Bar tær, lykke å sånt!

Vi Finnmarkinga e nån artige skapninga.  På et nano sekund e en hard vinter glemt.  At det va full snøstorm i forrige uka, e det ingen som snakke om mer.  For nu e sommeren kommet hit også!

Graderstokken vise to sifftet.  Sola skinn og måsa e vårkåt så det holde.  Æ sitt ute i i bare tær og plinke på tastaturet.  Okay det e ikke kjempevarmt.  Snøen ligg jo rundt hær ennu, og vinden som blåse har kald trekk fra snøen med sæ.  Men ullsokkan e av. Å ikke minst, stilongsen e pakka bort!

Det skal ikke mere til for å gjøre mæ lykkelig!  Den sitrende følelsen man får from time to time, når livet bare kjennes godt.

Glemt e uker og måneder på sofaen med null energi.  Vell helt glemt e det vell ikke, men det opptar ikke hjernen min.

Æ e kommet godt i gang med det æ snakka om for nån uker siden.  Ta et grep og tvinge mæ i gang igjen.  Helt i mål e æ ikke.  Skal ikke skryte på mæ det.  Men æ e starta.  Sykkelturer, gåturer og nesten ikke snop!  Siden æ e sjokoholiker så klare æ ikke å holde mæ heeelt unna.  Men nesten.  Nesten e godt det å.  Mye bedre en hver dag.

Lykke.  Det sitre i kroppen hær æ sitt utenfor huset vi bor i.  Som vi e så heldig å få bo i.  Æ tenke på det nesten hver dag.  Kor glad vi e for å bo hær.  Stillheta.  Utsikta.  Friheta. Roen.  Æ håpe æ aldri aldri må flytte herfra!

Livet som “småbarnsmor” e snart over.  Sønnen flytte tilbake til London den 2 juni.  Det har gått over all forventning å være mamma på fulltid.  Nu e han jo ikke såå liten, men en fjortis i hus kan nu være utfordring for alle og enhver.  Men det har gått veldig bra.  Å så kom coronaen.  Å for en fjortis å være isolert med to halvgamlinga e ikke sundt.  Ka e viktigst når man e ung?  Det e jo andre ungdommer.  Så han vende nesa hjem til England igjen.

Livet som fru e ikke mindre enn fantastisk koselig.  Well se bort fra at driftsleder Bagge av og til får litt for mye testosteron å trur han kan være sjef nu når vi e gift.  “Æ e driftsleder” e ofte hørt i heimen. Men som den smarte kvinne æ e, så lar æ han leve i trua på at han e sjef.  Fra tid til annen i hverfall.  Æ vet jo uansett kem som e sjefen.  Men det e vell nån som har sagt at det e viktig at mannen får være mannen, e det ikke? 😉

Men fra spøk til alvor.  Vi e veldig forelska og har det godt i lag.  Nu e vi i full gang og planlegge bryllupsfesten som skal være 25 Juli.  Glede mæ til å få en fest i lag med mennesker som vi e glad i.  Lokalet e leid, og æ prøve mæ på planlegging.  Nu e æ ikke en raser på det lengere.  Æ blir peise ferdig hver gang æ tar frem blokka å prøve å få oversikt.  System.  Ikke så rart heller.  Den delen av hjernen min som står for det logiske har jo fått sæ en trøkk..

Men æ har trua på at æ skal få det til.  Fest blir det uansett.  Om halvparten e glemt.

Dizel leve i beste velgående.  Formen hannes e fin, og vi krysse det som krysses kan for at vi får ha han hos oss ennu lenge!

Lille My, eller lille psykoen kose sæ ute lammi oss i sola.  Ho stakk forøvrig av i morres, fordi Dizel hadde åpna døra.  Men ho holdt sæ rundt huset, og va ikke vanskelig å få tak i.  David va mer nervøs enn æ.  Æ trur vi kan begynne å trene ho på å være ute løs nå vi sitt ute 🙂

Det va siste nytt fra mæ.  Blogge livet har vært litt nedprioritert i vinter.  Kanskje æ klare å finne skrivelysta igjen?

Grip dagen og ta vare på hverandre!

Klem fra paradisbukta 🙂

 

 

Hyperkakusis. Fancy ord, men ikke så fancy å leve med!

Det e ikke mulig at æ har gått rundt i snart 5 år å hatet lyder.  5 år med ubehag, gråt, aggresjon, og fem fuckings år med å prøve å unngå steder der det e mye lyd.

“Det e nu bare sånn det e” har æ tenkt i mitt stille sinn.  En av skadene æ har fått etter hjerneblødninga.  Lært mæ å leve med det.  Kinda.  Så lese æ en artikkel i LHL hjerneslag at det finnes hjelp å få!

WTF!!  Koffer har ingen fortalt mæ om det?  Ikke UNN, ikke Kirkenes Sykehus, Ikke Sunnås.  Korsen e det mulig?

