Det ramler inn i hodet mitt mens æ pakke kofferten. 4 uker vekk fra paradisbukta. Fra doggen, og gubben. 4 uker sammen med en haug med folk æ ikke kjenne.
Søstra sa her om dag ” æ håper det e nån der du får kjemi med”. For å være helt ærlig så spille det ingen trille. Æ fær ikke til Alta for å treffe folk. Eller få nye venna. Æ slit nok med å pleie de vennskap æ allerede har. Men det e klart, at hvis æ skal være borte så lenge, så e det jo fint å ha nån å snakke med når man ikke trene.
Men æ e ikke bekymra. Æ har truffe nån hver eneste gang æ har vært inne på rehabilitering. En eller tre. Som har truffet hjertet mitt, og som æ fortsatt har kontakt med. Det gjør æ nok den hær gangen å.
Kofferten e nesten ferdig pakka. I dag må æ prøve badedrakt. Det e over et år siden æ hadde den på mæ sist. Å nån kilo siden. Heldigvis så e dem nu ganske tøyelig, så æ regne med at æ skal klare å presse covid-19 kroppen min inn i den. Alternativt så bade æ naken! Det må nu være helt innafor når man e på en plass der alt handle om kroppen. Ikke sommerkroppen, men en kropp i bevegelse!
Der kommer skrekken inn. Æ vet det blir hardt. Tungt. Slitsomt. Det kommer til å bli tårer. Men også latter. Belønninga kommer litt inn i uke to regne æ med. Da kommer smertan som e tilstede 24/7 nu, når formen min e ræva ræva rattatta, til å slippe taket.
I uke to blir æ å føle mæ smidigere. Stegan lettere. Humøret blir også deretter. Lettere.
Æ e jo ikke nå orakel som kan se inn i fremtida. Men etter 6 år å mange erfaringer rikere så vet æ det hær. Min kropp trenge bevegelse. Alle kropper trenge det. Men min e avhengig av det. For å ha kontroll over fatiquen så trenge æ bevegelse. Så enkelt e det. Å så vanskelig.
I går satt æ å fylte ut innskrivelse skjemaet. “Ka e dine mål”. Ka ønske du med oppholdet”? “Korsen skal du nå dem”? Ka trenge du hjelp med”?
Æ e jo slutta å tru på julenissen. Føle mæ rimelig realistisk. Han David kan glemme at æ kommer hjem som Sandra Bullock smilanes mens æ tar en dobbel sidig flick flack med skru. Eller nå i den duren.
Hvis æ kommer hjem og har klart å komme inne i treningsrutiner igjen så skal æ være takknemlig. Hvis æ klare å gå en 15 minutters tur med doggen hver morgen, så skal æ bli glad.
Hvis energien min og deretter livskvaliteten min kan øke litt. Bare litt! Så skal æ ikke be om mere. Nei nu lyg æ. Æ ber om at æ vinne i lotto også. Så æ kan hyre en PT på livstid! Det hadde vært nå.
Det vet æ og av erfaring. At det gjør ikke nå å være utmatta. Å ligge på sofaen halve dagen. Det gjør ikke nå at den sosiale delen av livet mitt e minimal. Så lenge æ klare litt. En 15 minutter spasertur. En halv time på Evo. Klare æ å nå de målan, så får æ det bra. I allefall bedre.
Det blir fire uker. Med kun fokus på å klare det. Ingen klesvask som må tas. Middag som skal lages. Hus som må vaskes å rydde. All min energi kan æ bruke på å nå mine mål. Fy fan æ e heldig.
Æ glede mæ. Gru glede mæ.
Fin fin Søndag der ute!
Ps. Legge ved link til web seminar om fatique i regi av LHL. Informativt og godt forklart.
Æ e full av håp for fremtiden. At vinteren skal bli adskillig bedre enn året som har gått. Æ har trua på en stigende form. E jo ikke veldig storforlangende. Bare den stige 10% så skal æ bli glad. Å det trur æ den vil gjøre nu. Æ e faktisk rimelig sikker på det.
Den 2 November rette æ snuten mot Alta og opptreningssentret. Æ skulle egentlig vært der i februar. Men så kom coronaen. Så fikk æ ny tid i sommer. Men å være borte fra hjemmet den fineste tida, det ville æ ikke. Ny tid september. En nydelig tid å være i Alta. Men så kom innkalling til en liten operasjon, som ikke kunne utsettes.
Nu e endelig tida kommet. I dag skal æ begynne med pakke lista. Det e en del klær som skal være med, når man blir borte en hel mnd. Treningsklær, svømmesaker, turklær osv.
Sist æ va på Sunnås sa æ til mæ sjøl. “Nu e æ ferdig med rehabilitering. På institusjon”. Nu tenke æ mer ” blir æ nån gang ferdig”?
Formen min stige alltid når æ har vært i Alta. Eller på Sunnås. Æ har fundert masse på det. Ka som gjør det. Konklusjonen e allsidig trening. Ny motivasjon. Gode rutiner. Rydding i topplokket.
Det faktum at nån ser mæ. Å forstår ka æ trenge. Som gir mæ beskjed om å ikke overdrive når æ trene. Hvile når æ bør. Får mæ til å strekke strikken, når dem ser at æ klare. Å kanskje det aller viktigste. Man har bare sæ sjøl. Ingen husvask som må gjøres. En hund som gir dæ dårlig samvittighet fordi man ikke makte å gå den turen..Middag som må lages, eller en gubbe som håpe på å få sæ litt;)
All energien kan brukes på å trene. Å være i aktivitet. Det e jo luksus. Å det e akkurat det æ trenge.
Ja æ håpe på en ny vår nu. Selv om vinteren e på tur . Æ har vært motløs lenge nu. Kraftløs. Tom for energi. Humøret mitt har vært deretter. Æ e ikke deppa. Men når sant skal sies, så har æ vært mer lei mæ. Tatt til tåran litt for ofte. Oppgitt.
