For ca 14 år siden, sa et av mine tantebarn til mæ” tante, du må prøve det hær spillet. Det e sinnsykt artig”. Æ brukte å spille Super Mario å syns det va skøy. Så æ satt mæ ned foran pc, og ble introdusert for World of Warcraft. Et spill som har 11 mill spillere. Et online eventyrspill som går ut på strategier, løse quests aleina eller sammen med andre og mye mer. Etter hvert som æ lærte mæ korsen man styret figuran ( ja æ va mildt sagt blond), så begynte æ å bli kjent med folk.
Æ fikk 2 gode venna fra Sverige, og vi havna i et guild sammen. Et guild e ( for dem som ikke e gamer) et laug, forening eller klubb. Og i den guilden ble æ kjent med han David. Vi ble gode venna, og snakka i lag nesten hver dag. Spillet ga mæ faktisk venna over hele Europa. Flere av dem har æ møtt, og mange har æ fortsatt kontakt med.
Han David va utrolig sjarmerende, snill, og hadde en humor som va/e fantastisk. Vi kunne sitte på hver vår kant, æ i lille Kirkenes, han i London, og gapskratte. Eller snakke om alvorlige ting. Diskutere krig og fred, religion ja vi snakka om alt. Han va veldig hjelpsom, og godt likt av alle.
Og æ, æ ble pesse forelska. Æ ble skjelven hver gang æ hørt stemmen hannes. Æ viste ikke korsen han så ut. Man ser jo ikke hverandre når man spille. Men æ ble forelska i personligheta hannes. I humoren og latteren hans. Det høres kanskje litt rart ut. At man kan bli kjent med folk bak tastaturet. Men vi brukte jo teamspeak og, så i tillegg så hadde æ stemmen hannes. Å æ følte æ kjente han godt, og forelskelsen va gjensidig! Etter flere uker flørt,ble vi enig om at han skulle komme å besøke mæ.
Før han kom sendte han mæ et bilde av sæ sjøl. Æ svimte nesten av, for æ syns han va rå pen! Kunne han virkelig ha alt! Se bra ut, humoristisk, klok, snill?! Æ hadde mine tvil. Det hadde i alle fall mine venna. Som va sikker på at han va en ulv i fåreklær. “Sølvi! han kan være en massemorder”. Æ e nu ennu i livet, så der tok dæm feil 😉
Det va en større barriere for mæ å sende bilde til han. For på den tida va æ veldig stor. Ikke hadde æ særlig trua på menn heller, etter mange dårlige opplevelser med hankjønn. Men æ sendte nu bilde, å han syns æ va nydelig. (smeeelt!)
Så dro æ på flyplassen for å hente han. Nystrigla i mine fineste klær. Når flyet landa kunne du ikke høre det, for knærne mine klappa så høyt sammen. Æ kunne nesten ikke stå oppreist. Å æ trur ikke æ trakk pusten de minuttan æ stod å venta på at døra sku gå opp.
Et blikk i øyan hannes, og æ viste at This is my man! Etter 5 minutter i lag, va det som om vi hadde kjent og vært sammen hele livet.
For første gang i mitt liv, va æ sammen med en mann som viste mæ ekte kjærlighet. Gjennom ord og handling ble æ trygg. Trygg på at han elska mæ.
Han va å besøkte mæ 2 gang, før han tok det store skrittet å flytte fra alt kjent til mæ. Det tok han ei uka å få sæ jobb. Selv om han ikke snakka Norsk! Han e fortsatt i den samme jobben. Som avdelingsleder ( ja æ e stolt!). 8 år har han bodd hær. Min soulmate. Æ har fridd til han og fått ja. Så før eller seinere skal vi gifte oss. Og forhåpentligvis skal vi få bli gammel i lag.
De hær åran etter at æ ble syk har ikke vært lett. Ikke for mæ, og ikke for han David. Alle som e pårørende eller har vært pårørende til nån som e syk, vet at det e steintøft! Gubben har fått gråe hår, sikkert av bekymringa og mer arbeid. Og æ har sagt det før, men må nevne det igjen. Æ kan være en prøvelse å ha i hus..Når æ blir stressa , klikke æ for absolutt ingenting. Tålmodighet e et fremmedord for mæ, og æ e jo ikke den samme Sølvi som han ble forelska i. Men den hær mannen har bekrefta om å om igjen at han e den rette for mæ. Fy fan æ e ei heldig jenta! Og han..Ja han har nu i alle fall trukket vinnerloddet! 😉
Kognitiv svikt e et ord æ ikke e altfor glad i. Det høres fryktelig alvorlig ut. Æ har kognitive utfordringa, eller problema. En svikt e nå som ikke fungere spør du mæ. Å æ fungere!
