E det nå æ har nok av etter at æ ble syk så e det tid.  Det e sjelden æ ser på klokka å stresse lengere.  E det en god ting å ha mye tid?

Når æ va frisk og i jobb va det fullt kjør.  Som andre vanlige menneska så va det middagslaging rett etter jobb, husarbeid, tur med hundan, besøk, hytte tura, fisketura, ja det va sjelden æ hadde det kjedelig.  Det va nok å gjøre.  Å mye stress.  Æ følte alltid at det va et eller anna æ måtte gjøre, burde gjøre å kunne gjort.  Det va alltid et prosjekt med huset.  Male, skru og rydde.  Dro vi på hytta så va det alltids nå der æ måtte gjøre.

Æ trur æ levde livet mitt litt på autopilot.  Selv om æ brukte å stoppe opp litt av og til å filosofere over livet og meninga med det, så va det ikke mye tid til det.  Foruten om når æ va ute i naturen, det va mitt fristed.

Æ trur at sånn e det for mange av oss.  Vi stresse rundt for å holde huset fint, vi male stua enda det bare e et par år sia sist vi malte det og det strengt tatt ikke e nødvendig.  Vi renn rundt på møta, fotball treninger med ungan, stresse for å lage til taco kveld med venninnan, vi løpe rundt oss sjøl mens vi prøve å rekke alt sammen.  Kollapse gjerne på sofaen når kvelden kommer, dau sliten.  Omgitt av masse lyda hele dagen.  Tv, radio etc etc.

Kor mange av oss tar oss tid til å sitte ned å tenke. Med kun stillhet rundt.  Stoppe opp litt å spør ka e det vi holde på med?  Ka e viktig?  Hvis du fikk beskjed om at du ble til å dø om en måned.  Ka ville du brukt tida di på da?

“Tid er gratis, men samtidig uvurderlig. Du kan ikke eie den, men du kan bruke av den. Du kan ikke beholde den, men du kan bruke den opp. Og når du ikke har den lenger, kan du aldri få den tilbake.” – Ukjent

I dag bruke æ mye tid på å tenke.  På livet, på dem æ e glad i og på det som gir mæ nå. Ka gjør mæ glad, og ka gjør mæ trist.  Tenke på det æ kan gi andre. Ka æ skulle ønske æ kunne gi.  Æ bruke mye tid å tenke på alt æ e takknemlig over.  Den lista e lang.  Æ tenke mye på det å leve.  Kor godt det e, og kor heldig æ e som faktisk e i livet.  Æ bruke mye tid og tenke på menneska æ e glad i.  Folk æ har i livet mitt, har hatt i livet mitt og som betyr mye for mæ.

Æ kan oppleve en enorm glede og takknemlighet av å sitte ute på trappa å høre småfuglan synge på morra kvisten.  Eller sitte ute å høre på stillheta.  Æ kan rett og slett bli kjempe emo av det.  Fordi det e så vakkert.  Æ la ikke så mye merke til det før.  Ikke på samme måte.  Fordi hodet mitt alltid va opptatt med andre ting og mange plana. Det va ikke tid å nyte småfuglan på en skikkelig måte.  Før nu.

I sommer satt æ ute å studerte ei humla som jobba.  Æ va så fasinert av den lille skapningen.  Så vakker, så sterk.  Ei humla?!  Æ har nu sett humler tusenvis av ganga før.  Men æ så dem ikke egentlig.  Æ la bare merke til dem.  Litt sånn va det før æ ble syk.  Æ levde nu bare.

Kanskje æ fundere på for mye, men æ trur ikke det.  Æ trur det e sundt, og at det e bra at æ har vært nødt til å stresse ned.  Stoppe opp å puste litt.  Så lenge man ikke begynne å overtenke.  Bruke en masse tid på å gruble på ting man ikke kan gjøre nå med.  Det e ikke sundt.  Da kan tankan bli til bekymringer og deppresive følelsa.

Av og til så tenke æ for mye på korsen livet mitt va før.  Kor mye æ savne dela av det.  Æ kjenne på sorgen, men prøve å ikke la den slå rot i mæ.  Det e ikke bestandig det e lett og forandre tankemønster, men det e fullt mulig.  På sånne daga bruke æ tid på å gjøre positive ting, eller være i lag med positive menneska.  Det e den beste medisin.