Det e tungt når man gjerne vil. Men ikke får det til. Når kroppen ikke vil lystre. Selv om man presse hodet aldri så mye. Det e fan så tungt. Når man reise sæ opp for å gå en tur. Å snur når man kommer til døra. Å lande på sofaen igjen. Fordi det e ingenting å hente. Fotan vil ikke bære mæ. Det e tomt for energi. Kroppen min vil bare hvile. Selv om hodet mitt sir “gå den turen”.
En evig kamp. Det e det æ føle akkurat nu. En kamp som e inne i det 6 året. Det e lenge. Mange år. Med opp og nedturer. Det e mange daga.
Heldigvis så e det å mange daga der æ mestre. Klare å overvinne kraftløsheten. Det e de dagan æ leve for. De dagan æ klare. Når æ kan legge mæ å hvile med et smil. I did it! Æ gikk tur med doggen. 15 minutter. Men 15 minutter aktivitet betyr utrolig mye.
Man vet gjerne ikke kor viktig ting e. Før man har mista det. Gleden av å være på tur. Gleden av å være fylt med litt energi. Gleden av å mestre de små ting i livet.
Det føles godt. Å fylles med håp igjen. Om en litt bedre hverdag. Det e tross alt mest hverdaga i livet våres. Å hvis min hverdag kan bli litt bedre enn den e nu, så blir æ veldig takknemlig. Æ vil så gjerne leve. Ikke bare eksistere.
Så min lille bønn for dagen blir “kjære Gud, Allah eller julenissen. Kan dokker sende mæ en dose energi? Ikke bare et blaff. Men litt vedvarende energi. La oppholdet mitt i Alta bli godt. La mæ komme hjem med nytt pågangsmot. Nye gode rutiner. Å hvis dokker e veldig grei, så smelt bort 7 kg overflødig fett fra kroppen min og fjern havresekken fra øyan mine”!
Kanskje litt væll optimistisk, men det e nu vell lov å håpe eller?
Nu e æ nødt til å ta grep. I livet å kroppen min. Corona tider og stengt Evo kan ikke lengere være ei unnskyldning til å la mæ sjøl forfalle.
For æ har forfalt gjennom vinteren. Kan ikke bare skylde på stengt Evo. Det starta lenge før det. Med en dalende form og energi. Å så kom den vonde spiralen. Å nu har den spinna lenge nok!
Nu må æ ned I kjelleren av mæ sjøl å hente opp den delen av mæ som kan være jævla sta. Som kan piske mæ ut døra, selv om kroppen og hodet stritte imot.
Alta e utsatt på ubestemt tid. Det va jo mitt store håp om å komme i form igjen. I går sendte æ mail til dem, og ba om opphold til vinteren, isteden for når dem åpne opp, kanskje i løpet av sommeren.
Ergo blir det opp til mæ sjøl å klare å komme på fote igjen. Æ har allerede starta. Babyskritt. 15 minutters gårtur med Dizel hver dag. I know. Det e ikke mye. Men når man e på bunnen, så nytte det ikke å starte hardt. Da e sjansen for å feile og falle større.
Bort med sukkeret. Den giften som æ trør til hver gang æ e trøtt. Det sir sæ sjøl at når man e trøtt 24/7 så blir det mye sukker. Selv om æ vet at den energien æ får når æ trør i mæ sukker e kortvarig, så e selv en kortvarig energiboost deilig når man går rundt og føle sæ som en zombie. Men nu må æ ta grep. For hvis æ skal bli feit igjen, på toppen av alt det andre æ slit med, så kommer alt til å bli værre.
Nei nu e det ikke nå kjære mor lengere hær I Paradisbukta! Æ må ta grep.
Snart kan æ ta frem sykkelen. Takk gud for el sykkelen min. Den kommer til å bli min beste venn i tiden fremover. Æ skal starte forsiktig. 20 minutter hver dag. Målet mitt e at før Mai e over, skal æ sykle til byen. Æ vet at æ klare det. Æ skal klare det!
Fitbit klokka skal børstes støv av og laddes. Den har logge å skjemtes I ei skuff hele vinteren. Å man skal ikke le av ei klokke. Det kan ligge mye motivasjon i den. Igjen så skal æ starte I det små. 2000 skritt om dagen første uke. Langt under de 10 000 som e anbefalt.
Når man har diverse helseplager, så e det ikke alltid fornuftig å følge anbefalinger som gjelde den friske delen av befolkningen. Man e nødt til å finne ut ka som e fornuftig for sæ sjøl, alt etter ka man slite med.
I mine beste perioder har æ hatt 4000 skritt som mitt mål. Heller ikke all verden, men mye mer enn 0 skritt. Å det ligge helse I hvert eneste skritt man tar.
Hviletid. Det viktigste når man slite med fatique. For det nytte ikke å kjøre på som en Duracell kanin å tru at man kan jogge sæ I god form og få masse energi. Det e ikke sånn det funke. Desverre.
Måtehold e nøkkelen til å lykkes. Ikke pushe på for hardt. Selv de dager man kjenne man har energi. Men en ting har æ nu erfart i mine snart 5 år som zombie. Ingen aktivitet gjør alt mye verre. Fysisk og ikke minst psykisk.
De perioder æ ikke klare å trene e æ mer trøtt. Mer glemsk. Æ har mere smerter. Lunta e kortere. Stressterskelen e mindre. Positiviteten som ellers e mitt sterkeste kort, e ikke like tilstede. Æ sover dårligere. Sover mer. Klare mindre.
