Gubben betrodde sæ til mæ I dag.  Etter å ha vært gift med mæ I hele 2 daga…”du æ merke nu ikke nå særlig forskjell etter at vi gifta oss” sa han å så sånn passe ufornøyd ut.  Æ trur ikke ufornøyd e et Norsk ord engang?  Men det e det ordet han bruke når han ikke e helt fornøyd.  Æ gidde ikke rette på han, fordi æ synes det e så sjarmerende.

Æ vet jo koffer han ikke e helt I vater.  Æ hadde for mye promille til å makte å fullføre ekteskapet våres selve bryllups natta.  Æ mistenke at han også hadde det, bare for å ha sagt det. Ikke synes æ at det e så fette nøye heller, vi har tross alt hatt sex jevnlig I over 11 allerede.  Så selv om presten har via oss og kasta lykke på både oss, familien, huset doggen og kanin, så e nu ikke selve den sexen så himla nøye eller?

Nu kunne æ jo selvsagt gjort han happy på Søndagen.  Men æ va way to fyllesyk til det.  Det ble altfor my champagne og lykkebobler på lørdagen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag e det Mandag.  2 daga etter.  Da kunne æ jo ha gjort nå med saken.  Meeen etter den søte kløe kommer fatiquen som regel.  Æ har ikke poeng å bruke, ei heller energi til å hoppe I høyet.

Han tusla I seng I kveld.  Med de øyan han bruke å sende mæ når han har mer behov enn det æ klare å oppfylle.  Har æ dårlig samvittghet?   Neida, æ humre litt med mæ sjøl.  Å tenke at saken må nok fixes om ikke alt for lenge.  Ho Anne Anka har jo sagt det.  ”  keep your man happy, at least give him a blowjob everyday”.  Trur forøvrig ikke ho e helt god.  Ho har I hvertfall ikke problemer med staminaen sin for sure.

Æ tenke at ei god natt søvn, kanskje skvise fatiquen tilbake.  Så æ får en fornøyd gubbe igjen 😉

Livet som fru e ellers flott.  Æ angre ikke et sekund!  Vi hadde en fantastisk koselig å artig dag.  En dag æ kan leve lenge på.

Klem Fra Paradisbukta 🙂

Æ har bestandig ment at man kan flire av det meste.  Selv tragiske ting, alvorlige ting og ting man strengt tatt ikke burde flire av.  Humor e så viktig!  Ka e mer befrianes enn en god latter?

Det skjer jo en del ting i kroppen vårs når vi flire.  For eksempel så slår hjertet fortere, nå som sende mer oksygen til hjernen.  Å siden hjernen min deffentlig trenge litt ekstra av det, så flire æ mye.   Æ trur faktisk ikke det går en dag uten at æ finne nå å flire av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Man skal jo ikke spøke bort alvorlige ting.  I alle fall ikke hele tida.  Men alvorlige ting blir jo mindre alvorlig hvis man kan se det humoristiske i det?

Æ spøke masse om hjerneskaden min.  Å flire mye av det.  Fordi æ ser kor mye tullate ting æ kan si og gjøre.  Nu e jo ikke en hjerneskade så jævla artig i sæ sjøl, men det som følge med den kan være humoristisk.  Hvis man tør å le av sæ sjøl.  Hvis man tør å ikke ta sæ sjøl for høytidelig.

Så lenge æ kan huske har det å fått folk til å flire vært nå av det æ like aller best.  Æ blir glad av å få andre glad.  Det e skikkelig smitte effekt.  Samme som å smile til folk.  Man kan smile til et vilt fremmed menneske, og nesten garantert så får man et smil tilbake.  Selv om du møte nån som ser pessesur ut.  Smil!  Og du får et smil tilbake 🙂 Eventuelt så ser dem mer sur ut, men det e nu ikke ofte det skjer!

Nån vil kanskje synes at æ spøke for mye.  At æ gjør humor ut av en alvorlig sykdom eller hendelser.  Mulig det.  Kanskje det e overlevelses instinktet mitt?  Min måte og overleve tragiske ting på.  Æ trur seriøst ikke æ hadde kommet mæ gjennom de hær 4 åran hadde det ikke vært for galgenhumoren min.  Og evnen til å flire av mæ sjøl.  Å hvis det hjelpe, koffer ikke gjøre det?  Smil! Le!

Har du en dårlig dag?  Still dæ foran speilet og smil.  Press frem en latter.  Æ garantere dæ at du til slutt vil begynne å le på ordentlig.  Bare pass på at ingen ser dæ.  For du vil og garantert se ut som at du ikke e helt frisk 😉

Ha en lattermild dag der ute!

Klem fra Paradisbukta.

I går va en dag æ muligens burde blitt i senga.  For alle sin trygghets skyld.  En dag der nesten ulykker skjedde. Der hodet mitt ikke fungerte, og æ va veldig pirrevirr.  Mulig hjernen min fortsatt slite etter reisa, eller kanskje æ bare hadde fredag den 13.

Æ våkna tidlig på morran og va i grei form.  Humøret va på topp, nå det gjerne blir når æ klare å våkne å ikke føle mæ som en zombie før dagen har starta.

Mens æ drakk den hellige morra kaffen så tikka det inn ei melding på messenger.  Mi kjære venninna som lurte på om vi sku dra til Russland på handle tur. Nå som æ syntes va en strålanes ide.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Æ har etter langt om lenge endelig knota mæ til å få grenseboerbevis.  Æ har til og med klart å fixe multi visum på bilen, så turen over grensa går hurtig.  Æ starta kaffe maskin og sprang gjennom dusjen.  Multitasking for å få gjort mest mulig på kortest mulig tid.  I dusjen prøvde æ å resonere kor æ hadde lagt passet etter England reisa.   Bekymra mæ over om veien va glatt, og om æ hadde overført nok peng til kontoen.  Hodet jobba hardt mens kroppen ble vaska og klargjort.