I følge artikkelen e det så mange som 80% som blir bedre, eller kvitt Hyperkakusis som det så fint hete.

Va det 1% sjanse for at æ skulle få det litt bedre ville æ grepet den, hadde æ vist at det va hjelp å få.

Nu e det ikke så ille som det va.  De første tre år va nesten all lyd ren og skjær tortur.  Men det plage mæ fortsatt.  Ikke alle lyder, men enkelte.  Tv lyder hate æ.  Slamring av skapdører.  Videoer/musikk fra en telefon.  Støy fra unga.  Barnegråt.  Musikk æ ikke like.  Bil støy, særlig fra store biler.  Høymælte folk.  Å nu skal det sies at æ e høymælt sjøl.  Men det merke æ ikke.  Blipping fra tastatur eller telefon.  Bjeffing.  Kjøkkenvifta. Høymælte fugla, særlig i flokk.

Det e en haug med lyda æ ikke like lengere.  Det e jo derfor æ bor så avsiders.  I stillhet.  For lyder gjør mæ utmatta.  Ikke så rart, siden æ får det så ubehagelig av dem.  Av å til får æ jo psykisk reaksjon på dem også.  Særlig når æ allerede e sliten.  Hvis elsklingen stabler ut av maskinen så gjør han det på en effektiv måte.  Klirringa fra kopper og kar og smelling fra skapdører gjør mæ peise forbanna.  Gud vet kor mange gang æ har ropt ut ” Kan du gi fan å smelle”!!

Det e jo fordi det gjør vondt.  Det e jævla ubehagelig.  Æ har og grått.  Fordi lydene rundt mæ har vært way to much to handel.  Når det ikke går å “puste med magen” lengere.  Eller æ ikke kan beskytte mæ mot dem.

Å nu vise det sæ at æ treng kanskje ikke å gå rundt å ha det sånn hær lengere.  Det finnes faktisk hjelp.  Ikke bare i form av ørepropper.  Det finnes en audiopedagog/spesialpedagog med mastergrad fra universitetet i Oslo!  Ho har sin praksis i Sandvika og hjelper mennesker som sliter med tinnitius og nedsatt lydtoleranse.

Æ treng ikke å reise ned dit engang.  Æ kan få behandling via videosamtale.  Igjen..koffer har æ ikke vist om det hær!

Æ tenke på alle de steder æ har vært på rehabilitering.  Der æ har måtte trukket mæ helt ut av sosiale sammenhenger.  Måltider i kantina. Tv rommet.  Sosialt kos på kveldene. Fordi æ ikke har makta lydene.  Så e det ingen av helsepersonellet som har vist om at det e hjelp å få.  Som har fortalt mæ at æ treng ikke å gå rundt å leve sånn hær.

Æ regne med at det e fordi dem ikke skjønner.  Kor jævla ubehagelig og vondt det e å være overfølsom for lyder.  Eller kanskje dem ikke trur det e så viktig?  At man blir litt sosialt isolert.  Eller at det rett og slett ikke e kunnskaper om det.  At det faktisk kan behandles.

Alle de ganger æ ikke har deltatt i sosiale sammenhenger.  Bursdager.  Arrangementer i byen. Fester der det ikke e alkohol.  For alkohol sløver sansene, så lydene ikke blir så ubehagelig.  Alle de ganger æ har sagt nei.  Eller hysj.  Alle gangene æ har grått fordi æ har vært så sliten av å prøve å stenge ubehaget ute, og ikke klart det.  Herregud.  Det e kanskje hjelp å få.  Kanskje, bare kanskje vil å få hjelp.  Å et litt mer normalt liv.

Stillhet e jo ikke ille.  Det e nå som vi alle skulle vært flinkere til å omgi oss med.  Tenk over alle lyder som bombarderer oss hele dagen.  Hver minutt.  Av og til trenge kroppen ro.  Stillhet.  Det e sundt.  Men æ savne å kunne være omgitt av lyder.  Uten at det føles ubehagelig.  Uten at æ blir sliten.

En ting e nu like sikkert som amen i kirka.  Æ skal kontakte ho.  I dag.  Å blir æ bedre, skal æ gjøre det til min misjon!  Å opplyse samtlige helsetjenester om det.  At det kan behandles!  Sånn at ingen andre etter mæ må gå i årevis å ha det jævlig.  I promise!

Over og ut fra Paradisbukta 🙂

Nu e det fan mæ nok!

Nu e æ nødt til å ta grep.  I livet å kroppen min.  Corona tider og stengt Evo kan ikke lengere være ei unnskyldning til å la mæ sjøl forfalle.

For æ har forfalt gjennom vinteren.  Kan ikke bare skylde på stengt Evo.  Det starta lenge før det.  Med en dalende form og energi.  Å så kom den vonde spiralen. Å nu har den spinna lenge nok!