Ja æ vet. At moderat aktivitet e den beste medisinen for mæ. Så koffer havne æ har igjen da? På 0. Det e rett og slett fordi det kan være veldig utmattende å måtte pushe sæ sjøl hver eneste dag. Pushe sæ sjøl opp av senge. Pushe for å klare å gjøre litt husarbeid. Den evige kampen mot en sliten kropp og hode. Som fortelle dæ at den trenge hvile. Æ blir mer og mer overbevist om at hjernen min drive å sende ut feilsignaler til kroppen min.
En av teoriene som e sagt om fatique. At hjernen min ikke forstår at æ e over det kritiske. Æ e ikke syk lengere. Trenge ikke å hvile så mye. Alt fungere igjen. Hjertet slår. Nyran fungere. Okay hodet e litt skada, men det funke!
Forøvrig en veldig interesant teori. Og hvis den stemme, så e det faktisk mulig å lage en medisin for det. Som stenge av de signaler. Ja ville ikke det vært amazing!
For æ har jo skjønt at det hær e ikke nå som bare går over. Æ kommer ikke til å våkne en dag og så e alt som normalt. Som før. Selv om æ må være ærlig å si at det e mitt største ønske. At æ får energien min tilbake. Å kan leve som før.
Intill nån kloke hoder klare å trylle frem en medisin, eller nån utrette et mirakel på mæ, så må æ bare fortsette. Med å pushe mæ sjøl. Med å finne den gode balansen mellom aktivitet og hvile. Med å godta at æ i perioder ramle sammen å ikke klare. Å pushe.
Godta at livet e hær og nu. Ikke i går, heller ikke i morra. Men nu. Å nu kan æ gjøre nå. Akkurat nu kan æ gjøre nå som føles godt for hodet og kroppen min. I dag skal æ faktisk gå på ski!
Belønninga kommer. Når æ e ferdig. Å kan legge mæ å hvile med et smil. Fordi æ har makta nå. Æ har gjennomført. Æ har vunnet!
Gud som æ kose mæ i heimen. Alene, ingen lyda, ingen som kreve nå av mæ.
Huset e nyvaska, og kaoset vi har levd med de siste måneder e over. Hvis han David trenge en skrue, eller den grønne fiske kroken for ørret, så kan æ fortelle han akkurat kor det ligge. Det e tellerad og orden overalt! Well nesten. Vi gidde ikke snakke om klesskapet mitt.. Æ trør fortsatt klærne inn der.
i 4 år har vi bodd i pappesker. Det føles sånn ut, selv om det ikke e helt sant. Siden vi har flytta gud vet kor mange ganga, så har æ ikke hatt system for å si det sånn. Men nu når vi vet at vi kan bli boende hær i paradisbukta, og har fått fixa kjelleren, så har æ pakka ut og laga orden. Nu skal det bli slutt på at æ e sliten før vi går ut døra når vi skal på tur! Æ trenge ikke leite mer. Herremin det e en god følelse.
Samtlige æ har snakka med innen helse har jo fortalt mæ det. Rydd unna Sølvi, lag orden så blir det lettere for dæ. Men æ har ikke hatt krefter til det. Før nu. Æ har tenkt tanken mange ganger. Men det har blitt med tanken.
Det e egentlig rart kor glad man kan bli over små ting. Som orden og system. Æ har jo alltid likt det, men etter at æ fikk mine skader så e det blitt viktigst. Det frigjøre energi og hjernen min får det lettere. Æ trur æ har fått et snev av OCD, for hvis nån andre enn æ stable koppan ut av maskinen og dem ikke står der dem skal, så kan æ bli veldig stressa når æ skal lage mat og ikke finne litermålet for eksempel. Det ta et nano sekund så smell det i hjernen og æ blir stressa. Så lite skal til for at det blir krøll. Det henge jo selvsagt sammen med at det fortsatt e slitsomt å lage mat. Fordi æ må konsentrere mæ om det æ gjør. Alt som kreve konsentrasjon e slitsomt. Fortsatt.
Yngste sønnen til David har vært på ferie hos oss en mnd tid. I forkant så grua æ mæ. Fordi når æ rokke på mine rutiner, så blir fatiquen min forverra. Men det har gått over all forventning. Formen har vært grei, selv om det til tider har vært slitsomt. Det tenke æ e enda et bevis på at formen min e bedre enn den va i fjor.
David har reist til London med lille gullet, og skal være i Brighton nån daga. I går sendte han mæ en video fra Brighton beach. Dem bada i 30c. Der og da tenkte æ at det va idiotisk å si nei takk til å være med. Men det varte bare et par minutter så va det over. Æ har det langt bedre hær hjemme. I stillheten. For æ trenge det etter å ha hatt folk rundt mæ 24/7 i flere uker.
Nu skal æ inn i trenings modus og få inn mine vante rutiner igjen. Det har bare vært trening sporadisk i sommer. Æ dro på Evo i forrige uka. Tenkte æ sku ta en halvtime lett trening for å sjekke formen. Men når æ lå på benken så lå det en fyr på benken ved siden av mæ. Og han va mildt sagt Tom Hardy fin..Æ bruke å begynne med 2 x 10 kg i liggende brystpress når æ ikke har trent på ei stund. Men æ tok 14 kg. Æ klarte det og hele programmet mitt. Det va tungt som fy men æ klarte det. I fem daga har æ ikke klart å løfta arman, og æ har hatt sånn gangsperra at æ har hatt problemer med å tørke mæ når æ har vært på do. Han David sa det va til pass for mæ, når æ sku “showoff” fordi det va en snaisen fyr på trening.
La oss si det sånn, at æ håpe han ikke e der neste gang æ e der 😉 Selv om det e aldri så motiverende.
Sorgen over at mitt hjerte gull e flytta til hovedstaden har letta litt. Det va langt tyngre enn æ trudde. Ho har jo ikke bodd lammi oss siden æ ble syk, men æ e vant med å treffe ho flere ganga i uka. Vant med at ho e hær. Både ho å svigersønnen min har flytta til ny plass. Det føles litt tomt, det gjør det. Æ trøste mæ med at æ får se dem begge igjen til jul. Og datteren facetime æ med daglig. Så æ får se ho, selv om ho ikke fysisk e hær.