Nystrigla og fin gikk æ på kjøkkenet for å fylle kaffen over på termokoppen.  Atter en gang hadde æ glemt å sette koppen i maskin, så varm kaffe fløyt over kjøkkenbenken og golvet.  Æ bantes høyt mens æ vaska opp.  Laga mæ ny kaffe mens æ forsikra mæ om at den hær gangen va det kaffekopp under!

Æ fant passet, papiran til grensa og bil nøkklan. La alt klart i gangen mens æ  lufta doggen og ga kanin mat.  På utsida e det mildt sagt speilblankt etter lang tid med mildvær.  Æ balanserte mæ som bambi på glattisen opp mot garasjen.  Kom mæ helbærga inn og pusta letta ut.

Sett mæ inn i bilen, og fant ikke nøklan.  Igjen så bantes æ høylytt.  Måtte balansere mæ inn i huset igjen.  Joda dem lå der æ hadde lagt dem.

Da vi kom til grensestasjon va det lite folk.  Nais for da hefte det ikke å gå gjennom tolla.  Den russiske grensevakta så på mæ ” du e en dag for sein”  Multivisum på bilen kreve at du e over grensa hver 30 dag.  Æ va overbevist om at æ ennu hadde ei uka på mæ, og æ kjente panikken krøyp under huden på mæ.  Ho ga mæ papira som ho ba mæ fylle ut.

Mulig ho så angsten i øyan mine, eller bare hadde en god dag og løst til å være snill, for i samme øyeblikket så tok ho papiran igjen å sa ho skulle fixe det.  Æ rakk ikke å begynne på pusteteknikken min engang.  Thank god!  Ho fylte ut papiran langt fortere enn æ ville klart.  Ho klargjorde til og med søknad om ny multivisum på bilen min for neste tur.  Æ kan love dokker at æ tok ho med i aftenbønnen min!

Resten av turen gikk knirkefritt.  Glad og lykkelig kom vi oss tilbake gjennom tolla, fikk handla det vi skulle pluss litt til.  På Norsk jord igjen parkerte vi bilan og vennina mi kom for å si hade.  Stakk hodet gjennom bilvinduet for å gi mæ en klem.  Å æ..æ trøkke på knappen som begynne å lukke vinduet.  Heldigvis så e ho kvikk og rask, og fikk trekt hodet tilbake før det ble kappa av.

Æ flirte hele veien hjem.  Æ flirte så tåran trilla.

Vell hjemme parkerte æ bilen nært huset.  Ikke fan om æ skulle bedrive risiko sport for å komme mæ i bilen igjen. Æ lot nøklan forbli i bilen, for æ sku av gårde på trening seiner. Æ kom mæ trygt inn og landa på sofaen.  Æ sovna ikke, æ svimte av.

Når æ våkna til liv igjen kjente æ at det egentlig ikke va smart å dra på trening.  Poengan mine va brukt opp men æ e sta.  Så æ gjorde mæ klar for trening.  Pakka min bag og gubbens.  Å hasta ut døra igjen.  På veien til bilen sklei æ, landa på ræv mens baggan fløy veggimellom.  Æ slo mæ ikke så veldig, æ bare bantes mens æ kjefta på gubben på koffer i fan han ikke kunne strø.

Æ satt mæ i bilen, og ingen nøkla i tenninga.  Nu begynte frustrasjon å ta mæ.  Bekkmørkt va det å.  Lyset inne i bilen funke ikke, så æ tok telefon ut av etuiet og slo på lommelykta.  Leita høyt og lavt.   Æ viste jo at æ hadde latt nøklan stå i bilen.  Det va i alle fall det æ hadde tenkt.  Dem va ikke der, så det va bare en ting å gjøre.  Ut på glatta igjen og inn i huset.  Æ leita.  I gangen.  På kjøkkenet.  På badet.  I posan æ hadde med mæ fra Russland.  Ingen nøkla.

Ut i bilen igjen.  Den hær gangen i baksete.  Å joda.  Der lå dem.  Lammi baggan.  Nu va æ ikke bare frustrert.  Nu va æ sur.  Å rimelig stressa.  Kjørte av gårde å så at telefon lå der uten etuiet.  Måtte stoppe bilen å leite etter det.  Ingen plass.  Ut av bilen i baksete.  Å joda.  Der lå den!

På veien til Evo måtte æ puste.  Pust inn tell til 3, hold pusten tell til 3, pust ut tell til 3.  I det æ plugge det trådløse headsettet i øran så dør det.  Ingen batteri igjen. Igjen tok frustrasjon mæ.  Æ kan ikke trene uten musikk!  Heldigvis så hadde elsklingen et ekstra sett med, så etter mye knoting og innstillinger, banning og svetting så fikk æ det til å funke.

Æ kom mæ igjennom treninga, og kom mæ helberga hjem.  På kvelden lå æ å tenkte på dagen min.  Alt som hadde gått litt på tverka.  Kor dårlig hukommelsen min e blitt. Alle øyeblikkan æ hadde der frustrasjon og panikken tok mæ litt.  Konklusjon min e at hjernen min e litt sliten.  Æ har hatt det ganske travelt i det siste.  Vært mye hver dag.  Å selv om æ har hvilt mæ inni mellom så e ikke stress bra for mæ.

