Som 16åring så rømte æ hjemmefra.  Eller æ dro på skole.  I teorien så rømte æ.  Vekk fra ei mor som va kreftsyk, strålebehandling, cellegift og alt det andre som følge med en sånn alvorlig sykdom.  Æ søkte mæ på landbruksskole, og kom inn i Trønderlag.  Dagen før æ reiste va æ på besøk hos ho mamma på sykehuset.  Ho hadde fått spredning av kreften fra kne, til lunga, nyra og sikkert andre organa som æ ikke huske.  Ho va på sykehuset fordi ho hadde vært gjennom en operasjon.  Ho lå på oppvåkning eller intensiven,  det huske æ ikke.  Det æ huske e at æ va innom for å si hade til ho.  Ho gråt og klemte mæ og sa ” lillegullet nu må du ta vare på dæ sjøl”  Æ ga ho en klem tilbake, men kunne ikke komme mæ fort nok ut derfra.

Ho skjønte jo selvfølgelig at det antagelig va siste gang ho så mæ.  Det skjønte ikke æ.  Eller kanskje æ gjorde det, men æ va flink å fortrenge.

Så æ reiste til Kolvereid på en hyper kristen landbruksskole.  Bodde på internat med masse ungdom fra hele landet.  Æ stortrivdes.  Selv om dem febrilsk prøvde å omvende de som ikke va veldig kristen til å bli det.  Det va bønnemøta, og lovnad om helvete hvis man ikke levde etter det bibelen sa.  De fleste av oss fant oss nu i det.  Dem  måtte nu bare jamre, vi levde nu som vi alltid hadde gjort.  Festa og kyssa med guttan 😉  Vi hadde det trygt, fikk mat og ble ivaretatt.

Æ snakka med ho mamma nån gang på telefon.  Ikke ofte.  For æ hadde behov å ha avstand.  I Oktober samme år som æ va begynt på skolen stod æ i telefon automaten ( ja æ e såpass gammel at æ levde når dem eksisterte).  Æ ringte å ringte.  Syns det va rart at ingen tok telefon.  Æ viste jo at ho va dårlig, og at hjemmesykepleien va innom flere ganga om dagen for å gi ho smertestillanes.  Så dem va hjemme.   Æ ringte sikkert 7 gang før nån tok telefon.  Det va ei fra hjemmesykepleien som tok telefon.  Æ skjønte det med det samme æ hørte stemmen hennes at nå va skjedd.  “Vent litt Sølvi så skal du få snakke med far din”  Ho mamma va død.

Æ knakk selvfølgelig sammen i telefonboksen.  Nu va dagen som æ hadde frykta i så mange år kommet.  Ikke bare frykta, for det hendte at æ håpa at ho skulle dø.  Så det kunne være over.  Endelighet.  Ikke mer uvisshet.  Husmora og ei venninna kom å henta mæ.  Husmora gråt, æ gråt.  Nei æ hylskreik.  Vi dro opp til huset hennes, og ho begynte servere mat!  Akksom mat e det man treng når man har en krise?!  Vi satt der rundt stuebordet.  Å grein.  Ho reiste sæ opp og sa ” Sølvi,  æ vil spille en sang til dæ”  Ho satt på Bjørn Eidsvåg ,Eg ser.  Til og med i dag når æ høre den sangen tenke æ på den dagen.

På flyet hjem va æ i godt humør.  Helt til vi landa i Kirkenes.  Da kom virkeligheta inn på mæ.  Etter nån daga spurte han pappa mæ om æ ville se ho mamma.  Han ville ikke at æ skulle det, men æ ville.  Så vi dro ned på begravelsesbyrået.  17 år gammel, og æ så mitt første lik.  Det ligna ikke ho mamma.  Dem hadde tatt negelakk på ho, og det syns æ va helt feil.  Æ trur til og me den va rød.  Mene bestemt at ho hadde leppestift  på.  Ho va kald, og stiv.  Selvfølgelig ho hadde vært død i flere daga.  Det føltes ikke ut som det va ho.  Det va bare et skall. Uvirkelig, at æ aldri mer skulle få snakke med ho.

Æ huske ikke så mye av begravelsen og alt det som følge med et dødsfall.  Igjen så e æ en jævel på å fortrenge.  Æ dro tilbake til skolen, og prøvde å leve som før.  Å det klarte æ på et vis.  Dro hjem til jul, og syns det va helt jævlig.  Ho mamma va jo limet i familien,  den som ga omsorg, som va der for oss.  Jula uten ho va ikke jul.  Mulig det e derfor æ ikke e så glad i jula?

Æ gjorde mæ ferdig med første året på et vis.  Kom hjem og jobba i et fjøs på sommern, og dro tilbake til landbruksskolen på høsten for å starte agronom utdanninga.  Den jula, dro æ ikke hjem,  Men fikk låne ei leilighet av en av læreran og feira jul aleina.  Fattern hadde fått sæ ei ny dama, og æ hadde ikke lyst å komme hjem å se ei ny dama i huset våres!