Nu må æ ned I kjelleren av mæ sjøl å hente opp den delen av mæ som kan være jævla sta.  Som kan piske mæ ut døra, selv om kroppen og hodet stritte imot.

Alta e utsatt på ubestemt tid.  Det va jo mitt store håp om å komme i form igjen.  I går sendte æ mail til dem, og ba om opphold til vinteren, isteden for når dem åpne opp, kanskje i løpet av sommeren.

Ergo blir det opp til mæ sjøl å klare å komme på fote igjen.  Æ har allerede starta.  Babyskritt.  15 minutters gårtur med Dizel hver dag.  I know.  Det e ikke mye.  Men når man e på bunnen, så nytte det ikke å starte hardt.  Da e sjansen for å feile og falle større.

Bort med sukkeret.  Den giften som æ trør til hver gang æ e trøtt.  Det sir sæ sjøl at når man e trøtt 24/7 så blir det mye sukker.  Selv om æ vet at den energien æ får når æ trør i mæ sukker e kortvarig, så e selv en kortvarig energiboost deilig når man går rundt og føle sæ som en zombie.  Men nu må æ ta grep.  For hvis æ skal bli feit igjen, på toppen av alt det andre æ slit med, så kommer alt til å bli værre.

Nei nu e det ikke nå kjære mor lengere hær I Paradisbukta!  Æ må ta grep.

Snart kan æ ta frem sykkelen.  Takk gud for el sykkelen min.  Den kommer til å bli min beste venn i tiden fremover.  Æ skal starte forsiktig.  20 minutter hver dag.  Målet mitt e at før Mai e over, skal æ sykle til byen.  Æ vet at æ klare det.  Æ skal klare det!

Fitbit klokka skal børstes støv av og laddes.  Den har logge å skjemtes I ei skuff hele vinteren.  Å man skal ikke le av ei klokke.  Det kan ligge mye motivasjon i den.  Igjen så skal æ starte I det små.  2000 skritt om dagen første uke.  Langt under de 10 000 som e anbefalt.

Når man har diverse helseplager, så e det ikke alltid fornuftig å følge anbefalinger som gjelde den friske delen av befolkningen.  Man e nødt til å finne ut ka som e fornuftig for sæ sjøl, alt etter ka man slite med.

I mine beste perioder har æ hatt 4000 skritt som mitt mål.  Heller ikke all verden, men mye mer enn 0 skritt.  Å det ligge helse I hvert eneste skritt man tar.

Hviletid.  Det viktigste når man slite med fatique.  For det nytte ikke å kjøre på som en Duracell kanin å tru at man kan jogge sæ I god form og få masse energi.  Det e ikke sånn det funke.  Desverre.

Måtehold e nøkkelen til å lykkes.  Ikke pushe på for hardt.  Selv de dager man kjenne man har energi.  Men en ting har æ nu erfart i mine snart 5 år som zombie.  Ingen aktivitet gjør alt mye verre.  Fysisk og ikke minst psykisk.

De perioder æ ikke klare å trene e æ mer trøtt.  Mer glemsk.  Æ har mere smerter.  Lunta e kortere.  Stressterskelen e mindre.  Positiviteten som ellers e mitt sterkeste kort, e ikke like tilstede.  Æ sover dårligere.  Sover mer.  Klare mindre.

Ja æ vet.  At moderat aktivitet e den beste medisinen for mæ.  Så koffer havne æ har igjen da?  På 0.  Det e rett og slett fordi det kan være veldig utmattende å måtte pushe sæ sjøl hver eneste dag.  Pushe sæ sjøl opp av senge.  Pushe for å klare å gjøre litt husarbeid.  Den evige kampen mot en sliten kropp og hode.  Som fortelle dæ at den trenge hvile.  Æ blir mer og mer overbevist om at hjernen min drive å sende ut feilsignaler til kroppen min.

En av teoriene som e sagt om fatique.  At hjernen min ikke forstår at æ e over det kritiske.  Æ e ikke syk lengere.  Trenge ikke å hvile så mye.  Alt fungere igjen.  Hjertet slår.  Nyran fungere.  Okay hodet e litt skada, men det funke!

Forøvrig en veldig interesant teori.  Og hvis den stemme, så e det faktisk mulig å lage en medisin for det.  Som stenge av de signaler.  Ja ville ikke det vært amazing!

For æ har jo skjønt at det hær e ikke nå som bare går over.  Æ kommer ikke til å våkne en dag og så e alt som normalt.  Som før.  Selv om æ må være ærlig å si at det e mitt største ønske.  At æ får energien min tilbake.  Å kan leve som før.

Intill nån kloke hoder klare å trylle frem en medisin, eller nån utrette et mirakel på mæ, så må æ bare fortsette.  Med å pushe mæ sjøl.  Med å finne den gode balansen mellom aktivitet og hvile.  Med å godta at æ i perioder ramle sammen å ikke klare.  Å pushe.