Det e bare en ting å gjøre, det e å ta en timeout.  Fra stallen, fra alle aktiviteta.  Well nesten.  Æ skal på Evo, men foruten om trening, så skal æ la hodet få hvile nån daga.  Æ trur det e akkurat det æ treng, for at hodet mitt skal fungere igjen 🙂

Æ sitt hær å tenke på uka som har rast av gårde.  Æ har klart å vært rimelig aktiv til tross for at energien min har vært heller laber.  Det e nå med det å piske sæ ut døra, selv om kroppen og hodet skrike etter å bare hvile.  For hvis æ hvile hver gang den gir beskjed om det, hadde æ ikke gjort anna.

Æ har vært 4 daga på Evo.  Akkurat det e æ fryktelig stolt over.  Selv om æ bare e 30-40 minutter, så e det langt bedre enn ingen minutter.  Æ e like stolt og glad hver eneste gang æ går ut døra der.  Tenke ” yes!! you did it!”  Fuck fatiquen!

I dag va æ å ridde en koselig tur i skogen lammi ei venninna.  Etter skogsturen tok vi et par runda på jorde.  I full galopp!  Æ må innrømme at æ va en tanke nervøs.  Men æ ramla ikke av og hadde kontroll over gampen.  Æ trur kongen va like overraska som æ.  At æ turte 😉

Han har hatt besøk av mæ i stallen nesten hver dag den hær uka.  Æ e så utrolig glad for at æ får være i stallen.  Det gir mæ så mye glede.  Masse kos, sosialt, frisk luft og god trening for hjernen min.  Det e å godt å ha nån forpliktelser når man ikke e i jobb.  Nån avtala æ prøve å overholde.  Sånn at man ikke synke helt ned i pysjamas hullet som man kan synke ned i av å gå hjemme å trø hele dagen.

Vi har og fått et nytt familie medlem som holde mæ aktiv!

Det hær lille søte nurket har stjelt hjerte mitt.  Herremin kor glad æ e blitt i ho.  Ho e garantert den mest bortskjemte kanin i hele verden.  Å ho e deffo ikke billig i kosten.  Det e jo en hel vitenskap å fore det hær dyret.  Æ har nu alltid trudd at det e bare å gi litt salat og gulrot så e dem fornøyd.  Men neida.  I følge vitenskapen skal dem ikke ha så mye gulrot.  Så ho har i allefall 8 forskjellige god saker i skåla hver morra.  Æ har til og med kjøpt inn friske urter.  Dem koste jo en liten formue, men så lenge lille kanin e happy, så e æ happy.

Du trur kanskje ikke at dem har mye personlighet de hær små dyran.  Men det kan æ love dæ at ho har.  Ho har til og med humoristisk sans.  Æ gapskratte av ho hver gang ho e ute å hoppe.  Full av rampestreka og veldig nysgjerrig !  Dizel (dogen) e ikke helt sikker på ho.  Han skjønne nok at ho e fløtta inn for å bo hær, men æ like ikke helt de litt psykoe øyan han har når han sitt å ser på ho.  Æ holde dem adskilt enn så lenge.

Ja det lille nurket berike dagan mine det e helt sikkert!  Ho e søt ja, men gud ho vet å drite.  Ikke skjønne æ korsen en så søt sak kan bæsje så jævla mye!  Æ gjør ikke anna enn å gå å plukke opp kuler etter ho.  Æ leste at det e ganske easy å få dem renslig, men enn så lenge så har ho ikke knekt den koden.  Vi må bare fortsette å øve!

Ja æ har fått gjort en del den hær uka som har gått.  Selv om kroppen min føles som sirup, så har æ ikke gitt opp.  Æ har sovet litt innimellom, men æ har klart å gjøre nå fornuftig hver dag.  Akkurat det gjør at humøret mitt holdes oppe, selv om æ har kjent på frustrasjon.  Æ e aktiv, men æ vil være mer aktiv.  Æ klare, men æ vil klare mer.  Æ leve, men æ vil gjerne leve mer!

Å være fornøyd med det man klare.  Det e lettere sagt enn gjort.  Æ har så løst!  Dokker ane ikke kor løst æ har.  Til å få tilbake staminaen min.  Til å få tilbake den gamle mæ.  Æ leite, og håpe.  Hver eneste dag.

Æ e trøtt og sliten.  Våkna ørten gang i natt.  Helt normalt at æ sover dårlig når e blitt litt i overkant sliten.  Men æ e nødt om å fortelle om turen hit.  Når æ våkna i morres lå æ å humra for mæ sjøl mens æ tenkte på gårsdagen.  Man kan nu si ka man vil, men spør du han David, så vil han nok være enig.  Det e i alle fall ikke kjedelig å leve med mæ! 😉

På flyplassen i Kirkenes, spurte han David om vi skulle leie en bil mens vi e i Brighton.  Enklere å komme oss dit fra Gatwick, og bedre for mora hannes.  Sånn at ho ikke blir bilaus, nå som e vanlig når han e hær.  Æ syns det va en god ide.  Han googla og fant en billig avtale.  1000 krona for en bil ei uka e jo råbillig.  Hvis vi ville ha full forsikring va det 700 krona til.  Fortsatt dødsbillig.  Vi slo til på den, glad og fornøyd for at vi hadde vært så lur å kommet på det.

Flyturen til Oslo gikk veldig greit.  Æ sov hele veien.  Da vi landa måtte æ ut å ha en røyk.  Ja æ vet det.  Det e idiotisk, men æ e begynt å røyke igjen.  2 år uten, så gikk æ på en smell.  Æ jobbe med saken.  Prøve å slutte igjen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Han David gikk ikke ut, så vi avtalte at han sku gå å sett sæ på den samme restauranten vi va på i sommer.  På utlands avdelinga.  Ingen problem, æ huska korsen den så ut å kor den va.  Trudde æ.  Før vi skiltes av sa han ” gå inn døra til utland, ta til høyre gjennom taxfree og så til venstre”  Jada, æ vet kor den e svarte æ.