Har æ blitt mer klar over tida og måten æ bruke den på fordi æ har vært alvorlig syk.  Fordi livet mitt va trua?  Helt klart.  Det har vært en øyeåpner.  Æ har jo alltid vist at æ ikke va udødelig.  Æ ble jo kjent med døden da æ va veldig ung. Og har opplevd døden ofte i jobben min.  Men allikevel så e det jo ikke nå man bruke mye tid å tenke på.  Å det bør man ikke heller.  Vi skal jo ikke gå rundt å tenke på døden!

Men æ trur vi alle kunne ha godt av å stoppe opp litt.  Å kjenne litt på livet våres.  E det nå du vil gjøre annerledes?  Gjør det!  E du i et ulykkelig forhold?  Gjør nå med det.  Mistrives du i jobben?  Skift!  Stresse du for mye?  Stress ned!

E det en ting æ har lært så e det at livet e skjørt.  På et lite øyeblikk så kan det bli totalt forandra.  Det kan bli positive forandringa, eller alvorlige forandringa.

Før brukte æ frasen “vi leve bare en gang” hver gang æ gjorde nå spontant, eller hadde løst å gjøre nå.  På Sunnås kom æ over en artikkel skrevet av Cristine Ottestad (https://christineotterstad.com/2013/06/30/du-dor-bare-en-gang/.)  Ho sir nå veldig klokt.  Les artikkelen den va veldig bra.

Du DØR bare èn gang – men du lever hele tiden! Hver dag – om og om igjen! Hver dag, når du våkner opp om morgenen, så lever du. På nytt og på nytt.

Folkens bruk tida rett.  Nyt livet litt mer. Grip dagen!  Stress ned.  Tilbring tid med folk som gjør dæ glad.  Gjør mer av det som føles bra, som gjør dæ lykkelig.  Sett dæ ned å pust.  Ta dæ tid til å leve mens du kan.

Klæm fra ei som e i det filosofiske hjørnet i dag 🙂

Æ jobba som sykepleier i hjemmesykepleien i vår lille kommune.  Siden kommunen vår e stor i areal, har vi flere avdelinger hjemmesykepleie.  Æ kjenne eller vet om de fleste som jobbe der.  Har mer eller mindre vært ansatt i kommunen siden æ va 18.  Gått fra pleieassistent til hjelpepleier og siden sykepleier.

Så ble rollan forandra.  Nu va det æ som trengte hjelp og omsorg.  Hjemmesykepleien va klar når æ ble utskrevet fra sykehuset.  Æ som hadde dosert medisiner til 100 stykka hver uka, klarte ikke å legge medisier i min egen dosett.  Å huska i alle fall ikke å ta dem.  Nu kunne jo selvfølgelig han David ha klart det.  Men han David gjorde allerede så mye for mæ.  Det va viktig at han ble avlasta der vi kunne avlaste.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Så æ hadde hjemmesykepleie til å hente ut medisin fra apoteket, dosere til mæ, og ringe mæ morra og kveld for å minne mæ å ta tabelettan.  Ikke kunne æ bare ha alarm på telefon.  Æ prøvde det.  Men hvis alarmen ringte å det stod ta medisin, og nå anna skjedde 2 sekunder etter eller i samme øyeblikk, så glemte æ ka æ va på tur å gjøre.  Så æ måtte ta medisin mens æ stod i telefon med dem.

Dem va og innom mæ hver dag å “børsta” mæ.  Æ hadde nedsatt sensibilitet i høyre siden.   Kjente ikke forskjell på butt og spiss ende når æ ble stukket, eller om det va varme eller kulde på kroppen.  Potensielt farlig hvis æ for eksempel dusja i for varmt vann og skolda mæ.   For å få hjernen min til å registrere det,  ble kroppen børsta med en klut, og leddan “stimulert” .  Om det va det eller tiden som hjalp vet æ ikke.   Det e fortsatt forskjell, men mye bedre.  En ting som og blir forværra hvis æ ikke trene.  Da blir nummenheta i høyre sida mer tydelig.