Æ hadde ei fin jul aleina.  Det va ikke trist i det hele tatt. Mulig æ har fortrengt det å. Æ  huske i alle fall at æ kosa mæ med god mat ( pølsa og makaroni) og slappa av på en tom landbruksskole.  Helt tom va den jo ikke, for de fleste av læreran bodde i hus og leiligheter på skoleområdet.

Evnen til å fortrenge, kan man jo diskutere om det e bra eller ikke.  Spør man en psykolog, vil han nok si det e ikke hensiktsmessig.  Fordi kroppen huske, selv om hodet kanskje ikke gjør det.  For mæ har det redda mæ mer enn en gang.  At æ har evne til å stenge av når ting e svart.  Å når æ e klar for det, bearbeide æ det æ har opplevd litt å litt.  Det e ikke alt æ gidd å bearbeide.  Nå syns æ e helt  på sin plass at det e fortrengt, fordi nån følelsa e rett og slett for vond å huske.  Æ brukte og bruke fortsatt humor til å komme mæ gjennom vanskelige ting.  Ikke for å spøke det bort, og bagatellisere men fordi det gjør det lettere.  Det hjelpe faktisk mæ å se livet fra en litt humoristisk side, og ikke bare ta innover sæ alt som e trist og leit.

Nu klarte ikke å fullføre skolen.  Livet va blitt litt for kaotisk, så æ slutta skolen like før æ skulle ta eksamen.  Dømmen om å bli bonde ble ikke realisert.  Å det va kanskje like greit.  Æ va hjemme ei lita stund, og så rømte æ igjen.  Den hær gangen til Oslo.  Men det e ei anna historie.

Nu sitt æ hær med en skikkelig friele kaffe igjen!  På balkongen til han bror på Furuset.  Vi kom fra Burgas i natt, og han bror va så kjekk at han henta mæ på flyplassen.  Æ va så sliten når vi landa, at æ hadde ikke klart å komme mæ inn til Oslo på egen hånd. Eller æ hadde nok klart det, men det ville bli hardt.  Sjekk inn i Burgas va traumatisk.  Varmt så inni h, en million menneska ( jada æ overdrive litt.  Va sikkert ikke mer enn 8000), å et støynivå som va alt anna enn helsefremmede.  Det nytta ikke å bruke øreproppan, dem klarte ikke å stenge støyen ute, så æ måtte ha musikk på full guffe.  På flyplassen i Burgas, på flyet og helt til vi kom ut fra Gardemoen.

Æ knaska paracet som sukkertøy, for som æ har sagt før så får æ ei sinnsyk hodepine når æ blir så sliten som æ va i natt.  Men dem hjalp ikke.  Å høre på musikk når æ e så sliten e heller ikke behagelig.  Men det hjelpe litt på å stenge av alt bakgrunnsstøyen, så det e å foretrekke.

Når vi landa på Gardemoen va æ sliten og sur.  Gubben irriterte mæ, ungan irriterte mæ ja alt og alle irriterte mæ.  Æ tenkte med mæ sjøl, at æ skal aldri ut å reise igjen!  Æ skal flytte i ei gamma langt fan i vold oppe på et fjell!  Aleina.  Å e det fuglekvitter rundt mæ så skal æ skyt dem ned!  Ja man kan trygt si at det va ikke mye positivitet å spore hos ho Monsen den hær natta.  Æ trur ikke æ sa hade til verken gubben eller ungan før æ hoppa i bilen til brodern.

Nu har æ hatt ei god natt søvn, sitt hær med nytrakta kaffe, og nyte stillheta.  For det e deilig stille hær på Furuset.  Ingen syremusikk fra ørten bara, ingen fulle finnlendera som synge karaoke.  Nu skal æ prøve å slappe av å kose mæ nån daga.  Møte gamle venna, diskutere politikk , krig og fred med den kloke litte eldre brodern.  Og så skal æ bare nyte livet til det fulle!  Akkurat det e æ god til.  Når æ bare bestemme mæ for det! 🙂

Den strofen har æ hørt sånn 1 millioner ganga.  Jepp, æ kunne vært lam, hatt afasi, vært hjernedød.  Vært død.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når æ har en ræva dag, blir æ bare provosert når nån kommer med den strofen til mæ.  For på dårlige daga, så kan ikke livet bli mye verre.  Det e i alle fall  sånn det føles.