Æ satt musikk på øran og gikk ut å tok en blås.  Kom mæ gjennom innsjekk, gikk gjennom taxfreen og ble forvirra.  Æ kjente mæ ikke igjen.  Irritert tenkte æ ” i jessu navn, har dem pussa opp å byd om igjen!”  Æ trava opp å ned og hit og dit.  Men va lost.  Ringte David, og han sku prøve å geleide mæ frem til restauranten han va på.

“E du sikker på at du har gått inn på internasjonal” spurte han.  Å æ ble mer stressa.  “Det stod ikke internasjonal det stod utland! ”  Det e jo tredje gang æ går igjennom den bare i år.  Æ va stressa, og han va stressa. Han spurte om æ så ei boksjappa.  Ja æ va rett utfor den. “strange caus i cant see you” Æ ble mer og mer sikker på at æ va på helt feil plass.

Æ kom mæ tilbake til inngangen.  “når du står der ka ser du?” sa han til mæ.  Å der til høyre va det taxfree.  Det samme rett frem.  Eureka!  Æ sku jo til høyre!  Æ trakk en lettelsen sukk.  Nu kjente æ mæ igjen!

Når æ endelig kom frem til han, va æ nødt til å ta mæ en drink for å roe nervan.  Sammenbruddet va nært.  Vi flirte godt.  Æ sa til han at det e siste gangen vi skal gå hver vår vei den hær ferien.  Æ va traumatisert!

Resten av flyturen gikk smertefritt.  Vi kosa oss, spilte kort og så film.  Etter at vi hadde fått bagasjen va det å finne bilen vi hadde leid.  Vi gikk 7 mil til bilutleie delen på flyplassen.  Med kofferta, taxfreeposa og ransel på ryggen.  Kom oss inn på kontoret der alle selskapan va, og David sin 4G funka ikke.  Så han fikk ikke opp sida der referanse nr stod.  Vi brukte vell en times tid der inne for å finne ut korsen selskap det va.

Ingen hadde en Bagge på lista.  Gubben va stressa det va ikke vanskelig å se.  Æ satt på benken og brukte puste øvelsen æ har lært på Sunnås.  Aldri har æ vell hatt mer behov for den enn da.  Snakka med mæ sjøl for å bevare roen.  Å æ klarte det!  Den hær gangen va det æ som roa ned han David.  Etter langt om lenge klarte ei dame å finne ut kor vi skulle.  Carparken va ikke på flyplassen i det hele tatt.  Så vi måtte gå 7 mil igjen til en holdeplasse, og vente leeenge  på en bil som skulle hente oss å kjøre oss til rett plass.

Fortsatt jobba æ med pusten, positiv Sølvi, positiv nu.  Minibussen som skulle plukke oss opp kom.  Forsinka ofc.  Sjåføren va en hyggelig sak fra India eller nå sånn.  Nu va æ rimelig sliten, men æ smilte nu mitt søteste smil til han, selv om æ egentlig hadde løst å ta kvelertak på han.

Det tok et kvarters tid å komme frem til bileparken.  Et kvarter der sjåføren snakka non stopp.  Han hadde et stort behov for å fortelle inngående om firmaet, og korsen vi skulle kjøre dit.  Veldig detaljert.  Æ måtte putte fingran i øran og lukke øyan.  Æ beit mæ å i kinnet.  For å stoppe mæ sjøl i å rope ut ” kan du bare klappe igjen å kjør oss til den helvetes bilen?!”  Men æ gjorde ikke det.  Æ klarte å holde mæ i skinnet.

Når vi endelig kom frem, va det rimelig kaotisk i resepsjon.  Mange misfornøyde kunda.  Å et stressa personale.  David fikk hjelp, fylte ut papiran etc.  Æ stod å pusta.  Pust inn tell til 3, hold pusten tell til 3, pust ut tell til 3.

Der fikk vi vite at vi måtte betale et depositum på 4000 kr in case vi krasja bilen.  I tillegg måtte vi betale 1300 kr for en tilleggs forsikring.  Vi hadde ikke lest det med små skrift mao.  Mens vi stod der å prøvde å forstå ka f ho mente, vi hadde jo tross alt allerede betalt for forsinking, så begynte nabo paret som og skulle leie bil og krangle og diskutere med personalet.  I tillegg begynte ei dama og regelrett rope og skjelle dem ut.

Så der stod vi.  Med rop og hyl og krangling på alle kanta.  Æ slutta å puste.  Æ ba til Gud. ” Kjære Gud kan du bare få oss vekk hærfra nu?  Æ vet ikke om æ kan holdes ansvarlig for mine handlinger hvis æ ikke får litt ro og fred snart”

Nesten tre tima forsinka fikk vi bilen.  En kjempe fin bil, god å kjøre og god å sitte i.  Å starta turen mot Brighton.  David hadde ikke 4G av en eller anna grunn.  Men det hadde heldigvis æ.  Vi måtte bruke google maps, fordi det va ikke den vante veien inn til byen som han e vant med.  Det va ingen problem.  Vi ble geleida fint mot byen.  Men der va et lite men.  Æ hadde bare 10% strøm igjen på telefon.

Turen inn til byen tok 30 min.  Minutter der æ bare va bekymra for at telefon skulle dø.  Igjen måtte æ be til han der oppe.  Å det hjalp.  Vi kom oss fram.  Svigermor hadde lammestek klar til oss.  Som ho fortvilt hadde prøvd å holde varm.  Aldri har vell maten smakt bedre enn den gjorde i går kveld.