Det e jo ikke en stor greie.  Men det e rart når man tar på kroppen sin å man ikke føle den.  Nesten litt sånn hvis man har et arr i huden.  Det føles litt dødt ut.  En fordel hvis man må ta blodprøve, for æ kjenne ikke stikke.  Tatoveringa mi e å på høyre side.  Av den enkle grunn at det gjorde ikke vondt 😉

Det føltes rart.  At “mine arbeidskolleger” skulle komme så innpå livet mitt.  Vi snakka om det når æ va på sykehuset.  Æ hadde ikke så lyst at dem skulle kjenne til hele livet mitt, lese i mine epikrisa. Blant anna at det stod om min bipolare lidelse og mitt suicidal forsøk.  Det løste vi ved at det ble kun sendt en epikrise med det dem hadde behov for å vite for å gi mæ medisin.  Dem fikk ikke tilgang til alt.  Fint tenkt av personalet på sykehuset!  Det hjalp i alle fall mæ litt.

Æ trengte hjelp av dem et års tid.  Glad æ fikk den hjelpa. Og glad når æ ble såpass selvstendig at æ klarte mæ uten.  For det e faktisk ikke bare bare å ha nye folk innom huset ditt hver dag.  Nye folk man skal forholde sæ til, og kanskje “lære” opp.  Man e  naken og sårbar når man e syk.  Æ va iallfall veldig sensibel.  Veldig var på den non verbale kommunikasjon, og veldig hårsår.  Et blikk, en kommentar kunne ødelegge min dag. Få mæ til å føle mæ liten, dum eller hjelpeløs.  Æ kunne få følelse av at dem tenkte æ burde kunne fikse medisinan mine sjøl. Æ va ikke så syk? Trengte æ virkelig hjemmesykepleie?  Det kan godt hende at det bare va æ som va paranoid.  At det bare va en følelse æ hadde, og ikke reelt i det hele tatt.  Som sagt så va æ jo ikke helt på nett.

Æ har jo jobba i hjemmesykepleien.  Nå av det dem gjør e å vurdere hjelpa dem gir.  Gir dem nok hjelp og trenge dem hjelpa dem får.  Det e nå som skal og bør vurderes.  Æ har sjøl sotte mange gang under rapporta på morran og diskutert tjenesten vi ga brukera.  Nu va det æ sjøl som skulle vurderes.  Det føltes ikke godt ut.  Det va faktisk helt jævlig.

Selv om æ va avhengig av den hjelpa dem ga, og e takknemlig for hjelpa, så håper æ at æ aldri vil få behov for det igjen. En veldig god erfaring og ta med mæ hvis æ nån gang kommer ut i jobb igjen.  Kanskje æ en dag kan undervise eller lage et foredrag om korsen det virkelig føles å være avhengig av hjelp fra hjemmesykepleien.  Nu når æ virkelig har kjent det sjøl på kroppen.  Nu når æ har hatt sett det fra sykepleier siden og fra pasient sida.  Det e en erfaring som kan deles.  Hvis æ nån gang blir frisk nok til å klare det.

Klokka e 0650 å æ har vært oppe en time allerede.  Bakken ute e dekt av frost og de første snøfnugga har dalt ned.  Æ sitt hær med kaffekoppen min som æ alltid gjør.  Kaffen min e den viktigste starten på dagen.  Det e som regel da æ sitt å skrive.  Det e som regel tidlig på morran at hjernecellan mine har fart på sæ.

I dag e det travløp.  Stallen æ vanke i vil gjerne ha mæ med.  Å æ har veldig løst å dra.  Æ har aldri sett et travløp in real life.  Selv om det e hær oppe i gokk, og det ikke kan sammenlignes med de store travbanan så hadde det vært jævla gøy å sett det.  Særlig siden æ kjenne både hesta og kuskan som skal kjøre.

Elsklingen min sa til mæ i går “fær på travløp du.  Æ fikse kjøkkenet.  Du kan jo ikke gjøre så mye før det e revet uansett”  Det e kjærlighet det!  I går va æ veldig glad for det.  Tenkte det vil gi mæ mer energi å sitt i en varm buss og se på travløp enn å jobbe hær på kjøkkenet.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

I morres når æ våkna lå æ å studerte David sitt sovende fjes.  Det e å fast takst om morran.  Æ våkne som regel før han.  Han e blitt grå i skjegget.  Æ skjønne det godt.  Det har vært fire harde år for han og.  Dem har nu ikke bare vært hard.  Dem har og vært fylt av kjærlighet og latter. Vi snakka om det i går.  Kor godt vi har det i lag.  Så sjelden vi krangle.  At vi utfylle hverandre og får fram det beste i hverandre.  Æ lå der å tenkte på kor jævla glad æ e i den fyren.