Nu skal æ sjokke kroppen min i gang med litt kaffe. Både æ å doggen treng å få rørt oss litt. Æ har lovet han tur i tre daga. Men æ har ikke kommet mæ ut døra. I dag skal vi! Resten av dagen skal æ ta det med ro. Æ trenge krefter til i natt. For World of warcraft classic kommer ut ved midnatt. Og æ har tenkt å høre på de lærde fra Sunnås som sir at æ bør prøve å spille igjen. Fordi det e så god trening for hjernen min. Vi snakke konsentrasjons trening og multitasking på høyt nivå. Om det blir et blaff, eller om æ klare det gjenstår å ser. Æ har vært innom å prøve spillt litt. Men etter ti minutter så har æ vært så sliten at æ har slått av. Men æ e ikke kjent for å gi opp. Im gnna try again!
Endelig har vi hatt nån daga med sommer! Stillongsen har fått hvilt sæ i skapet, og æ har fått fylt opp D vitamin lagret i kroppen. Vi som bor i Finnmark e jo vant med litt ustabile sommer måneder. Vi gikk fra 4c til 29 på et lite øyeblikk! I dag e det mer normal temperatur, og tåka ligg ute i fjorden. Helt greit egentlig. Æ e fornøyd med bare nån daga sol. Selv om æ selvfølgelig håpe at sommeren ikke e over riktig enda.
Æ har tatt det helt med ro i det siste. Hodet har trengt ro, så æ har innfridd ønske fra toppen. Æ har det bedre igjen, og formen min stige sakte men sikkert. Det e så lenge sia æ har vært på trening, at æ e ikke sikker på kor mange uker det e snakk om. Siden muskla e en ferskvare, så føle æ at kroppen min e blitt gele igjen. Den e jo ikke det, det e bare en subjektiv følelse. Men i dag skal æ besøke Evo igjen. Æ glæde mæ ikke. Det e alltid hardt å starte opp trening igjen etter en pause. Men etter ei uke eller to så e æ nok tilbake til der æ va.
Det e også en ting som e bra. For det går fort og komme tilbake til der man va hvis man en gang har vært litt trent. Det e bare tungt i starten! Det e ingen bønn lengre. Æ e nødt til å komme igang igjen. Foten min e blitt helt vissen. Æ e sikkert på at æ kan stikk en kniv i den, uten at det vil være smertefullt. Æ må nerve impulsene i gang igjen!
Båten vi kjøpte har vi hatt mye glede av! Selv om motoren e gammel, så går den som ei klokke! Vi har vært mange tura ute å fiska. Gubben e lykkelig, for fryseren begynne å fylle sæ med fisk. Æ elske å fiske, men et ikke fisken. Æ hate fisk rett og slett. Brekk mæ av lukta. Men gud så gøy det e å få dem på kroken! Gubben derimot kunne levd ene å alene på fisk.
Sist vi va ute å fiska diskuterte vi redningsvestene vi hadde på. Æ, påståelig som æ e, påstod at dem ikke va beregna på voksne. David på sin side påstod at dem va det. En sånn type redningsvest som bare e to tynne pølser med nån stropper. Å mens vi satt der å diskuterte sa David ” trekk i snora som heng på vesten” Kor æ spurte koffer æ sku gjøre det. ” bare trekk sa gubben” Æ vet ikke om det va min blodness som kicka inn, eller mine hjerneskader, men æ trakk nu i den helvetes snora. Mest for å få han til å holde kjeft.
Synet skulle vært filma og lagt ut på Youtube. Æ hadde garantert blitt rik. For i det æ trakk i snora, så blåste vesten sæ opp. Den hadde en gasspatron som bråkte nå jævlig. Den ble så stor at tjukkræva mi letta fra båten og nesten ga mæ et hjerteattakk! David syntes jo selvfølgelig æ va et syn for Guder. Han flirte så tåran rann. Æ skvatt jo sånn at æ først ble forbanna. Men når æ så mæ sjøl i fugleperspektiv så flirte æ å. Vi flirte resten av båtturen. Vi flire fortsatt når vi snakke om det. Peislesten som kødde med sin hjerneskada frue! 😉
Frue og frue. Vi e jo enda ikke gift! Men alle papirer e sendt til England, så nu vente vi bare på stempel derfra. Så kan prosessen gå videre til fylkesmannen og vi kan få bestemt en dato. Det skal ikke være enkelt å gifte sæ med en utlending. Ei papirmølla spør du mæ. Å e det en ting æ ikke takle, så e det å fylle ut søknader. Men snart e alt i boks, og vi kan få si ja til å dele resten av livet i lag som mann og kone 🙂 Gud bedre æ elske den mannen!
Men nu skal kroppen dra å trene! Ha en vidunderlig dag der ute!
I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra. Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom. Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går. Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl. Æ har gjort for mye, jobba for hardt. Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.
Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år. Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra. Kanskje æ klare litt til?” Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke! Du må hvile. Du må leve etter en timeplan. Hvis ikke så går det til helvete! Med kroppen og med hodet.
Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding. En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst. Tell a lie, æ prøvde å dra å trene. For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker. Kroppen min e understimulert. Høyre side e blitt nummen igjen. Som om den sover. Smertan e med mæ hele dagen. Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake. Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene. Styrke, tøy og bøy. Så lenge æ gjør det så virke dem. Klare å sende signaler frem og tilbake. Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen. Fast bestemt på å dra på trening.
Halvveis så nådde realiteten mæ. Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans. Til å presse kroppen mer. Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær. Så æ snudde. Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen. Tre tima seinere våkna æ. Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på. Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre. Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.