Symptomer på kognitiv svikt kan være : redusert mental kapasitet og trettbarhet, hukommelsesvansker, vansker med fortolkning av sanseinntrykk, oppmerksomhetsvansker, vansker med regulering av atferd og følelser, redusert tempo, reduserte problemløsningsevner og logiske evner, vansker med å bruke språk, å snakke og si riktige ting i situasjonen.
Hukommelsen min e blitt adskillig bedre med tida. Æ bruke memoplanner, et hjelpemiddel der hele livet mitt, alle avtaler og alle “må huske” ting e lagt inn. Etter at æ begynte bruke den har æ redusert frustrasjon utbruddan mine betraktelig. For det e utrulig irriteranes når hodet ikke klare å lagre informasjon. Av og til blir æ flau. Det kan faktisk føles flaut å være litt “dement”. Som hvis æ snakke med nån i telefon å gjør nå avtale. I det æ legge på, har æ glemt ka vi avtalte. Det prøve æ å løse, ved at æ ber folk sende mæ en sms med det vi ble enig om. Hvis æ ikke har penn og papir tilgjengelig .
Æ har bestandig vært løsningsorientert. Å den evnen e fortsatt intakt, men oppmerksomhet og konsentrasjon e ikke som før. I alle fall hvis æ må konsentrere mæ om nå over tid. Æ har for eksempel enda ikke klart å lese ei bok igjen. Æ kommer til side 10, så må æ begynne på nytt igjen. Akkurat det e et savn. Æ elske å lese bøker. Men æ leve nu i trua at med tid, så klare æ det å. Det positive e at æ kan se filma om å om igjen. Æ kan huske dela av filman æ har sett, iallfall hvis æ har sett dem 10 gang. Så det e sjelden æ e fri for underholdning.
Kjeften har æ i orden, bare spør min samboer..:) Men hvis æ overdrive aktiviteter å blir sliten, så kan æ ha problemer med å finne ord. Peanuts egentlig, å ikke nå æ bekymre mæ over akkurat.
Æ kan som sagt bli grinat. Vældig grinat å frustrert. Når æ ikke får til ting. Som for eksempel når æ får mæ en ny telefon, og må lære mæ å bruke den. Da e æ ikke levanes med i et trehus. På sånne daga går selv doggen forsiktig i døran.
Nu kan æ ikke ene å alene skylde på skadan mine for det. Æ kunne nu være grinat før å. Men nu blir æ mer eksplosivt grinat. Æ trur det e fordi æ blir veldig sliten når æ skal lære nye ting, eller holde på med nå som kreve mye av mæ. Å så blir æ frustrert fordi hodet ikke funke som før. Men ja, æ har nok problemer med å regulere følelsa og adferd innimellom. Men heldigvis så har æ evne til å be om unnskyldning hvis æ har vært urimelig. Trur æ..
Æ har ikke redusert tempo. Heller tvert om. Å hær kikke utålmodigheta mi inn. Som da æ skulle bestille billett til samboer fra London og hjem til Kirkenes. Æ rusha gjennom bestilling, og dobbeltklikka febrilsk! Mye informasjon som skal leses gjennom, skumles , bestill! Stolt sa æ at æ hadde bestilt billett til han. Han bruke å overnatte 1 natt i Oslo, før han kommer sæ hjem. Men æ sendte han til Stavanger. Note to myself ” alltid dobbeltsjekk , Ta dæ tid! Konsentrer dæ!” 🙂
Redusert mentalt kapasitet og trettbarhet e nok det som påvirke mæ mest. Eller på fagspråket Fatique. Det e en drittdiagnose å leve med. Når fatiquen slår inn, så går hodet litt i shutdown. Vi har jo alle opplevd å være sliten. Sliten når man kommer hjem fra jobb, sliten av gubben, sliten av trening. Men fatique e ikke en vanlig trøtthet. Det e en total utmattelse. Å det nytte ikke å bare sove litt så e man utvilt. Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den veldig mye energi på ting som før gikk av sæ sjøl. Hvis æ for eksempel skal vaske hus. Så blir æ dausliten. Før kunne æ komme hjem etter 8 tima på jobb, å vaske 3 etasja uten nevneverdig problem. I dag må æ dele opp husvasken. Æ vaske badet en dag, og kjøkkenet en anna.