Og nu når æ sitt hær å drikk morra kaffen så tenke æ at æ blir ikke å fær på travbanen.  Æ har ikke hjertet til å levne all jobben hær til han.  Han har vært på jobb og slette hele uka, så skal han jobbe å slite hær aleina.  Nei, det kan æ bare ikke gjøre.  Selv om det e han som må slite kjøkkeninnredninga ned, så kan æ bære ut.  Æ kan lage kaffe til han.  Å være håndlager når og hvis han behøve det.  Det e også love!

Folkan i stallen vil nok bli skuffa, men det kommer nye travløp.  Kjøkkenet skal pusses opp, så hær e det bare å brette opp arman å jobbe!  Go lørdag fra mæ 🙂

Æ vet ikke helt om æ e klar over for et prosjekt vi har begynt på.  Æ vet i alle fall ikke korsen det kommer til å gå.  Æ som knapt klare fredagsvasken e begynt med prosjekt pusse opp kjøkkenet.

Ja nu e æ jo ikke aleina om det.  Gubben skal jo delta, og æ har fått henta inn hjelp fra ei god venninna.  Takk gud for gode venna sir æ bare!

Når vi eide hus i byen pussa æ opp kjøkkenet aleina.  Æ gikk hjemme sykemeldt på grunn av ei knekt skulder.  Å æ malte å pussa og flikka.  Det va høyre armen som va knekt.  Så æ malte med venstre!  Ikke f om æ ville la en knekt arm hindre mæ i å være aktiv.  Det gikk strålanes.  Det va jævla vondt, og det ble nån skjønnhetsfeil hær og dær, men æ va fornøyd.

Æ har alltid vært glad i å male.  Egentlig så har æ vært glad i alle prosjekta æ har hatt.  Enten oppussing eller vasking og ommøblering.  Forandring fryde, og det e så nais når man får det fint rundt sæ.

Æ har ikke tatt i en malekost siden æ ble syk.  Æ har tenkt tanken mange ganga.  At det hadde vært fint å malt og fornya litt.  Men det har blitt med tanken.  Det tok mæ 3 år å få hengt opp nye gardina.  Det sir litt om speed nivået mitt nu.  Men nu skal æ prøve mæ med malerkosten igjen.

Kjøkkenet vi har nu e fra atten hundre og brødmangel.  Nu e æ nu glad i gamle ting, men det e ikke vakkert.  Det e dritstygt.  Så vi har kjøpt oss en nytt kjøkken.  Helt nytt e det ikke.  Vi leie jo bare hær, så det e begrensa kor mye peng vi legg i det.  Men vi har fått kjøpt et brukt kjøkken som ser adskillig bedre ut enn det vi har.  Siden vi slipp å flytte, og får lov å bli boanes hær forever så gjør vi gjerne jobben.  Huseier sjøl betale for de dyre tingan som rørlegger og elektriker, så æ syns vi har en god deal 🙂

Så i helga så skal vi rive ned det gamle,vaske rundt, male vegga og tak og sett på nytt gulv.  Æ e spent.  Æ e fan så spent på korsen det skal gå.  Litt nervøs å, for det må bli ferdig.  Man e jo rimelig avhengig av et kjøkken, så det kan ikke dreg ut i langdrag.

Æ prøve fortvilt og psyke mæ opp.  Planlegge korsen æ skal gjøre det.  Kor ofte må æ ta pause, kor ofte må æ gå å legge mæ å sove.  Kor sliten blir æ av det hær?  Kommer æ til å gå på en mega smell?  Eller vil æ bli overraska? Kanskje det ikke blir nå som helst problem!

I går tømte æ kjøkkenet for ting å tang.  Det tok vell en times tid.  Æ sov en time etterpå for det va slitsomt.  Ikke det fysiske å bære å putte i esker.  Men organiseringa.  Hodet måtte jobbe.