Det e ikke bare min kropp som e understimulert. Doggen ser temmelig deprimert ut. Han har ikke fått tur på aldri så lenge. Nu e han jo fri som fuglan hær ute. Han kan gå inn å ut som han sjøl vil. Springe rundt kor han vil. Men det holde ikke. Han trenge tur! Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan. Ho e blitt et vanedyr ho også. Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800. I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes. Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho. Heldigvis så har ho rimelig god iq. Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos. Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.
Men vi e snart ferdig med jobben innendørs. Nu e det bare småpjusk som gjenstår. Æ har sagt det før, men æ sir det igjen. Det har vært verdt det. Æ kan godt være totalt utmatta ei stund. For det begynne å bli orden hær inne. Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene. Snart e det slutt på å leite. Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc. Nu blir det system i heimen!
Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt. Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt. Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser. Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det. Det vil gjøre min hverdag så mye enklere. Så ja, det e absolutt verd det.
Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer. Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til. Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet. For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag. Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs. Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet. Kanskje godværet kommer når vi e ferdig? Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!
I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det. At vi blir mer utendørs. Nemlig en liten båt. Med en 10 hk motor. Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt. Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen. Med fiskestanga. Ikke kreve det så mye av mæ heller. Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten. Det skal æ klare, selv på dårlige daga. Jo æ trur vi får mye glede av båten. Det må bare bli litt varmere. Og vindstille. Så skal den testes! Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer. Men det blir garantert nån turer på sjøen!
Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie. Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger. Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ. Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid. Over tid. Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor. Fordi formen min e bedre. Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor. Klare mer. Mer hardfør. Klokere. Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt. Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy. Eller æ bare har behov for hvile og egen tid. Akkurat det e æ sinnsykt glad for.
Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra. Tilbake til UNN og EU kontroll. Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres. MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR. Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst. Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også! Som alt annet æ takle i livet mitt! Livet e ikke alltid enkelt. Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂
La oss slå en ting først først som sist. Vi vet alle at menneskekroppen e skapt til å være i bevegelse. Det e forska masse på aktivitet. Konklusjonen e klar. Aktivitet e sundt. Og æ e sikker på at de aller fleste vet om de positive ringvirkningene aktivitet har. Ikke bare fysisk. Det e også nødvendig for en frisk psyke.
Men så skjer det ting i livet som føre til at det blir vanskelig å være i aktivitet. Man blir syk eller skada. Eller man føle man har ikke tid eller krefter etter jobb, med unga, gubbe, kjerring, husarbeid og alt anna man skal gjennomføre gjennom dagen. Trening blir siste pri for mange.
Det e mange som føle sæ sliten. “æ e sliten” e vell det mest brukte ordet i vesten. Koffer det e så mange som går rundt og e sliten kan man jo lure på. E det stress. For mange og høye forventninga. For mange balla i lufta. Higen etter alt vi trur vi treng for å bli lykkelig. Det e et tankekors at så mange e sliten. Hær i verdens beste land. 7,5 timers arbeidsdag. 5 uker ferie. God økonomi, de fleste eller mange. Kan reise, dra på hytta, drikke vin og kose sæ i helgan. Så koffer e så mange sliten? E det kroppen eller hodet som e sliten?
Fatique e ikke vanlig slitenhet. Æ har skrevet om det før, men siden det e en tilstand æ leve i, så blir det ofte nevnt i mine innlegg. Kanskje ikke så rart. Det e blitt en del av mæ. Av livet mitt. For æ være helt ærlig, så spyr æ nesten når æ høre “friske” folk sir dem e sliten. Eller når dem sutre over det. For det e faktisk normalt å være sliten. Etter en arbeidsdag, eller ei arbeids uka. Det e normalt å være sliten etter trening. Våkenetter med små barn. Ei fyllekula eller anna normal aktivitet.
Man blir å sliten hvis man ikke e glad. Hvis man ikke har det godt. Hvis man leve i et dårlig forhold. Hvis man ikke tar sæ tid til sæ sjøl, pleie hodet og kroppen.
Hvis æ møte nån som sitt i rullestol, så sir ikke æ ” huff det va litt tungt å gå på tur i dag” Det e garantert tungere for den som sitt i rullestol å “gå” på tur. Så æ treng kanskje ikke gni det inn. Kanskje nå å tenke litt over?
Å være sliten på grunn av sykdom eller skader e litt anna. Det e mer krevende. Har større konsekvensa. Æ mene ikke det at folk ikke skal få lov å si “æ e sliten” Men kanskje det ikke e nødvendig å fortelle mæ om det. Fortell mæ gjerne om vondtan dine. Fortell mæ gjerne hvis du ikke har det bra, eller det e nå æ kan hjelpe dæ med. Men æ har ikke lyst å høre om at du e sliten. Med mindre du e syk. Da kan det hende æ har tips og gode råd. Æ dele gjerne det æ har erfart å lært de hær åran.
Det e en haug med tilstander og sykdommer som kan gi fatique eller utmattelse. Kreftbehandling, MS, ME, slag, revmatiske sykdommer, depresjon, stress etc etc. Fellesnevneren e mangel på energi. Av behandling eller på grunn av sykdommen/skader etter sykdom. En anna felles ting e at det nytte ikke å hvile sæ frisk. Man kan sove 24/7, det hjelpe ikke. Fatiquen sitt i kroppen okke som.
Balanse e nøkkel ordet. Ikke hvil for mye, ikke vær for aktiv. De lærde mene da at man med tid og stunder skal få det bedre. Man skal fylle begeret med ting som gir energi, og ta det litt roligere med det som gjør dæ sliten. Men det e jo ikke sånn at man bare kan gjøre positive, artige ting som gir påfyll. Det e rett og slett ikke mulig. Det e og en tanke egoistisk også spør du mæ.
Nei støvsuging blir æ litt sliten av, så det får nån andre gjøre. Æ skal heller sitt å blogge, for det syns æ e artig. Nei, det går ikke. I allefall hvis man leve sammen med nån. Alle må gjøre ting i hverdagen som e kjedelig, eller føles tungt. Uavhengig om man e frisk eller syk.