Godta at livet e hær og nu.  Ikke i går, heller ikke i morra.  Men nu.  Å nu kan æ gjøre nå.  Akkurat nu kan æ gjøre nå som føles godt for hodet og kroppen min.  I dag skal æ faktisk gå på ski!

Belønninga kommer.  Når æ e ferdig.  Å kan legge mæ å hvile med et smil.  Fordi æ har makta nå.  Æ har gjennomført.  Æ har vunnet!

Ha en nydelig dag!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

Ny hverdag?!

Gubben betrodde sæ til mæ I dag.  Etter å ha vært gift med mæ I hele 2 daga…”du æ merke nu ikke nå særlig forskjell etter at vi gifta oss” sa han å så sånn passe ufornøyd ut.  Æ trur ikke ufornøyd e et Norsk ord engang?  Men det e det ordet han bruke når han ikke e helt fornøyd.  Æ gidde ikke rette på han, fordi æ synes det e så sjarmerende.

Æ vet jo koffer han ikke e helt I vater.  Æ hadde for mye promille til å makte å fullføre ekteskapet våres selve bryllups natta.  Æ mistenke at han også hadde det, bare for å ha sagt det. Ikke synes æ at det e så fette nøye heller, vi har tross alt hatt sex jevnlig I over 11 allerede.  Så selv om presten har via oss og kasta lykke på både oss, familien, huset doggen og kanin, så e nu ikke selve den sexen så himla nøye eller?

Nu kunne æ jo selvsagt gjort han happy på Søndagen.  Men æ va way to fyllesyk til det.  Det ble altfor my champagne og lykkebobler på lørdagen.

I dag e det Mandag.  2 daga etter.  Da kunne æ jo ha gjort nå med saken.  Meeen etter den søte kløe kommer fatiquen som regel.  Æ har ikke poeng å bruke, ei heller energi til å hoppe I høyet.

Han tusla I seng I kveld.  Med de øyan han bruke å sende mæ når han har mer behov enn det æ klare å oppfylle.  Har æ dårlig samvittghet?   Neida, æ humre litt med mæ sjøl.  Å tenke at saken må nok fixes om ikke alt for lenge.  Ho Anne Anka har jo sagt det.  ”  keep your man happy, at least give him a blowjob everyday”.  Trur forøvrig ikke ho e helt god.  Ho har I hvertfall ikke problemer med staminaen sin for sure.

Æ tenke at ei god natt søvn, kanskje skvise fatiquen tilbake.  Så æ får en fornøyd gubbe igjen 😉

Livet som fru e ellers flott.  Æ angre ikke et sekund!  Vi hadde en fantastisk koselig å artig dag.  En dag æ kan leve lenge på.

Klem Fra Paradisbukta 🙂

 

WTF!!!

Ka har skjedd!  Korsen e det mulig at æ, som har vært så avslappa å kul ifht bryllupet våkna i går med elefanta trampanes rundt i magen.

Æ e stressa!  Ikke spør mæ koffer for æ har ingen aning.  Det æ vet e at etter at æ hadde vært en tur i byen i går, ramla æ sammen.  Æ har sovet siden æ kom hjem.

Livet med stress intoleranse…Hodet jobbe på høygir, å gir mæ null energi tilbake.  I går kveld når æ va oppe å sjokka, hadde æ alle tegn på corona.  I mitt stille sinn tenkte æ ” hvis æ får det nu, så e det fan ikke meninga at vi skal gifte oss!”

Det va jo selvfølgelig ikke corona smitte.  Det va bare fuckings fatiquen som gjorde sitt inntog i mæ.

Nu prøve æ å puste med magen å telle.  Akkurat som æ har lært på Sunnås.  Ikke stress Sølvi.  Ka det e å kave for?  Vi skal ikke ha 100 gjesta.  Vi blir 8!  Ikke treng du å lage kake, eller mat.  Det gjør søs og beste venninna.

Til og med værgudan e på våres side, for det ser ut som det blir ute vær neste lørdag.  Ny tur bukse e kjøpt inn for anledninga.  Ny genser.  Okay, håret ser nu ut som håret gjør, men det spille jo ingen rolle.

Så koffer stresse æ da?

Fordi æ skal gjøre nå som æ ikke har rutiner på.  Å selv om det ikke e så mye å styre med så jobbe hjernen.  Mer enn normalt.  “Skal æ lakke neglan?”  Kjøpe nytt undertøy ? ” Nei fan det treng æ ikke. Æ  har da truser nok”

Tanker som snike sæ inn.  Bekymringer.  “Enn om æ e fette trøtt på lørdag.  Å må i seng før kl 19”  Skal æ vaske hus på torsdag?  Eller vente til fredag.  Siden doggen og rabbitten røyte som fan.  Skal æ ha duk på bordet ute?