Koselige ting gjør mæ å dausliten. Som å dra i stallen. Selv om æ ikke gjør nå arbeid, å bare kose med hestan. Etter 1 time i stallen, må æ hjem å sove. Men det som påvirke mæ mest e det sosiale. Æ blir rett og slett kjempesliten av folk! Ei stund løste æ det ved å ikke være sosial. Æ trakk mæ unna folk og flytta på landet. Men det e veldig ensomt å ikke være sosial. Å ikke e det særlig sundt for psyken heller. Æ har jo samboern min, så helt aleina e æ jo ikke. Å han e vell den eneste person æ kan være med over tid som ikke slit mæ ut. Men nu skal det nu være sagt, at han e nu ikke den mest snakkesalige æ kjenn. Takk og lov kanskje 🙂
Æ prøve å være litt sosial når æ har gode daga. Men æ har problemer med å begrense mæ når æ har gode daga. Så overdrive æ, e på besøk for lenge, eller gjør for mye. Å da blir æ straffa. Æ går på energi smella. Det e forfærdelig ubehagelig. Ikke farlig , men ubehagelig. Når æ blir sliten får æ ei sinnsyk hodepine, æ frys, kjennes ut som en kraftig influensa e på gang, æ blir veldig var for lyd, lys og inntrykk. Æ får smerter i kroppen, aggressiv og problemer med å puste normalt. Æ leite etter ord, huske dårligere, misforstår ting, å kjenne mæ desperat..desperat fordi æ må sove, eller hvile. Æ må få ladde batteriet mitt.
Æ klare bedre å være sosial hvis æ har drukket alkohol. Blir mer utholden, og tåle å mer lyd. Musikk, summing av mange menneska som snakke etc. Æ trur sansan mine blir sløva ned, og det hjelpe hodet. Men alkohol e gift for et skada hau. Det e jo gift for alle, men har kanskje større konsekvens for folk med hodeskade. Det e ikke så ofte æ nyte alkohol lenger. Eller går på byen for den sak skyld. For når æ gjør det, så blir æ ligganes i flere daga etterpå. Æ blir så sliten at æ ikke klare å trene. Å går det mer enn 4 daga uten trening, så merke æ det fysisk. På balansen, smerter i kroppen, æ kan begynne å halte, kroppen føles stivere, høyre sia mi blir “tungere”. Å hodet mitt blir ” bomull” leeenge etter. Så selv om æ klare bedre å være sosial med inntak av alkohol, trur æ ikke det e et sjakktrekk å bli alkoholiker av den grunn.
Æ vet ikke om fatiquen kan gå over. Æ har levd med det i 3 år nu. De lærde vet heller ikke. Men gud æ håpe det. At æ våkne opp en dag, og sprudle av energi igjen.
I jobben min som sykepleier, møtte æ mange meg kognitiv svikt. På aldershjem. Eller i hjemmesykepleien. Felles for dem va at de aller fleste va over 75 år. Æ e 47.
Det har ikke vært godt for selvbildet og være “dement”. Æ har lært mæ å leve med det, og det har vært mye latter og mange morsomme situasjona på grunn av det. Men det har å vært slitsomt, flaut, frustreranes, og fått mæ til å føle mæ som en idiot..mange ganga.
Heldigvis så e æ født med mye selvironi, og tar ikke mæ sjøl så høytidig. Æ kan flire av mæ sjøl, og æ prøve å tenke mer på de komiske situasjonan æ har vært i, enn de som har fått mæ til å føle mæ dum.
Vi e jo skrudd sammen sånn at ting kan bli bedre. Kroppen kan restituere sæ. Et skada hode, kan finne nye bana å gå i. Sånn at på sikt, og med tid, hvile og trening så kan ting bli bedre. Det e æ et levanes bevis på. Æ har hatt en kjempe utvikling de hær 3 siste år. I dag har æ ingen problemer med å koke egg! Æ kan lage mat ( gubben e nok ikke helt enig hær, han syns æ e en elendig kokk, men det har æ bestandig vært) Æ sitt hær å skrive blogg! Å æ får det til! Æ har fått sertifikatet tilbake. Reise med fly. Aleina! I dag kan æ gå på Rema uten å få sammenbrudd når dem har flytta kaffehylla for ørtende gang. Æ e blitt mye friskere! Når æ kom på Kirkenes sykehus, trodde en av legan der at æ ikke ville komme hjem. Æ va så syk, at han regna med at æ ville bli boanes på institusjon. Heldigvis fikk han ikke rett.
Livet e ikke statisk! Ting kan forandre sæ. Man kommer sæ gjennom kriser. Sorg går ikke over, men den bleikes. Selv når det ser som mørkest ut, så finns det lys. Å håp om bedre tider. Om forandringer. En bedre hverdag. En lettere hverdag.
Så hvis du som les det hær, e pårørende til nån som e syk. E syk sjøl, eller har det tøft på nå måta. Tru mæ når æ sir ” det kan bli bedre i morra, eller neste uka. Kanskje om 1 år” Ikke gi opp. Se fremover. Tillat dæ å gråte , det e greit å føle sinne og frustrasjon, det e lov å ha sorg for at livet ikke ble sånn som du hadde tenkt. Det e lov å føle sæ glad, selv om du akkurat nu kanskje står i en alvorlig situasjon. Alle følelsa du måtte ha e normalt! Det kalles å leve! Bare ikke dyrk det triste, ikke bli bitter. Forsøk å være positiv. Det e så mye bedre. Å gjør alt så mye lettere!