Nu leve æ på mitt fjerde år med fatique. Æ har prøvd å feila nån år. I dag føle æ at æ har funne en grei balanse. Veien hit har vært lang og kronglete. Men æ trur æ nesten e i mål. Æ e ikke frisk, æ har det fortsatt. Men æ føle æ har gått fra betydelig/alvorlig fatique til moderat fatique med innslag av alvorlig fatique hvis æ ikke passe på balansen. Balansen mellom aktivitet og hvile.
Når æ va på Sunnås i fjor fikk æ masse ny kunnskap og forslag til ka æ kunne jobbe med. For at livet mitt sku bli lettere. En av tingan va at æ sku kom mæ ut døra. Hver eneste dag. Æ begynte med 10 minutters gå tur. De dagan æ ikke makta, sku æ i alle fall sitte ute 5 minutter og får frisk luft. Æ e å sikker på at de aller fleste vet ka frisk luft og dagslys gjør med kroppen. Det e vitamin innsprøytning.
Nu har æ ikke klart å være ute hver dag. Det skal æ ikke skryte på mæ. Enkelte daga gir æ litt opp. Enkelte daga klare æ ikke å piske mæ i gang. Uansett kor hardt æ prøve. Men den hær uka for eksempel har æ vært ute hver eneste dag. Æ har gått tur, æ har vært på ski og æ har vært på Evo å trent.
I går kom en av mine skjønne venna og fikk mæ med på skitur. Når vi gikk der i skogen, i dagslys og med sola i horisonten, va æ mildt sagt lykkelig. Æ sugde til mæ inntrykkan. Følte mæ stolt for at æ kom mæ ut døra. Kjente at kroppen min e blitt sterkere siden i fjor. Den fungerte. Når æ kom hjem og satt på kjøkkenet med kaffekoppen, så va æ bare glad. Sliten ja, men gud så glad.
Hadde æ gjort et anna valg. Sagt nei til skitur, og logge på sofaen å hvilt, korsen ville æ hatt det da? Ville æ fått mer energi? Like glad? Nei, det treng man ikke forske på. Æ har masse erfaring. Æ kan fortelle det. Man blir mer sliten! Man blir i dårlig humør. Motløs. Føle sæ nytteløs. Det finnes ikke en jævla positiv ting med det.
Men nu e det selvfølgelig sånn at nån e så hardt ramma av fatique at dem ikke makte. Æ har sjøl vært der. Fullstendig tom. Nån blir så hardt ramma at dem ikke kommer ut av senga. Må bruke rullestol. Mates. Det e ulike grada av fatique. Det e ikke svart hvitt og enkelt. Æ har hatt perioda der æ har sovet 20 tima i døgnet. De periodan hadde æ ikke krefter til nå som helst aktivitet. Knapt nok krefter til å gå i dusjen.
Men å ikke makte kan å føre til at man havne i en vond spiral. Hvis man ikke bruke kroppen så blir man mer sliten. Mer utmatta. Dårlig humør. Grinat. Inaktiv kan og føre til en depresjon. Og en haug med andre helseutfordringer.
Æ være i bevegelse e viktig om man e frisk eller syk. Men enda viktigere hvis man e syk. Æ bruk å si at trening e blitt viktigere enn vann for mæ. All aktivitet e trening for mæ. Husvask, rusle tur, styrketrening, ridning, shopping, sosialt samvær. Trening for kroppen og trening for toppen.
I løpet av det hær året siden Sunnås, e æ gått fra 10 minutters gåtur til 40 minutter. Det høres kanskje lite ut, men det e ikke bare lengden på gåturan som e blitt bedre. Blyloddan æ har hatt i kroppen e blitt lettere. Det e daga der blyloddan henge sæ på igjen. Men kroppen føles generelt lettere. Fotan bevege sæ lettere fremover. Nu når æ e ute å går tenke æ ikke “herregud så tungt”. Nu kan æ nyte spaserturan mine i større grad enn æ gjorde før.
Æ grue mæ ikke lengere til å rusle mæ tur. Det e mer glede. Æ bevege mæ fremover og trenge ikke piske mæ sjøl i like stor grad som æ måtte. Ergo kan æ nyte naturen og inntrykkan mer. Når hodet ikke e opphengt i kor slitsomt det e, så gir det energi i stedet for å ta.
Æ føle at dagan mine generelt e blitt lettere. Det e lettere å gjøre husarbeid, lettere å komme i gang med ting. Frykten for å gå på en av mine berømmelige smella, energismell, e blitt mindre. Fordi dem vare ikke like lenge. Nån daga, ikke uker. Å det tar æ som et tegn at æ e på rett vei.
Det e fort gjort å havne i en vond spiral når man ikke makte. Når kreftan ikke e tilstede. Enkelte daga så nytte det ikke å presse sæ sjøl. Av og til bør man ikke presse sæ sjøl, men lytte til kroppen. Men som oftes så hjelpe det å tvinge sæ sjøl. Ut døra, på tur, på trening. Til sosialt samvær, eller bare sitte ute å få litt frisk luft.
Det e litt som å ha litt vondt i ryggen. Det beste man kan gjøre hvis man har litt vondt, e å være i bevegelse. Da løsen det gjerne, og smertan forsvinne eller det blir i allefall mindre vondt. Sånn e det og for fatiquen når æ klare å være litt aktiv. Den blir ikke så synlig, lettere, mindre plagsom og til stede.
For mæ så finnes det ikke nå deiligere enn å være normalt sliten. Som for eksempel når æ har vært på trening. Det e en god slitenhet. Som æ omfavne og blir glad av. For å være sliten etter å ha vært i bevegelse e bare sundt. Det e det beste æ kan gjøre for kroppen min. Å være sliten uten å ha gjort nå som helst e tungt. Det e ikke en god følelse. Ikke en sånn god følelse som når æ har vært å trent. Eller klart å være aktiv.