Nei!!  Nu må æ stenge av hær.  Slutt for fan.  Ikke tenk.  Ta doggen med dæ ut på tur.  Det e en evighet til neste lørdag!!

God helg!

 

Klem fra Paradisbukta 🙂

Håpfull igjen!

Tre daga på rad har æ makta å vært aktiv!!  Æ har klart å karra mæ ut døra og på tur.  Fy fader kor glad æ e.  Kanskje e kroppen min i ferd med å aktivisere sæ igjen?  Starte opp igjen?!

Det e ikke lett å starte med trening eller aktivitet igjen.  Det vet alle som har hatt en pause.  Kor jævla lang den dørstokkmila kan være.  Når man i tillegg har fatique og en skada startknapp, så må det ekstra til for å få piska sæ ut døra.  Før så holdt det at sola skinte, så va æ ute.  Før fuglan.  Som regel før alle andre va våkna til liv.  Nu holde det ikke lengere at sola skinn.

Når æ skal i gang med nå.  Ka som helst.  Tur, husvask, eller ka det måtte være, så må æ ha en dialog med mæ sjøl.  Nærmest tvinge hodet til å følge mæ.  Hadde nån kunne sett innsida av hodet mitt når æ sitt å snakke med mæ sjøl, så kan det hende dem hadde blitt skremt.

Korsen motivere sæ sjøl og et skada hode?  Det e som å ha en engel og en djevel på skuldra. ” Det e nydelig ute nu Sølvi.  Kle på dæ og gå ut å få litt frisk luft”  ” Æ e så trøtt.  Kanskje æ sover litt først”.  “Nei ikke legg dæ!  Du har bare vært våken i to tima.  Ta dæ en tur først så føle du dæ bedre”.

Å sånn går nu dagan.  I gode perioder så klare æ fint å overstyre hodet mitt.  Æ e blitt en jævel på det rett og slett.  Men når ukan og måneder går, og fatiquen tar helt over kroppen min, så e det vanskelig.

Jo lengere æ kommer vekk fra rutinene mine, jo verre blir det å komme i gang.  Da vinne “jævelen” og æ gir litt opp.  Men bare litt.  For selv om æ kanskje ikke kommer mæ i gang i dag, så vet æ at det kommer en ny dag i morra.   Selv om formen e ræva nu, så vet æ at den kan bli bedre.

Selv om æ må bruke alt æ har av energi for å få føttene til å bevege sæ fremover når æ e ute å går.  Selv om det e svintungt og det føles ut som æ har 200 kg med vekter på kroppen.

Akkurat sånn hær føles det!

Så vet æ at det blir lettere.  Etter ti minutters tid så slippe blyloddan litt.  Kroppen føles ikke lengere stiv og støl.  Smertan blir ikke så tilstede.  Etter nån minutter så går æ ikke å tenke på kor jævle tungt det e.

Plutselig kan æ høre småfuglan synge.  Eller løfte blikket og ser kor nydelig det e på fjellet.  Æ leve for de øyeblikkan.  Kor fokuset ikke e på kroppen.  Eller hodet.  De stundene kor æ bare kan være tilstede.  Utenfor mæ sjøl.  De stundene kor fatiquen ikke tar all plass.

Den aller beste medisin.  Å være i aktivitet.  Å røre kroppen.  Det finnes ikke en negativ ting med det.  Man får bare positive ting i retur. Uansett ka man slit med av kroppslige plager, så vil ikke litt aktivitet ta livet av dæ.  Heller tvert imot.

Igjen så e æ full av håp.  Om at kroppen min e i ferd med å snu.  At energien e på vei opp igjen.  Æ har trua på at æ skal komme mæ på tur i dag også.  Æ skal vinne over den delen av hodet mitt som vil ha mæ tilbake på sofaen.  Ikke fan!!!  Æ kan , og æ vil!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

 

JA!! Får vi håpe…:)

Belive it or not, men nu e tida kommet!  Etter gud vet kor mange uker og måneder.  Men papirer hit og dit.  Med frustrasjon og gråe hår.  Med gråt og latter.  Nu skal vi fan mæ gifte oss!

Presten kommer til Paradisbukta den 25 April.  Takk Gud så skal ikke kroppen min, som for øvrig e blitt til et vrak, presses inn i nå hvit brudekjole.  Det blir bål i hagen, turklær og garantert ei lua på hauet.  Håret mitt, som ikke har sett en frisør på aldri så lenge,  ser ut deretter.  Mulig æ tar helt laus og går å kjøpe mæ ei ny lua…Det e slettes ikke umulig!

Hele sju stykka blir vi hær.  Nei nu lyg æ igjen.  Vi blir åtte med presten.  Helt i vår ånd.  Ute i Guds frie natur.  Med bare de aller nærmeste.  Får bare håpe at værgudan e med oss, og at det ikke kommer en ny snøstorm, for da vil æ slite litt.