Æ sovna med tommeln i munnen i foster stilling.  Før æ sovna sa æ til gubben ” du det kan nu bare bli bedre fra hær?”  Æ e nu egentlig ganske stolt over mæ sjøl.  Æ stod i det, æ klarte å bevare roen.  Å det skal æ fortelle dokker e fan ikke verst!  Nu skal vi snart starte inn til London og hente guttan boys.  Først skal æ bare ta mæ en prat me han der oppe ” kjære Gud, kan du holde et øye med oss sånn at vi ikke får skade på bilen?”

Æ e det .  I flekkan.  Nån gang gjør æ eller sir så mye rart æ æ begynne å undre.  Om æ e helt god.  Det e æ jo ikke.  Æ æ har jo skada som påvirke mæ.  God know æ merke det i enkelte settinger.

Ka e det æ gjør da?  Nå har æ jo allerede fortalt.  Æ bør for eksempel ikke bestille flybillett aleina, for da kan vi havne i Usbekistan før vi vet ordet av det.  Joda æ overdrive en smule.  Så ille e det ikke.  Men vi kan havne i Stavanger isteden for Oslo.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å det e nu ikke den værste plassen man kan havne på.  Det e nu i alle fall i samme land.  Egentlig så bør æ holde mæ unna bestillinger uansett ka det e.  XL blir fort XS hvis æ har det travelt.  Å står det for mye informasjon på det æ skal bestille, så lese æ ikke det som står med små skrift.  Det har blitt ganske dyrt for oss.  Han David blir nervøs hver gang æ sir æ har bestilt nå.  “E du sikker på at du har bestilt rett nu?” Å æ blir irritert ” ja herregud, trur du æ e helt retarded eller?!”  Han treng ikke å si så mye, det står skrevet i panna ka han tenke av og til.

Siden æ ikke eie tålmodighet lenger så e æ snar å dobbeltklikke.  Står det ei pil og gå vidre så klikke æ febrilsk.  Uten egentlig å ta mæ tida til å se ka æ sir ja til.  Mulig det e impulskontrollen som e litt skada?

Æ bestilte mæ ny telefon.  Det hær e jo et par år sia da, men i alle fall  så syns æ at æ va kjempesmart.  Den nye telefon æ bestilte kosta ikke så mye ( jo den gjorde det).  Men siden æ allerede hadde et anna abonnement som æ va bundet til..ja dokker skjønne kanskje ka æ vil frem til. Æ måtte betale for to telefona.  Å det va svindyrt!  Gubben va ikke happy.  Det va nu for så vidt æ, for det va en fin telefon æ hadde bestilt. Vi måtte spise havregrøt til middag et halvt års tid, men æ personlig syns det va verd det.  Æ klarte til og med å miste et par kg på den tida, så det kom egentlig flere positive ting ut av det 😉

Æ har betalt regninger med en null for mye. Eller samme regninga to gang. Æ har å sendt penger til feil person. Ikke så farlig for man får jo tilbake det man har betalt for mye, men ille nok hvis ikke man har frøktelig høy saldo på kontoen.

Gud vet kor mange ganga æ har legetime eller andre avtala å æ kommer en dag før, eller 3 tima før.  Det e blitt mye venting.  Jævla mye venting.  Tid føles ikke det samme som før det e sikkert.

Æ kan gå på Rema for å kjøpe kaffe.  Kun kaffe.  Så kommer æ ut med en hel masse ting æ kommer på æ trenge.  Å har glemt kaffen.  Ganske frustreranes når man bor på landet, og det ikke bare e å spring på nærbutikken.

Som æ har fortalt før så går på Evo flere ganga i uka.  Æ har alltid med mæ det samme.  Vannflaska, telefon, kodebrikken, treningsko og øreproppan.  Æ kan ikke trene uten musikk fordi lydan fra vektan på treningssentret gjør mæ koko.  Antall ekstra kilometer vi har kjørt de hær åran fordi æ har glemt enten telefon, øreproppan eller kodebrikken til å komme inn….Vell hadde det vært en verdens rekord for det trur æ vi glatt hadde vunnet.

Å fylle ut skjema og søknad e nå æ det værste æ gjør.  Æ får “sammenbrudd” hver gang.  Uten unntak.  Korsen år e det? (true story æ kan surre med det å) Ka menes med det hær spørsmålet? etc etc.  I hate it!  Nav for eksempel.  Enhver kontakt med Nav kreve skjema på 17 sider med en million spørsmål.

Nu gjorde æ garantert mye rart før å.  Æ huske for eksempel at æ kom på jobb med buksa på vranga.  Å glemme ting gjør vi alle.  Det e bare det at æ gjør det så ofte.  Da blir det veldig tydelig.  Oftest så flire æ av det.  For det blir mange komiske situasjona ut av min dårlige hukommelse og forvirring.  Heldigvis så e han David og født med en god porsjon humor og har samme humoristiske sans som æ. Ellers kunne det fort blitt ikke fullt så artig.

Vi har en fancy Dolce gusto kaffe maskin.  En sånn man putte en kapsel inn i å trykke på knappen og visp så har du fersk deilig kaffe. Æ har ikke tall på alle de gangan æ har laga mæ kaffe og glemt å sette kaffekoppen under. Og holdt på å drukne både telefon og laptopen som gjerne står på kjøkken benken. Æ har og sotte på morran og drukke morra kaffen min og grøssa.  For den har smakt så stygt.  Fordi æ ikke har skifta kapsel før æ laga kaffe.  Enkelte gang det skjer så skjønne æ det med det samme.  Enkelte ganga e det gubben som foklare mæ koffer kaffen smake høgg.