På sånne daga, så legg æ må å hvile med et smil. Fornøyd og glad. La mæ få gi dæ som sitt å lese det hær, et råd. Et Klara jævla klokt råd. Vær smart. Vær i forkant. Hvis du e frisk, bygg opp kroppen din. Hold den i bevegelse, gjør den sterk. For det kommer en dag før eller seinere der sykdom og skade banke på døra di. Hvis du trene, så har du et mye bedre utgangspunkt til å stå i det og komme dæ igjennom det, enn hvis du ikke trene.
E du syk, så blir du ikke sykere av å være i bevegelse. En rolig gåtur for eksempel vil bare gi dæ gevinst. I promise 🙂
Nuh tar æ helg! Æ hadde stallen i planan i dag, men det e svinkaldt ute og æ hate å frys. I dag blir det inne kos og fyre i peisen! Ha ei nydelig helg der ute.
Det e ikke bare skrotten æ trene, æ trene toppen og. Æ har i de hær åran etter hjerneblødninga brukt forskjellige appa. Peak, Wordfew, div kort spill og spill som går på reaksjonsevnel, ja spill man må bruke hodet på.
De første mnd va det veldig mye frustrasjon. Alt va vanskelig å løse. Æ kunne bruke 3 uker for å løse en kabal. Men æ ga aldri opp. Æ bantes og grein. Følte mæ som en komplett idiot som ikke klarte selv de lettese spillan.
Æ har jo vært en gamer. Spillt World of warcraft i årevis. En liten nerd. Og æ va god! Det spillet kan æ ikke spille lengere, det e for mye multitasking for hjernen min. Selv om Nevropsykologen anbefalte mæ å spille det fordi det skal være bra for hjernen å utfordre den. Men æ så mæ nødt til å slutte. For husfredens skyld. Æ ble så frustrert fordi æ ikke va flink lengere. Hadde store problemer med å løse de enkleste quest. Æ savne den hobbyen min. En vakker dag skal æ prøve det igjen. Men ikke enda.
Nu går alle spillan mine lettere. Æ merke æ e blitt bedre. Nu hende det til og med at æ vinne i Wf! Så æ vet at det hjelpe å utfordre hjernen. Den finner ut av det til slutt. Lage nye bana så det blir lettere å finne løsninger.
Like før jul sa dattra mi at æ måtte prøve et farmer spill. Kallt Hay day. Det e jo et koko spill egentlig. Bare en masse jobb, fore dyr og bygge opp en farm. Men æ e blitt totalt hekta på det jævla spillet. I tillegg har æ brukt en aldri så liten formue på gull og diamanta. Æ eie jo ikke tålmodighet og klare ikke å vente i det vide og brede for å få utvikla farmen min. Dem e bra lur dem som har laga spillet. For æ e hellig overbevist om at det ikke bare e æ som kjøpe ting der.
Men siden æ begynte å spille det har æ vært ulidelig sliten. Det e jo et spill som kreve en del konsentrasjon. Litt logistikk, og en hel del multitasking. Æ spør mæ sjøl om det e bra for hjernen min, eller om det blir for mye. Akkurat det e æ ikke helt sikker på. Æ tenkte at det va mørketida som gjorde mæ så sliten, men æ har en stygg mistanke til at farm spillet mitt bidrar en hel del.
For å finn ut av det må æ ta en pause i spillinga for å se om æ får det bedre. Sånn går nu dagan. Æ prøve og feile. Teste ut, strekke strikken, forsøke finne løsninga og ka som fungere for mæ og det skada hauet mitt. For selv om en ting virke for en e det jo ikke sikkert det virke for nån andre.
Å utfordre hjernen e jo nå vi alle skulle gjort. Kryssord, pusslespill etc. Æ tenke det e vell så viktig som fysisk aktivitet. Særlig viktig når man blir eldre. Men det e også veldig slitsomt når man har en skada hjerne. Nettopp fordi den e skada så bruke æ mer energi når æ trimme den. Æ prøve å balansere det å. Ikke fullt så lett når man blir veldig hekta på ting. Æ har en stygg tendens til å overdrive..
Som æ skreiv om i mitt forrige innlegg så skulle æ prøve ut en trening/kosthold plan i 2 mnd. Treninga går det veldig bra med. Kostholdet , well der har æ gått på en smell. Huset e jo fortsatt fullt av snall etter jula. Å æ har liksom ikke fått mæ til å kaste det. Så i helga har æ ette sjokolade med begge nevan i håp om å få tømt lagret. Å det har æ klart med glans! Nu e huset tømt for godter, så fra i dag skal æ prøøøøøve å ikke falle for fristelsen. Æ har halveis trua på at æ skal klare det;)
Gulrot e bedre enn sjokolade, gulrot e bedre enn sjokolade! Sir man det mange gang nok så kanskje man trur på det til slutt? 😉
Nu skal æ snart gjøre mæ klar å dra på trening. Pt time i dag igjen. Vi holde på med å lage et nytt trenings program til mæ. Skal bli skjønt, for nu e æ lei av dem æ har! Ha en nydelig dag, gjør nå godt for kroppen din i dag du også.
Humøret mitt e på stiganes kurs igjen. Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga. Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi. Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo. Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.
Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen. Det aller viktigste e ka den gjør for hauet. Man kan være så sur og grinat man bare vil. Så sliten og lite lysten på trening. Men etter 5 minutter så snur det. Da e det bare deilig. Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær. For det e faktisk en aldri så liten bragd. Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!
Takk og lov sir æ bare. At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye. Som føre til at æ klare å fungere. Som får mæ i gang. Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.