Etter powernappen min måtte æ kjøre til byen for å kjøpe grunning.  Æ kom inn i butikken.  Fikk hjelp til å finne rett pussepapir, og sa “æ treng sånn der. uhh ja du vet..sånn der til å ha på veggen”  Fyren så på mæ som et stort ?  Der e ganske mye dem har i ei maler forretning som man kan ha på veggen.  Hjernen min hadde pause. åhh ka e det det hete! “Ja sånn der æ tar på veggen før æ male” fikk æ sagt til slutt.  Han skjønte ka æ mente.  Æ følte mæ som en kronidiot, men æ flirte med mæ sjøl når æ kjørte hjem.  Duste hjerne

Når æ va å kjøpte maling til vegga tak og lister, va han så søt at han skreiv på spannan kor dem skulle brukes.  En liten ting tenke du, for mæ betydde det all verden.  Vet ikke om han viste at æ ikke e helt på nett, eller han skjønte det av alle spørsmålan mine, men æ ble veldig glad for det.  Æ treng i alle fall ikke bekymre mæ for om æ male listan med takmalinga!

Æ vet jo ikke før æ har prøvd.  Æ skal nu gjøre mitt for å stay positiv til det motsatte e bevist. Før og etter bilda av kjøkkenet kommer!  Kanskje før og etter bilde av trynet mitt å 😉

Som dokker ser har tvilen forlatt kroppen min!  Den skal ikke få innpass igjen har æ bestemt mæ for.  Æ kan være veldig sta når æ slår den sia til!  Ønske dæ som sitt hær å lese innlegget mitt ei nydelig helg!  Klæm fra mæ til dæ!

I dag kjente æ litt på angsten.  Satt å drakk morra kaffen, og ble plutselig veldig engstelig.  Begynte å tvile.  På mæ sjøl, og på bloggen min.  Tanka som “ka e det du holde på med?!”  “e den bra nok?” begynte å svirre i topplokket mitt.

Koffer dele hele livet ditt med alle og enhver?  E det du tenke og føle så forbanna interessant for andre?  Blir folk lei av dæ?  Syns dæm det e det samme oppgulpet som kommer hver gang?

Syns dæm du e teit?  Snakke dem om mæ? Negativt eller positivt?  E det småhumring i krokan å himling med øyan?

Den jævla tvilen.  Om man e bra nok.  Om det man gjør e godt nok. Fuck den!  Piss off!  Æ kose mæ!  Det e sinnsykt deilig å ligg hær å plinke på tastaturet.  Æ bearbeide livet mitt! La mæ få lov til det.  Endelig har æ funnet nå som æ mestre igjen.

Æ skrive nesten hver dag.  Til og med når æ e sliten og lei.  Så tømme æ hodet for rot, bekymringa, gode minna og dårlige minna. Tømme hodet for tanka og følelsa. Det e nesten som ei dagbok.  Det kan anbefales !

Oversharing kanskje.  Men æ vet at hadde æ lest om nå av det hær som æ har skrevet når æ va som sykest, så ville det ha hjulpet mæ.  Æ skulle ønske nån kunne fortalt mæ ka æ hadde i møte.  Kor peise tungt det ville bli.  Fortalt mæ om opp og nedtura.  Som rehabilitering e full av.

Æ skulle ønske at brosyran som helsevesenet dele ut va mer ærlig og mer lettlest.  Det hadde gjort alt mye enklere.  Å forstå og godta.  At sånn hær e det.  Sånn e livet ditt nu, sånn blir det ei god stund fremover.  Sånn blir det kanskje for alltid.

Når æ tenke på det, så vike tvilen plass.  For at det æ gjør e riktig og viktig.  For andre som måtte gå igjennom nå av det samme, som e pårørende eller som har opplevd ting i livet som dem kan sammenligne med det æ har opplevd.  Det e i alle fall viktig for mæ sjøl.  Det føles godt.  Høre du tvilen!  Det e ikke rom for dæ hær!

Hvis æ klare å gi leseren en følelse.  Sorg, tristhet, pågangsmot, latter, sinne, optimise, engasjement, irritasjon eller what ever følelse så har æ klart nå.  Hvis æ med bloggen min kan gi nån et tips korsen æ har løst mine problema, så har æ klart det.  Hvis du som lese min blogg føle at den e nyttig på et eller anna vis , ja så har æ klart det!

Da har æ klart å formidle det æ ønske.  Så fuck off tvilen!  La mæ få lov til å kose mæ med blogginga mi.  Kall den oversharing, kall den ka fan du vil.  Æ skal fortsette å plinke på tastaturet.  Så lenge det e pust i mæ, og så lenge fingran mine har kraft!  Æ skal skrive så lenge æ finne glæde med det!