Æ spøkte litt med David om det hær at vi faktisk skal gifte oss.  Run away bride eller brudgom.  Ka om en av oss får kalde føtter.  At panikken tar oss..Kjenne æ gubben rett kommer han til å si nei bare for æ jævles med mæ.  Æ blir jo fryktelig artig når æ blir stressa.  NOT!

Men fra spøk til alvor.  Æ har gått nån runda med mæ sjøl.  E det nødvendig å gifte sæ? Halvgamle kjerringa?  Når vi ikke en gang skal ha et tradisjonelt bryllup engang.  Ka e vitsen?

Nu kan æ jo bare snakke på mine vegna.  Æ vet at David e den eneste mannen i verden som har fått mæ til å føle mæ elska.  Æ vet at vi har flere gode daga enn dårlige i lag.  Det e sjelden æ står opp, eller går å legge med uten et kyss og et “æ elske dæ”.  Æ flire hver eneste dag i lag med han.  Vi dele de samme verdier.  Han får mæ til å føle trygghet.  Og trygghet trur æ e det aller viktigste for mæ.

Når vi har holdt sammen etter de hær 5 harde åran.  Med alle de store forandringene.  Med mæ.  Med økonomien.  Med måten vi må leve på.  Ja har vi klart det, så klare vi alt.  Det e æ rimelig sikker på.

Æ vet å, at om nå skulle skje å at forholdet våres gikk gaiken, eller at æ ble aleina av en anna grunn, så finnes det ikke en mann som kunne fylt hans sko.  Joda æ e “forelske” i han Tom Hardy, men det e bare billedlig.  Æ vil gjerne blir gammel med han. Med han David. Han e den nest viktigste i livet mitt.  For den aller aller viktigste e datteren min.

Jo æ elske den fyren.  Æ gjør det.  Han gjør mæ eitranes forbanna innimellom.  Av og til så irritere han vettet av mæ at han slenge klærne på gulvet.  Og av og til, men bare av og til å når æ e ekstra sur, så irriterer selv måten han spise på.  Men perfect is boring spør du mæ.  Han e ikke perfekt.  Det e heller ikke æ.  Men i lag.  Vi to.  Så e vi fan steike mæ nær å være perfect!

Æ ser frem til det.  Å dele resten av livet mitt med han.  Vakre, snille, tålmodige, humoristiske, sterke, gode kjæresten min.

Det blir fest.  Etter hvert.  Når corona tidene e over.  Da skal vi samle alle dem vi e glad i.  Og feire livet og kjærligheta!

Ha ei nydelig påske alle sammen 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

Stay the fuck at home!

Alt for lenge sia site innlegg.  Æ slite fortsatt med energien min.  Men æ prøve mæ i dag.  Må se om hodet føle med.

Stay the fuck at  home påvirke mæ ikke nevneverdig.  Nån fordeler må æ nu kunne ha.  Æ har jo trent på å være usosial I snart 5 år! Så den hær unntakstilstanden som mange føle på, har æ egentlig følt på i mange år.  Hverdagen min har ikke forandra sæ nå særlig.  Det eneste som e trist e at æ ikke kan dra på Evo å trene.  Nu kan æ jo trene hjemme, men det e ikke det samme.  Orke ikke forsøke det engang.

Alta turen min e også utsatt på ubestemt tid.  Well æ har fått ny tid, 29 april, men æ regne med at instutisjonen fortsatt kommer til å være stengt ei god stund.

Æ føle mæ egentlig veldig rolig.  Æ tar mine forholdsregler.  E æ I butikken så holde æ avstand, sprite fingrer osv.  Men æ orke ikke gå rundt å være redd for å få corona viruset.  Skulle æ bli smitta, bli alvorlig syk å daue, ja da va det sånn det skulle ende for mæ.  Det ligg utenfor min kontroll uansett.

Æ e fortsatt mega skeptisk til pressens dekning av viruset.  Æ e rett og slett fette lei av å høre kor mange som har det, ligg I respirator og e død av det.  Ikke minst kjendiser.  Kem har det, kor va dem, ka hadde dem på sæ og ka tenkte dem da dem fikk det.  Nu e det jo ikke sånn at viruset tar hensyn til trynefaktoren.  Alle kan få det.  Det drit en lang dag I om du e fattig eller rik.

Hvis vi skulle ha samme dekning på kor mange som dør av andre ting hær I verden…Av sult, av nød, drap, ulykker, naturlig bortgang.  Det dør 108 mennesker hver minutt.  Mens det fødes 267.  Jada viruset føre med sæ sorg for mange.  Masse problemer for folk.  Ikke minst økonomisk.