Eller når æ lage middag.  Å glemme av at æ har nå i ovnen eller på plata.  Det første året va det direkte helsefarlig å slippe mæ til på kjøkkenet.  Det har heldigvis blitt bedre.  Nu bruke æ alarm på alt!  Men selv om alarmen e på så skjer det at æ tenke “koffer ringe alarmen?”

Så lenge æ ikke stresse, og konsentrere mæ om det æ gjør så fungere æ utmerket.  I alle fall nesten.  Da e mine skada ikke synlig med det blotte øye.  Det e en av grunnan til at æ må leve livet mitt uten stress, med forutsigbarhet, ukeplan og mye ro og konsentrasjon.

Hver eneste dag så glemme æ nå.  Eller surre og e forvirra.  Dattra mi bruk og flire til mæ.  “ja mamma, du har sagt det 600 ganga nu”  eller ” jises nu e du sliten for du kan ikke snakke og utale ordan”  Tegnan blir veldig tydelig når æ e sliten.  Så æ jobbe knallhardt.  For ikke å bli det.

Æ har advart dem, David og dattra mi.  At risikoen for at æ blir veldig dement når æ blir eldre e stor.  Æ huske ikke de nøyaktige %, men det va scary lesing. I mitt stille sinn så tenkte æ ” okaaay æ e allerede pretty dement from time to time.  Kor dement blir æ når æ blir eldre?!” Vil det starte i femti åran? Eller seinere?  God knows.

Heldigvis så e dem blitt godt vant nu.  Å vi har ennu nån år å trene på tilvenning.  Æ har sagt det e helt greit om dem putt mæ på en institusjon når tida e moden for det.  Hvis æ blir til en fare for mæ sjøl og andre.  Bare dem kommer på besøk inni mellom.  Å fore mæ med rødvin og sjokolade.

Forhåpentligvis så vil æ ikke merke det. Om og når det skjer 🙂

Et utrykk vi i alle fall hær Nord i landet sir når vi syns nån e teit.  Et skjellsord.  Det e å en skade mange leve med uten at dem nødvendigvis e teit.  Nån e teit uten å ha en hjerneskade, så koffer vi bruke hjerneskade til å fortelle folk at dæm e det vet æ ikke.  Kan vi ikke bare si ” du e teit!?!”.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Æ har en ervervet hjerneskade.  Altså en skade som e kommet etter fødsel. Når man får en hjerneskade betyr det at cellan og/eller kommunikasjon mellom cellan e skada eller ødelagt.  Når cellan dør lages det ikke nye. MEN vi e så fantastisk laga, at hvis et område e skada, så kan hjernen lære å omdirigere informasjon og funksjon rundt området som e skada, eller så kan andre dela av hjernen overta for den delen som e ødelagt.  Det kommer selvsagt ann på kor mye eller mange skada man har.  E skaden alvorlig nok, e det ikke “plass” nok i hodet til at hjernen finne nye bana å gå.

Æ tenke at æ e sånn passelig hjerneskada.  Når æ nu først sku få en hjerneskade ble den ikke for alvorlig heldigvis.  Eller den e jo alvorlig, alvorlig nok men æ fungere fint.  Så lenge hjernen min ikke blir overarbeida!  Når man tenke på alt mer arbeidet hauet mitt må gjøre, kontra en uskada hjerne ja så skjønne man at det blir litt krøll i toppen til tider.  Tenk på alle de omveian cellan må ta når den skal fra A til B.  Nei fan, her va det skade, vi må ta høyre her i stede.  Ops hær lå det nån lik, nu må vi ta til venstre.  Å når signalan endelig kommer dit den skulle, ja da e cellan utslitt og trenge en pust i bakken så dem får fylt opp med  fornya energi.  Når hjernen min blir utslitt så e æ litt i overkant hjerneskada…I alle fall den følelsen æ får, ja sikkert gubben min å.

Det e jo hjernen våres som e primus motor i kroppen vårs.  Den som styre alt. Så en skade  der kan være ille, og gir ofte store konsekvensa for den som e ramma.  Blant anna kan man få problemer med  kognitive, psykisk og atferdsmessige funksjona.  Nån som leve med en hjerneskade e ikke klar over sine problema, mens andre kan ha innsikt og merke det at ting ikke fungerer som før.  Koffer det e sånn vet æ ikke.  Mulig det kommer ann på kor skadan e, kor mye skada man e eller kor mye kunnskapa man har om selve hjerneskaden.

Det første året etter min subraknoidalblødning, hadde æ ikke innsikt i egen sykdom.  Æ merka jo at æ ikke va helt på nett, men det tok lang tid før æ virkelig skjønte kor forvirra og forandra æ va blitt.  Ka som egentlig va probleman mine.  Æ e glad for at æ evne det nu.  At æ forstår ka som ikke funke.  Da e det lettere å korrigere.  Det hjelpe sikkert hodet mitt å.  At æ har innsikt og forståelse for at hjernen trenger tid når den skal jobbe og trenger litt ekstra hjelp.

Det har tatt mæ tre år og lære mæ å leve med en skada hjerne.  Det e kanskje ikke så rart at det har tatt såpass lang tid.  Æ har jo levd med en frisk hjerne i 45 år!  Vi har hatt et godt samarbeid, og som oftest har den gjort en god jobb.  Æ har stolt på den, vært sikker på at den har tatt rette beslutninga i gitte situasjona.  Etter at æ ble syk, måtte æ bli kjent med hjernen min på nytt.  Æ stole ikke helt på den ennu, så vi har en vei å gå før æ kan si at tillitsforholdet vi hadde før e det samme.