Ferdig snakka!

Søndag 16 sept.

Æ e akkurat kommet hjem etter tre tima i stallen!  Mye lengere enn æ burde, men æ mollkose mæ sånn at æ nekta å høre på fornuften.  Ville ikke avslutte for å dra hjem å hvile!  Fy flate for en nydelig ettermiddag det har vært!

Har hatt han Kongen i to uker nu.  Syns nu sjøl at æ har vært veldig flink å ikke overdrive aktiviteten i stallen.  Har stort sett vært innom en tur om dagen, sånn ca en time.  Å det har gått over all forventning!  Æ har klart balansegangen, passa på å hvile både før og etter.  Har stort sett klart å ikke gjøre alt for mye arbeid.  Med det mene æ at æ har konsentrert mæ om en hest, måkka en boks og ikke gjort alt for mye arbeid.  Selv om det klør i fingran.  Æ like jo arbeidet som e i en stall

Æ trur æ har vokst fire cm de hær ukan.  For æ e så jævla stolt over mæ sjøl!  Æ mestre!  Æ mestre den svære hesten, æ rir, og best av alt æ mestre å holde fatiquen i sjakk.  Det gjør mæ så lykkelig, så jævla glad!

Har æ endelig funnet en aktivitet som æ kan gjøre uten å bli ligganes?!  Nå å gjøre som gir mæ tonnevis med glæde, hjernetrim og fysisk trim!  Æ føle for å danse på bordet.  Sprette champangen å feire livet!

I dag va vi å ridde på ridebanen.  Æ følte mæ trygg på hesten, han lystre mæ godt og æ trur vi har bygd opp en gjensidig respekt for hverandre.  Æ tør å trave, å æ får det til.  Det blir bedre for hver gang æ sitt på ryggen hans.  Etter at vi va ferdig på banen ridde vi en tur i skogen.  Det va en ekstase for hjernen min!  Nydelige høstfarga og lukta av høstskog.

Æ va så lykkelig.  Sang og tralla, og va et eneste stort glis. Hadde nån hørt mæ inni skauen e det mulig dem hadde blitt bekymra.  Tenk at ho der kan nu ikke være helt god.  Det har æ nu forsåvidt heller aldri påstått 😉

Nu planlegge vi å ta hestan med til Grense Jakobselv å ri langs stranda.  Litt sommer fugla i magen på grunn av det.  Det blir en lang kjøretur, samt det å ri på en ukjent plass kommer til å kreve mer av mæ.  Æ bør ikke være sliten når æ rir.  Safety first!

Mandag 17 sept.

Det hær innlegget blir todelt.  Det æ skreiv oppfor hær skreiv æ i går etter at æ va kommet fra stallen.  Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme.  Full av energi og lykke etter en flott ettermiddag i stallen.  Æ plinka på tastaturet mens elsklingen laga middag. Måtte skrive mens æ kjente på alle følelsene æ hadde.  Mens æ satt å spiste kicka den jævla fatiquen inn!

Æ begynte å frys, fikk ei hodepine from hell, og hadde så vondt i kroppen at æ knapt klarte å reise mæ opp å kræke mæ inn i seng.  Æ va nødt til å ta sovetablett.  Det må æ når æ blir så sliten.  Når hodet e blitt overstimulert uten hvile så klare æ ikke å sove, å søvn e det eneste som hjelpe om ubehaget skal gå over.

Æ sovna fort.  Heldigvis.  I dag når æ våkna har æ det ikke så bra.  Æ har smerter i hele kroppen, å føle mæ elendig. Det kjennes ut som æ har vært på fylla i ei uka.  Note to myself..”Ikke overdriv for fan”!!!

Nu må æ skrinlegge alle planan mine.  Nu hadde æ ikke så fryktelig mange plana, men dem æ hadde må kanselleres.  Æ blir i stabilt sideleie til kroppen har balansert sæ å æ har fått tilbake energien.

Dag tre.  Æ har ikke klart trening.  Æ har tatt dizel på en fem minutters gåtur, men ikke klart å kjøre ned å trene 🙁  Tre daga straff for en liten overdrivelse.  Tre daga i senga. Nu mæ æ lære!  Æ blir så sur på mæ sjøl.  Fatte ikke at det skal være så jævla vanskelig å lytte til kroppen min!

