholdelse av avtaler e dødsviktig.  E det nå man følge med på når man e på en institusjon e det klokka.  Har man en avtale klokka ti så kommer man klokka ti. Ikke kvart over.  Det lille kvarteret kan snu dagen til kaos for en skada hjerne eller en syk kropp.  I alle fall for min.  Det e femten minutter der hjernen jobbe på høygir.  ” har æ tatt feil av tida?  Skulle æ møte opp nån plass, eller skulle dem komme hit? ”  Leiting etter lappen der avtalen kanskje stod.  Forvirring, bekymring.  Kaos.

Det e ikke omsorg.  Det nytte ikke kor travelt du har hatt det og ka som oppstod.  Gi beskjed!  Det e også non verbal kommunikasjon.

Kroppsspråk og handlinger e viktigere enn ord.  Det e ikke lett i en hektisk hverdag i know.  Men ha i tankan at akkurat du har makt til å gjøre dagen god for din pasient.  Det treng ikke å ta mer tid enn et minutt.  Et minutt av din dag kan gjøre hele dagen for et menneske.  En klem tar fem sekunder.  Å stikke hodet inn døra på pasient rommet for å ta en ekstra titt tar ti sekunder.  Og si hei og smile tar tre sekunder.

Det har du tid til.  Uansett kor travelt du har det.  Uansett kor mange pasienta du har.  Har du ikke lyst til å smile, så la være.  En uekte smil sende bare en masse feile signala. Å får dæ bare til å fremstå som uærlig.  Not trustabele.  E smilet ekte derimot, så vises det. Og føre til at æ stole på dæ!

Det hær innlegget har æ jobba med i snart tre uker.  Æ vil så gjerne få frem det æ tenke.  God kommunikasjon e så viktig.  Æ vil gå så langt at æ sir det e det viktigste. Æ håper æ har klart det. Å få tankan mine ut og nedskrevet på en forståelig måte.

Nu tar æ hælg!  Klæm fra mæ 🙂