Nå som mange som e ramma syns e vanskelig, e jo at man kan ikke nødvendigvis kan se det at folk har en hjerneskade. Skal æ snakke for mæ sjøl, så e det tungt av og til,  fordi æ ser så forbanna frisk ut.  Nu e æ jo ikke syk!  Egentlig.  Æ e kjempefrisk.  Blodtrykket mitt e perfekt, æ bruke ingen medisina.  Æ e frisk, men æ har skada som påvirke helsa mi.  Ingen vil jo gå rundt å se syk ut.  Trur æ…, men det e mer  legitimitet hvis man har en synlig skade.  Man trenge ikke forklare så mye når man har en synlig sykdom eller skade.  Går man bortover veien med en fører hund eller blindestokk, så skjønne folk ” åja, ho kan ikke kjøre bil”  Man treng ikke å forklare ” Nei du skjønne det hjernen min e så skada at det e ikke trygt verken for mæ sjøl eller andre om æ sett mæ bak rattet”.

Det som også gjør det vanskelig e blant annet at man blir litt “treg”.  Æ kan bli litt nervøs når æ e lammi  menneska som æ ikke kjenne godt.  For æ e redd æ skal si eller gjøre nå feil.  Dumme mæ ut.  Misforstå.  Æ hadde for eksempel ei venninna som ringte mæ en kveld.  Æ va litt trøtt og sliten.  Ho sa ” æ har problemer med fjernkontrollen til tv.  Æ får ikke lyd på”  Og snakka litt rundt det.  Æ trudde ho spurte mæ om æ visste korsen ho sku fixe det.  I mitt stille tenkte æ ” koffer i alle daga ring ho mæ å spør om det?  Hallo æ e litt hjerneskada! Det ho egentlig spurte om va ” korsen film eller serie på Netflix anbefale du”….Ho nevnte jo at ho hadde problemer med lyden på tv, men av alt ho sa va det det æ fikk med mæ.  Nu kjenne æ ho godt, så vi kunne flire av det.  Hadde det vært nån æ ikke kjenne, hadde æ følt det verre.

Siden æ har skada rundt omkring i hjernen så har æ fått nån problema æ ikke hadde før.  Lære nye ting for eksempel.  Det tar tid, og æ trenge mange repetisjoner.  Når det først e lært så sitt det.  Æ håndtere ikke så godt at det skjer flere ting på en gang, mao multitasking.  Hjernen min blir litt satt ut da, fordi det blir for mye å håndtere og sortere.  Cellan blir litt pirre virr, og vet ikke helt korsen retning dem skal ta. Stress føre til det samme. Det blir litt kø i rundkjøringa for å si det enkelt.

E det hjerneskaden som lage probleman mine eller e det fatiquen min?  Siden probleman blir så mer tydelig når fatiquen forverres.  Hjerneskaden e den som lage probleman, men når hjernen blir sliten , så orke ikke hjernecellene å jobbe så “effektivt” som dem gjør når dem e utvilt og a fylt opp med energi.  Dem orke rett og slett ikke å finne alle omkjøringan og byksere alle hinder dem må for å komme frem dit dem skal. Dem går i streik, tar en gå sakte aksjon, eller en 3dagers egenmelding.

Det triste e jo at man ikke kan bestille sæ nye friske celler.  Så da e det bare en ting å gjøre, å det e å lære sæ å leve med en del handicappa celler, å håpe at dem med tid og stunder får innvilga en fancy nymotens elektrisk rullestol så dem kommer sæ fortere rundt omkring!

Æ har møtt mange som lever med en hjerneskade. Det de fleste sir e at det e litt flaut.  At man føle sæ som en idiot, eller blir sett på som en idiot. Æ har selv kjent på akkurat det, og det synes æ e trist.  For det e ikke intelligensen som e skada. Det e bare sånn at TTT (ting tar mer tid)!  Æ e like smart, eller usmart, kommer ann på kem du spør, som æ va før æ ble skada.  Selv om æ skal være så ærlig å si at det føles ikke sånn bestandig….

Når tuben ble fjerna fra halsen min, å æ endelig kunne snakke igjen, så snakka æ Engelsk!  Well en blanding av Norsk å Engelsk.  Som æ for så vidt gjør i dag å.  Den e underlig den hjernen vår.  Det stod i en av rapportan fra Unn “Norsk kvinne, snakker Engelsk, noen Norske ord innimellom”.

Å det har æ jo gjort i 14 år.  Helt siden æ ble kjent med han David.  Så hjernen huska at æ brukte Engelsk i hverdagen, men ikke at æ hadde kjærest.  For æ viste ikke kem han va.  Æ trudde og at dattra mi va 10 år, og ikke 17.  Æ va så bekymra, for kem passa på ho?! Det va nån år som va viska ut.  Heldigvis kom de åran tilbake etter hvert som hode mitt ble lega.

Den hær videoen har æ delt før.  Æ elske den!  Å æ ser på øyan mine, at æ ikke vet kem han David e , ser kor usikker æ va.  Å sjeløyd!  Den e filma på Rehaben i Kirkenes 🙂

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det va et spørsmål æ spurte overlegen om ei god stund etter at æ va kommet til rehaben på Kirkenes sykehus.  For æ lurte jo på korsen det skulle bli å ha sex igjen.  Om det va farlig , om æ hadde følelsa downstairs, og mange andre bekymringa.  Hadde dokker kunne sett mæ når æ spurte ho, ville dokker nok kunne gjette svaret.  Æ hadde fortsatt sting i hodet etter operasjon, bandasje på halsen, på magen og kunne knapt stå oppreist.  Ho så på mæ, smilte og sa bare ikke ennu.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Sex va ikke et teama nån bragte opp.  Æ skjønne jo at det ikke e prioritert i en akuttfase.  Dem hadde vell nok å gjøre med å holde liv i mæ, men på et seinere tidspunkt så kunne dem nu tatt det opp.  Sånn at æ slapp å gå rundt å være bekymra.