Det tok mæ 5 daga å komme til normalen igjen..Daga kroppen ikke va samarbeidsvillig. Daga der humøret ikke va det beste. Va det verd det?  Der og da så va det jo det.  Æ hadde en flott dag. De dagan æ har følt mæ tom har ikke vært like flott.

Nu har æ kjent på det hær i over tre år.  Allikevel blir æ like optimistisk når kroppen virke.  Håpet mitt blir fornya og æ blir sikker på at nu e fatiquen på bedringens vei.  Det tenke æ hver gang æ har mer enn en god dag.   Så kommer en dårlig dag.  Eller ei uka.  Å æ blir motløs.  Fortvila og deppa.  Tenke at den hær dritten har forplanta sæ i kroppen min for ever.

Æ vil være normal!  Æ vil ha tilbake livet mitt!  Æ vil våkne opp å sprudle av liv igjen.  Kjære Gud ikke ta fra mæ den gleden æ føle med å være i stallen.  La mæ få lov til å ha den aktiviteten.  La mæ klare å mestre det! Det e nu ikke så forbannades mye å be om e det?!

Veien blir til mens man går sies det.  Nu har æ gått såpass langt at den veien burde være ferdig laga.  Æ burde ha lært nu.  Vil æ nån gang lære mæ å leve med det hær?

Æ e nødt til å fortelle om de negative møtan mine med helsevesenet også.  For det e ikke alle man møte som burde jobba med menneska.  Nån burde jobbe på en plass der dem kan lukke døra å være uforstyrra.  Der dem ikke treng å forholde sæ til andre enn sæ sjøl kanskje.

Når æ fikk hjerneblødninga så gikk æ på lamictal behandling for depresjon og den bipolare delen.  En medisin som så ut til å fungere på mæ siden æ ble frisk.  Nu hadde æ jo behandling hos psykolog i tillegg,  så det va nok ikke bare medisin som gjorde mæ frisk.  Den bidro, men det viktigste va nok samtala æ hadde med psykologen.

Når æ så fikk subraknoidal  blødninga ble medisinan autoseponert.  Va jo ikke vits å gi mæ de medisinene når dem måtte pumpe kroppen min full av alt mulig anna for å holde liv i mæ.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Etter at æ kom til Kirkenes sykehus viste EEG mye aktivitet.  Faren for epilepsi va rimelig høy, så æ begynte med lamictal mot det.  Det va jo på en måte et kinderegg.  Holdt event epilepsi i sjakk, og i tillegg forebygge en ny depresjon.  Men skal den hjelpe mot depresjon må man opp i høye doser. Dosen va og litt lav ifht og virke godt nok mot epilepsi. Men lista over bivirkninga e laaang. Og æ hadde nån av dem. Så æ snakka med psykologen min.  Sa æ følte ikke et snev av depressive tanka så æ ville ikke begynne å øke dosen.  Og æ hadde jo ikke utvikla epilepsi, selv om faren va der.

Æ hadde jo blitt mer eller mindre friskmeldt før æ ble syk igjen.  De depressive tankan va borte.  Depresjon va over.  Men psykologen måtte diskutere det med en psykiater.  En fyr som va innom å jobba på sykehuset i perioder.  Det va helt greit for mæ.  Æ viste ka æ ville, men sa ja til et møte med han.

Man kan trygt si at det ble ikke et godt møte.  Etter å ha snakka med mæ i fem minutter hadde han diagnosert mæ som hypoman.  Siden æ ikke satt i en krok å gråt og klorte på mæ sjøl så va æ hypoman!  Han mente vell at det gikk ikke ann å være i godt humør når man hadde fått et hjerneslag?  Å jises æ tok bunn tenning.  Dokker skulle vært flua på veggen under det møte.

Nå mer cokky, selvhøytidelig dust skal man fan leite lenge etter.  Han prøvde å pushe mæ til å øke dosen.  Fortalte mæ til og med en historie om en pasient som hadde dødd etter å fått epilepsi anfall på natta. Skremsels propaganda! Han skulle på død å liv ha mæ til å øke dosen.  Å han møtte motstand.  Det likte han ikke.  Det va helt klart at han ikke likte mæ.  Han va sikkert vant med at hans ord va lov.  At når han sa nåkka “smart” så lystra folk.