Men de aller fleste hær I vesten klare nån mnd med isolasjon.  Vi e fortsatt de heldige.  Butikkan har mat.  Selv om dem kan mangle enkelte vara.  Ungan får undervisning, selv om dem ikke fysisk e på skolen.  Vi kan bestille vara å få det levert på døra.  Vi e fan heldig.

Æ tenke på alle dem som virkelig sitt aleina.  Uten nettverk.  Uten hjem.  De land som ikke har et godt helsevesen.  Eller økonomi til å klare den hær krisa.  Alle barn som ikke leve I et møblert godt hjem.  Men I et hjem med overgrep og vold.  De ungan som har skolen som et pusterom.

Da kjenn æ det boble litt I mæ når æ da les sutre statuser, eller aviser der folk e harnisk fordi dem ikke får feire påska etter tradisjonen.  Fy fan vi e nån bortskjemte egoister!  So what om vi får ei unormal påske  og ikke kan leve som normalt?  Tar det livet av oss?  Nei, men å ikke gjøre det kan faktisk ta livet av nån andre!  Til og med dæ.

Æ har lenge sagt at æ skulle ønske at nå skjedde.  Nå som rykka oss opp av godstolen.  Fikk oss til å tenke.  Bli bedre mennesker.  Nå som førte til mer samhold.  Nå som fikk oss til å forstå at vi e avhengig av hverandre.  Vi trenge kassadama på Rema like mye som vi trenge direktøren.  Vi trenge hverandre for å ha det trygt og godt.

Kanskje Verden trenge det hær.  For å åpne øyan våres.  Få oss til å forstå at måten vi ture frem og leve livet våres på kanskje ikke e det rette?  Kanskje vi alle trenge en timeout.  Sånn at vi blir mer I kontakt med oss sjøl.  Og skjønne at vi må ta bedre vare på hverandre og kloden vi leve på.

Æ merke det ihvertfall.  At nå e I endring.  Oppi alle triste nyheter e det å mange gode.  Om frivillige som står på.  Om folk som hjelpe der det trenges. Som stille opp. En dugnadsånd e I ferd med å bre sæ.  Langt utenfor Norges grenser.

Æ har trua.  På oss.  At vi kommer oss gjennom det hær.  På den ene eller andre måten.  Forhåpentligvis kommer vi alle til å lære nå av det.  Vi e ikke udødelig.  Vi leve på lånt tid.  Det gjelde å gjøre det beste ut av det.  Stay at home.  Stay safe.

Å til slutt mitt ynglings sitat ” En dag skal vi dø.  Alle andre dager skal vi ikke”

Live life.  Selv om det betyr at du må være usosial ei stund fremover 🙂

Klem fra Paradisbukta.

 

 

Pust med magen folkens!

Verden, eller Europa har gått av hengslan.  Æ e ikke sikker på om man skal le eller gråte.  Ka fan skjedde med oss?  Katti ble vi innfiksert av et virus verre enn Corona?  Det mest skadelige av dem alle.  Egoisme!

Vi kommer ikke til å overleve det hær med å ha skapan full av dasspair eller joikaboller.  Vi kommer gjennom det med sunn fornuft!  Følg råd som helsemyndigheter gir.  Ikke ka fb sir.  For helvete!

Æ så nettopp en video der folk ble puffa i alle retninger mens dem reiv til sæ dasspapir.  Ei rein ræv e det viktigste?  Nei æ fatte det ikke.  Æ gjør ikke det.

Æ føle mæ rimelig trygg hær i paradisbukta.  Nu e æ nu mest hjemme uansett, så det blir ikke de store forandringer for mæ.  Okay æ klemme ikke folk lengere.  Utenom gubben og sønnen i huset.   Det må nu være inafor.  Æ håpe corona hysteriet går over fortere enn forventa. At den normale hverdagen kommer og at ikke for mange blir å slite med helsa eller økonomisk på grunn av det hær.

Litt bekymra for at Alta oppholdet mitt går skeis.  Har ikke bestilt flybillett ennå, men avventer å ser.  Et opphold på institusjon sammen med mange mennesker er ikke det smarteste man gjør nu.  Men blir det utsatt, så blir det sånn.  Det e ingenting æ kan gjøre med det.

Æ skal puste med magen og forsøke ikke bli så redd på grunn av viruset som florerer i verden. Redsel /angst / stress kan svekke immunsystemet, som igjen gjør det mer sannsynlig å bli mottakelig for sykdom! Så klarafansåklok rådet til alle blir “Pust med magen, og slapp av”!
Vi kommer oss nok gjennom det hær også. E vi riktig heldig kan vi le av det hele om nån uker!

Ellers så går æ hær å trør med smerter for andre uke.  Et stygt fall etter skitur forrige helg har gitt mæ nån brista ribbein.  Nu har æ ikke vært hos lege, så helt sikker e æ ikke.  At dem e brista.  Men æ har hatt både brista og knekte ribbein før, og æ kjenne igjen smertan.  Prøve å holde mæ i ro, sånn at dem skal heales til påska kommer.