Han David har fortalt mæ en historie fra Unn.  Ikke lenge etter æ va vekt fra koma.  Va legevisitt, og æ lå i senga.  David satt ved siden av mæ.  Plustselig utbryte æ ” hærregud David!  Kjenn hær (nedentil) Æ kan ikke føle nå! Trur du ho virke?  Æ trur ikke det, før æ kjenne ingen ting!”  Æ va skikkelig worried!  Æ hadde jo ikke filter, så æ kunne nu ikke brydd mæ mindre om at rommet va fullt av lega og anna helsepersonell.  Han David ble jo litt flau ofc, og  prøvde febrilsk å få mæ til å snakke om nå anna.  I alle fall så lenge legevisitten pågikk.  Æ kjente jo ikke kroppen min idet hele tatt.  Kunne bare røre en finger etter æ våkna til liv, så det va ikke så rart.  At æ va følelseløs .  Men det skjønte æ ikke der og da.

Æ fikk ei brosjyre mens æ va på rehaben der det stod litt info om sex etter slag.  Men den va ikke så informativ for å være helt ærlig.  Trur en av grunnan til at det tok så lang tid før æ fikk permisjon, va at legen va bekymra for at æ sku ha sex…Den første tiden etter ei blødning, e det jo ganske stor sjanse for reblødning.  Å viktig at blodtrykket e bra.  Men det kan jo være at æ tar feil..æ vet ikke.

Det tok ganske lang tid før vi kunne ha oss igjen.  De første gangan va vi begge drit nervøs.  Æ blei redd når æ kjente “press” i hodet, David va livredd for at æ sku få ei ny blødning mens vi holdt på, eller at æ sku slå hauet under akten. Jada det hende vi e litt akrobatisk til tross for vår “høye” alder. Det va måneder med knoting og nervøsitet. Æ va og engstelig for at æ sku tisse mæ ut mens vi holdt på.  Og alle de hær bekymringan påvirka selvfølgelig. Trur det tok nesten et år før æ klarte å slappe av og nyte sexen som før.  Like lenge før æ va i stand til å få en orgasme igjen.  Æ lurte litt på om vi skulle skaffe oss en sexual rådgiver eller terapeut, men det gikk sæ til etter hvert det å.

Det e mange sykdommer og skada som kan påvirke sexlivet.  Sex e jo nå de fleste voksne  menneska har, så det undre mæ litt at ikke helsepersonell har et litt større fokus på det, og at det ikke e mer naturlig å ta det opp.  Dem spør jo om alt mulig anna, har du smerter?  Har du bæsja? Så da kunne dem jo slengt på “Kan du få orgasme?  Klare du å ha sex?  E det nå du lure på?

Heldigvis så har æ fått følelsen downstairs tilbake, og sex livet vårs e som før.   Å så kan æ bruke skadan mine for det det e værd..For når æ ikke e i mood og sir “ikke i kveld kjære, æ har vondt i hauet” , ja da må han bare godta det.  For æ har jo tross alt en god grunn til å ha vondt i hauet! 😉

Ei utrykk vi som bor hær Nord i landet sir når nå e hysterisk artig.  Det e også nå som mange kvinner oppleve etter fødsler, skada eller sykdomma.  Ja menn og for den sags skyld.  Æ kunne skvette i buksa før æ ble syk.  Hvis æ hadde latter anfall, hosta voldsomt eller va fryktelig pissa trengt.  Va nok fordi æ har født barn.  Det plaga mæ nu ikke nevneverdig for æ kjente mange med det samme problemet.  Det va og e normalt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter hjerneblødninga fikk æ i tillegg  nerveskade, og sikkert skade etter å ha hatt  kateter i lang tid,  som førte til at æ ble veldig lekk.  I de første månedene brukte æ bleie.  Æ våkna mer enn en gang med våt seng.  Selv etter at æ va kommet hjem. Etter hvert fikk æ såpass kontroll at æ kunne gå over til bind.  Men helt sikkert va det ikke.  Dog foretrakk æ det, heller enn å gå rundt med Dolly Duck rompa når æ vagga bortover veien.  Æ skal ærlig talt si at æ så mæ godt rundt før æ gikk på apoteket å henta store posa med inkontinens artikler.  Det va bare litt pinlig!

Det va å pinlig når æ va på Evo å trente, løfta litt tungt og…pissa i longsen..Uansett kor æ for, så va det å sjekke kor nærmeste do va. Glem spontan sex!  Hvis man da ikke har en fetisj for det…

Det gjorde nå med selvtillita mi det hær.  Det skal æ gjerne innrømme. Bekymringa for om folk kunne lukte tiss av mæ, eller om æ skulle tisse mæ ut når æ va ute å handla.  Selv om æ å kjæresten kunne flire over at æ tissa mæ ut, så va det ikke så artig at andre viste om det.  Rart egentlig kor pinlig en så naturlig ting som tiss å bæsj kan være.

For 1 års tid siden henviste fastlegen mæ til sykehuset for å vurdere om æ kunne få operasjon.  Ho hadde sine tvil om dem kunne gjøre nå med det.  Desto større ble gleden min når doktoren sa ” jada Sølvi.  Det hær kan vi operere”  Æ kjørte hjem med verdens største glis om munnen!

Operasjon va velykka.  Nu pess æ ikke i longsen lenger, selv om æ har latter anfall!  Selvtillita e tilbake i balanse , og hurray, æ kan ha spontan sex igjen! 😉