Æ sa til han” Æ høre ka du sir.  Men æ e helt uenig.  Æ starte ikke på hjertemedisin i tilfelle æ får hjertesvikt en dag.  Æ e ikke! deprimert lenger.  Ja æ har tøffe stunder, æ går gjennom tøffe tak nu i rehabiliteringa.  Men det e normalt.  Det e normale følelsa som alle! vil få av å oppleve det æ har opplevd nu”  Så sa æ til han at han gjerne må anbefale det til han blir blå i trynet, men det e min kropp og mitt hode, og æ som bestemme ka æ putt i mæ!

Han trampa nu ut fra møte. (neida han gikk ut på vanlig måte.  Æ overdrive en liten smule igjen). Med nesa i sky og helt sikkert veldig fornærma over at æ turte bestride hans observasjona, diagnosering og hans mening om ka som va best. Unnskyld utrykket, men fy fan for en peislæst!

Æ skalv æ va så sint.  Psykologen min va virkelig brydd.  For måten han hadde oppført sæ på, og ting han hadde sagt.  Ho beroliga mæ med at ho sku få en second opinon fra den psykriateren som va fast der på sykehuset.

Æ va faktisk ikke bare sint.  Æ va bekymra.  For en makt helsepersonell kan ha.  Hvis ikke æ hadde hatt mine kunnskapa, så hadde æ bare gapa opp å tatt medisinan.  Som æ ikke behøvde!  Å han lagde unødvendige bekymringa i mæ.  For æ tenkte enn hvis.  Enn hvis æ legg mæ å får et epilepsi anfall å dør?!

Det endte opp med at æ sa ja til å øke dosen.  For æ ble redd.  I to daga.  Så ga æ beskjed om at det ikke va aktuelt.  Æ fikk blant anna bivirkning i form av diare.  Å siden æ enda va såpass dårlig at æ hadde problemer med å komme mæ på do å ha kontroll over tissinga, så kan dokker jo tenke dokker ka som skjedde når æ fikk diare.

Psykologen min og psykiateren som ho rådførte sæ med va enig i at æ ikke viste tegn på depresjon, og at lamictal dosen ikke trengte være høyere enn at den holdt event epelepsi i sjakk.  Æ va fornøyd.  Æ hadde vunnet den kampen og.

I seinere tid har æ lest alle journaler og rapporta fra mine sykehus opphold.  Over 800 dokumenta.

Det hær skreiv psykologen min:

Sølvi fremstår ikke med depressive symptomer, hun ler og har fin mimikk ,er motivert for å følge behandlingsopplegget, samtidig tar hunn å innover seg reaksjonene i etterkant av det dramatiske hun har vært gjennom, dette er gode reaksjoner. Hun er selv bevisst dette.

AMEN!

Det sånn i Helsevesenet som innafor alle yrka.  Nån menneska burde virkelig skifte jobb!  Heretter så lese æ alt som skrives om mæ.  Hvis æ ikke e enig i det som står skrevet, skal æ være sikker på at det korrigeres.  For det skrevne ord blir stående for alltid!

Æ har bestandig vært bevist på den makt / avmakt relasjon det e mellom pasient og helsepersonell.  Det e nå det har vært mye fokus på under mine utdannelser.  Det hær va første gang æ virkelig fikk kjenne på det.  Den sterke makta den psykiateren hadde over mæ.  Eller prøvde å få over mæ.  Det skremme mæ.  Fordi æ e såpass “oppegående” og har en del kunnskap om helse så kan æ diskutere behandinga æ skal gjennomgå.  Og æ kan gjøre det på en faglig måte.  Æ kan kverulere for og imot.  Og æ kan begrunne det.  Ka med folk som ikke har de kunnskapan når dem møte sånne helsepersonell?  Eller som e så syk at dem ikke klare å sette sæ inn i behandlinga dem skal ha.  Det e ikke sånn at lega e guda.  Det e ikke alltid dem har rett.  Selv om dem har en lang utdannelse og mye kompetanse.  Det e lov å sette spørsmålstegn ved behandlinga dem foreslår!

Foruten om den nissen æ møtte på VVP, har æ bare møtt fantastisk flinke folk.  Æ har hatt psykolog og lege i spesialisering som behandler der.  Begge har hjulpet mæ gjennom krisan æ har hatt.  Begge to har vært nån fantastisk støttespillere, og æ e evig takknemlig for den hjelpa dem har gitt mæ 🙂