På de dagan der selv tannpussen føles som om æ bestige Mount Everest, der klikkinga fra datamusa til samboeren min føles ut som  kniva i hodet, der smertan og stivheta i kroppen tar overhånd, de dagan hjelpe det ikke å tenke at det kunne vært verre.  Heller ikke de dagan æ savne jobben min, og det sosiale livet æ hadde før.  De dagan æ ikke klare å være positiv.  For det skjer at selv æ som i utgangspunktet e veldig positiv blir lei, og syns alt e dritt.

Av og til skulle æ ønske at folk som “bagatelliser” plagan mine, kunne kommet inn i kroppen min å følt det æ føle.  En times tid.  Så kunne vi hatt en samtale om at det kunne vært verre.

Æ e jo klar over det.  Det har jo vært verre.  Mange har det mye værre enn mæ! Men å “trøste” nån med den strofen , blir litt som å si til nån som har mista et barn, ” men du har jo en til”  Eller nån som har måtte amputerte en fot, ” du har jo heldigvis en til”.

Æ skjønne jo det at folk mene godt med å si det. Trøste litt, eller få mæ til å se det positive i det. Kanskje e æ litt hårsår?  Eller kanskje æ bare e et menneske som blir litt lei innimellom.

For det finns ikke nå verre enn å få livet totalt forandra fra det som man e vant med.  Det tar en evighet å bygge sæ et nytt liv.  Å det e knall tøft!

I går hadde vi en nydelig dag på stranda.  Etter flere tima i sola, dro vi på hotellet for å slappe av litt.  Æ hadde ikke en, men 2 lura før vi spiste middag.  Prøvde å ladde opp til kvelden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Følte mæ enda litt sliten etter middagen, men vi hadde planlagt å gå til gamle Nessebar og se litt i butikkan.  Så æ påkosta mæ mitt største smil og leita fram alt æ hadde av positiv energi før vi trødde over moloen til byen.  På vei over forstod æ at det va nå spesielt som skulle skje i byen.  Det va sikkert 30 000 menneska som gikk over moloen.  Det va masse politi, og høy musikk fra en scene.

Allerede nu burde æ ha hørt på fornuften og snudd.  Det e jo ingen skam å snu i tide sies det…Men ungan va så spent og glad.  Ja gubben å.  Så æ beit tennene sammen, og sa til mø sjøl” Pust med magen.  Det hær går bra.  Du treng ikke bli så lenge. Positive tanka”, og alt anna skit æ kunne komme på.

Etter et par time i butikka, med ikke lenger 30 tusen, men 100 000 menneska, kjente æ at æ va i ferd med å gå på en kjempesmell.  Æ begynte å snøvle når æ prata, leita etter rette ord, og føltes som æ sjangla litt.  Æ måtte gripe tak i han David når vi sku ned ei trapp, for æ stolte ikke på beinan lenger.  Utrulig kor den styre den hjernen.  Prøvde febrilsk å gi mæ tegn på at den trengte hvile.

Vi starta på turen over moloen til hotellet. Æ hadde løst å slå mæ gjennom folkehavet, og va rimelig desperat.  Høy bulgarsk musikk som dundra i hjernen min. Han David så på mæ å sa” y are fucked.  And you gnna be like this for a week now!”  Neida, prøvde æ å trøste han mens vi hasta tilbake til hotellet.  Æ treng bare å sove!  I heisa opp til rommet kjente æ tåran presse på.  Fan å at man aldri lære!!

Æ kom mæ inn på rommet, og rett i seng. Lå med lukka øya og prøvde å ikke tenke på nå som helst.  Æ trur æ sovna før hauet landa på puta.    Æ hadde vell sovet en halv time da æ våkna til nån kjempe smell.  Det va ikke i hodet mitt, men et sinnsykt fyrverkeri fra byen.  Æ gikk ut på balkongen å stod å så på et fyrverkeri æ aldri har sett maken til.  Det va vakkert.  Men æ kan ikke si nå anna enn at æ va glad for at æ va inne på hotellet, og ikke i byen når dem fyrte det opp..

Klarte ikke å sove igjen etterpå.  Følte mæ som en overstimulert baby.  Hodet mitt hadde nok engang fått alt for mange inntrykk.

Til slutt sovna æ nu.  Å våkna utslitt.  Pusha mæ sjøl ned med familien til stranda.  Pusha mæ sjøl til å være positiv, pusha mæ til å være sosial.  Å æ vet æ må pushe mæ resten av tida her i Bulgaria.  Samme når æ skal være i Oslo i 2 uker.  Æ e blidd en jævel på å pushe mæ sjøl!  Å det går i en periode.  Så skjer det som ofte skjer.  Æ blir ligganes.  I flere uker. Shutdown!  Nån gang måneder før æ kommer mæ i balanse igjen.