Æ har sagt det før, men æ sir det igjen. Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det! Prøv det ei uka. Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂
Den hær uka har æ vært mye sosial. For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden! Som regel så ligg æ i senga i 20 tida. Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen. Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna. I flere tima.
Å det gikk helt fint. Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen. Så nu har æ lært nå nytt. Æ klare det med litt planlegging. Å det va så godt! Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden. Litt nye impulsa. Litt avvik fra den vanlige tralten.
Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka. Kryss i taket. Selv om det kreve litt, så gir det mer. Så lenge æ begrense det. Å ikke overdrive. Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst. Å det e æ blitt flink til. Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne. Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.
Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka. Æ skal prøve å holde det. Fordi sosial omgang e så viktig. Pleie vennskap e viktig. Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang. Så dem ikke blir drit lei mæ 😉
En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før. Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue. Mandag skal æ i den. Å så få behandling hos ho. Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.
Om det funke gjenstår å se. Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd. Kanskje det skjer et lite mirakel. Det har skjedd før. Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke? Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det. Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag. Eller holde mæ våken en hel dag. Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?
Æ skal nok ha mer en en behandling. Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid. Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke. Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk. Æ har trua. Til det motsatte e bevist 😉
Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.
Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien. Til og med Dizel har fått gnisten tilbake. Han har og vært litt down i det siste. Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere. Men nu. Nu e det liv i heimen. Han og lille My styre i lag hele dagen. Dem leke faktisk i lag. Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre. Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.
Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det. Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan. Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes. Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen. Å det e sikkert ikke usunt. Det e jo bare grønnsaker og høy i dem. Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.
Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie. Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha! Æ e så forelska i det lille knøttet! Ho får mæ til å flire hver eneste dag.
Det føles godt. At smilet og humøret mitt e tilbake. Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad. Når man klare å finne det positive. Se det. Føle det. For livet e godt. I alle fall mitt liv. Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til. Av og til tar utfordringan mine overstyring. Å sånn e det vell for oss alle sammen. Vi har gode daga, og dårlige. Det gjelds bare å kommer over de dårlige. Æ sir som søstra mi bruk å si. Æ har hatt verre daga. Dagen i dag tegne til å bli en god dag.
Æ sitt hær å tenke på uka som har rast av gårde. Æ har klart å vært rimelig aktiv til tross for at energien min har vært heller laber. Det e nå med det å piske sæ ut døra, selv om kroppen og hodet skrike etter å bare hvile. For hvis æ hvile hver gang den gir beskjed om det, hadde æ ikke gjort anna.
Æ har vært 4 daga på Evo. Akkurat det e æ fryktelig stolt over. Selv om æ bare e 30-40 minutter, så e det langt bedre enn ingen minutter. Æ e like stolt og glad hver eneste gang æ går ut døra der. Tenke ” yes!! you did it!” Fuck fatiquen!
I dag va æ å ridde en koselig tur i skogen lammi ei venninna. Etter skogsturen tok vi et par runda på jorde. I full galopp! Æ må innrømme at æ va en tanke nervøs. Men æ ramla ikke av og hadde kontroll over gampen. Æ trur kongen va like overraska som æ. At æ turte 😉
Han har hatt besøk av mæ i stallen nesten hver dag den hær uka. Æ e så utrolig glad for at æ får være i stallen. Det gir mæ så mye glede. Masse kos, sosialt, frisk luft og god trening for hjernen min. Det e å godt å ha nån forpliktelser når man ikke e i jobb. Nån avtala æ prøve å overholde. Sånn at man ikke synke helt ned i pysjamas hullet som man kan synke ned i av å gå hjemme å trø hele dagen.
Vi har og fått et nytt familie medlem som holde mæ aktiv!
Det hær lille søte nurket har stjelt hjerte mitt. Herremin kor glad æ e blitt i ho. Ho e garantert den mest bortskjemte kanin i hele verden. Å ho e deffo ikke billig i kosten. Det e jo en hel vitenskap å fore det hær dyret. Æ har nu alltid trudd at det e bare å gi litt salat og gulrot så e dem fornøyd. Men neida. I følge vitenskapen skal dem ikke ha så mye gulrot. Så ho har i allefall 8 forskjellige god saker i skåla hver morra. Æ har til og med kjøpt inn friske urter. Dem koste jo en liten formue, men så lenge lille kanin e happy, så e æ happy.
Du trur kanskje ikke at dem har mye personlighet de hær små dyran. Men det kan æ love dæ at ho har. Ho har til og med humoristisk sans. Æ gapskratte av ho hver gang ho e ute å hoppe. Full av rampestreka og veldig nysgjerrig ! Dizel (dogen) e ikke helt sikker på ho. Han skjønne nok at ho e fløtta inn for å bo hær, men æ like ikke helt de litt psykoe øyan han har når han sitt å ser på ho. Æ holde dem adskilt enn så lenge.
Ja det lille nurket berike dagan mine det e helt sikkert! Ho e søt ja, men gud ho vet å drite. Ikke skjønne æ korsen en så søt sak kan bæsje så jævla mye! Æ gjør ikke anna enn å gå å plukke opp kuler etter ho. Æ leste at det e ganske easy å få dem renslig, men enn så lenge så har ho ikke knekt den koden. Vi må bare fortsette å øve!
Ja æ har fått gjort en del den hær uka som har gått. Selv om kroppen min føles som sirup, så har æ ikke gitt opp. Æ har sovet litt innimellom, men æ har klart å gjøre nå fornuftig hver dag. Akkurat det gjør at humøret mitt holdes oppe, selv om æ har kjent på frustrasjon. Æ e aktiv, men æ vil være mer aktiv. Æ klare, men æ vil klare mer. Æ leve, men æ vil gjerne leve mer!
Å være fornøyd med det man klare. Det e lettere sagt enn gjort. Æ har så løst! Dokker ane ikke kor løst æ har. Til å få tilbake staminaen min. Til å få tilbake den gamle mæ. Æ leite, og håpe. Hver eneste dag.