Fredag og stormfullt ute.  David ble vekt opp av sønnen i natt, som sa det snødde inne på rommet.  Vinduet hadde ei lita glipp oppe, så det va snøstorm inne på rommet.  Vi fikk oss en god latter!  I morres når æ våkna trodde æ Dizel (doggen) hadde pissa inne, for det va vått på gulvet.  Men det va bare snøen som hadde blåst inn gjennom ventilen!  Enda en god latter.

Finnes ikke nå bedre enn å starte dagen med det 🙂

 

Riktig god helg alle sammen!

Klem fra Paradisbukta 🙂

 

Skamfull

Æ skjemmes.  Over vesten.  Over hysteriet media og myndigheter e med på å skape på grunn av et jævla virus.  Seriøst.  ca 90 000 e smitta på verdensbasis.  127 e død av det.  Tragisk ja.  Selvfølgelig e det trist.  Og forferdelig for de som e ramma av det.  I Norge har vi 19 tilfella av det.

Vi kan føle utviklinga minutt for minutt. Samtlige medier mater oss med informasjon.  Kor skummelt det e.  Kor mange som kan bli smitta.

Vanlig influensa tar livet av ca 900 mennesker hvert år i Norge.  Vanlig influensa gjorde 42.9 millioner mennesker syke i 2018/2019.  647 000 ble så syk at dem måtte på sykehus, og 61200 døde.  Av vanlig influensa.

Virus kan være dødelig for oss dødelige.  Særlig hvis vi e i risiko gruppa.  Eldre, folk med nedsatt almenntilstand på grunn av annen sykdom etc.

Det e flott at vi prøve å begrense skadeomfanget.  Antall smittede.  Flott!  La oss alle gjøre det vi kan for at ikke viruset får spre sæ uhemma.  Æ e med på det.  Det e fornuftig.

Men e det ikke viktigere ting som skjer ute i verden som vi trenge å vite om?   Eller e det ikke så nøye for det angår ikke oss i like stor grad.  i 2018 hadde vi 25.4 millioner flykninger i verden.  Tar vi med dem som var fordrevet internt i eget land, også i 2018 e det samla antallet 68.5 millioner!

Det e fan mæ krise.  Da snakke vi antall.  Og vi snakke mennesker med en reell krise.  Ikke en mulig krise.  Men en reell krise!  Vi snakke om mennesker som leve i frykt for sitt liv.  For sitt barns liv.  Som leve med en konstant redsel for livet sitt.  Og livet til dem som dem elske.

Har du noen gang vært redd.  Skikkelig redd.  Så redd at du har tenkt ” nu dør æ”.  Hvis svaret e ja, tenkt dæ da å leve med den følelsen hele tida.  Hver dag.  I uker.  Måneder. År.

Vi lukka øyan.  Tenke uff kor trist og fælt, og går tilbake til å lage kjøttkaker til ungan kommer hjem fra skolen.  Det e så langt borte.  Angår ikke mæ.  Æ kan jo ikke redde verden.  Norge kan ikke ta imot alle.  Vi må tenke på oss sjøl først.

Andre verdenskrig.  Føles lenge sia gjør det ikke?  Det e ikke så forbanna lenge sia.  Lærte vi nå av det?  Kem hjalp oss?  Hjalp vi hverandre?  Brydde vi oss?

La oss bli litt Fransk.  La sinnet mot urettferdighet gløde i oss.  La oss for helvete gjøre nå!!  Verden har en global krise.  Det e ikke coronaviruset.  Det e krig og land uten demokrati som føre mennesker ut på flukt.  La oss hjelpe!  La oss gå ut i gatan å protestere.  Om at hjelpa må komme nu!  Det e nok.  Det holde.  Vi kan ikke fortsette å stikke hodet i sanda og håpe at det går over.  Vi må engasjere oss!

La oss heve røsten.  Så politikere får den halvfeite ræva opp av kontorstolen å gjør det det e ansatt for.  Løs problemer!  Fix det!  Slutt å sende telt til Moria.  Det e fan ikke telt dem trenge.

Æ e så forbanna.  Så eitranes forbanna.  Det holde nu!  Nu må fan mæ Vesten våkne opp.

Til journalistan. Til medier.  Omskoler dokker.  Eller ta ei vidreutdanning.  Gå litt inn i dokker sjøl.  Ka fan holde dokker på med.  E det antall klikk på sida dokkers som e det viktigste?  Sånn at pengan rulle inn på salg av reklameplass?  Eller mene dokker at dokker gjør en amazing god jobb?  Ka hendte med å være litt kritisk.  Til det dokker poste.  Ka hendte med nyhetene.  Ka e viktigst?

Æ skjemmes.  Å det skulle fan mæ dokker å gjøre!