Det e prisen æ må betale for kosen.  Prisen som må betales når æ overdrive og ikke hvile nok.  Under frokosten i dag hinta æ forsiktig at æ va litt sliten.  Æ har jo ikke lyst at familien må ta hensyn til mæ hele tida,  men æ kjente at å dra til en aqua park med 1000 unga som leke og hyle, ja det frista ikke.  Så æ spurte pent om det va greit at æ for å tok massasje og tyrkisk bad.  Det va enstemmig ja til det.  Mulig dem tenkte ” yes! Endelig kan vi kose oss uten ho der som vi må passe på  heeele tia!” 😉  Det va iallfall veldig lurt.  100 min  tyrkisk bad, massasje, peeling og velvære.  Æ e så avslappa nu.  Føle mæ født på ny! Rabatammtimtim, chakra makra, jing og jang i vater!

Og det trengs.  For i kveld skal vi til Sunny Beach på tivoli, shopping og alt anna man nu gjør over der.  Det kommer til å bli hardt.  Selv om æ skal ha høreproppan limt på!  Æ vil nok bli straffa i morra.  Men æ tar  morra dagen når den kommer.  Vet at det ikke e det de lærde anbefale, men man kan ikke være smart hele tia!  Av og til må man leve i nuet!  Carpe diem 🙂

I morra skal vi på ferie.  For første gang i lag etter at æ ble syk!  Og for første gang skal vi ha nesten alle ungan våres med!  Æ har vært på reiser sia æ ble syk.  Flere ganga.  De første gangan måtte ha følge.  For æ va så pirrevirr.  Når man ikke har retnings sansen helt på G e det ikke lurt å ferdes aleina.  Æ skjønte ikke korsen man skulle gå gjennom en sikkerhetskontroll engang.  Så for å være på den sikre siden, fikk æ følge.

Men det gikk nu å over.  Så nu tør æ å færdes aleina.  Æ kan fortsatt være nervøs.  For at æ misforstår informasjon, eller tar feil av klokka.  Æ e som regel på flyplassen 3 tima før æ treng.  Just to be sure!

I april va æ i Hellas.  Sammen med ei god venninna.  Æ har aldri vært der før, og det va min første ferietur så æ va veldig spent.  Det gikk helt fint.  Vi kom oss fram, fant stranda å kosa oss masse.  Men æ fikk nån erfaringer.  Æ va i seng før ungan på hotellet.  Gjerne i 18 tiden.  For æ ble dørge siten.  Av alt det ukjente.  Alt som måtte læres, og bli kjent med.  Min kjære samboer prøvde å pushe mæ..”gå på pub! gå ut fra hotellet, kos dæ!”  Men det orka æ ikke.  Æ hadde nu en fin ferie selv om æ stort sett va på hotellet.

Nu når vi drar, så blir det til en plass vi har vært på før.  Så slepp æ å bruke nå av min dyrebare energi på å leite. Kor e stranda, kor e supermarked, kor skal vi spise.  Æ kan isteden bruke den på familien min!  Æ glæde mæ, og håper æ klare å finne balanse mellom aktivitet og hvile i Bulgaria også.  Sånn at æ slepp ødelegge ferien for familien min med utbruddan mine.  Som gjerne kommer når æ blir for sliten.  Fingers x! 😉

Vi kjenne alle nån sånne.  Som dyrke sorgen, eller problema dem har.  Kanskje æ å gjør det?  Æ prøve å ikke gjøre det.  Prøve å snakke om hverdagslige ting når æ e lammi venna og familie.  Prøve å ikke være så “i mæ sjøl”  Passe på å spørre korsen andre har det.  Lytte og være interessert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det e fort gjort.  Å bli for egosentrisk når man blir syk.  Æ kan sjøl bli fette lei hvis folk snakke for mye om en ting, eller bare sæ sjøl og sitt liv.  Så æ kan levanes forstå at dem kan bli lei mæ hvis æ bare snakke om mæ sjøl å det æ går igjennom.  Æ har tatt mæ i det mange ganga.  At det blir mye ” æ føle, å æ kjenne, mæ, mæ og mæ” .

På en anna side så e det jo viktig å bearbeide sorg.  Viktig å tømme topplokket å sjela fra tid til anna.  Men man treng ikke å gjøre det hver dag.  Og kanskje variere litt med kem man snakke med.  Så man ikke slit ut venna og familien.

Æ va så heldig ( igjen mæ! 😉 ), at æ hadde en psykolog æ kunne snakke med.  Trur det va veldig fornuftig. Det avlasta i alle fall mine nærmeste litt i den tøffeste perioden min.

Det e ikke et sjakktrekk å stenge sorgen inne.  Overse følelse eller tanka man måtte ha.  Det e like dumt som om man ikke går til lege hvis man kjenn at nå e galt med kroppen.  For hodet og kroppen e ikke adskilt.  Dem heng i lag.  Å påvirke hverandre.  På godt og vondt.  Så kan æ komme med et godt råd til dæ hvis du har det tungt?  Snakk om det!  Men ikke bare om det.