Over happy!

Hærremin hvis dokker kunne sett fjeset mitt nu.  Æ e et eneste stort lykkelig glis. Nu kunne æ jo tatt et bilde å lagt ut, men æ skal skjerme dokker for trynet mitt akkurat nu.

Æ har hatt en så nydelig dag.  Tidlig i morres dro æ i stallen.  Kosa mæ et par tima med skitmåkking, pusling med gampan og sosialt hygge.  En liten kjøretur ble det også.  Men det snedde så tett at det va vanskelig å se veien, så det ble en liten tur.  Men æ fikk frisk luft i nesa og nye impulsa.

Når æ for fra stallen va æ rimelig på felgen.  Sjokka inn døra, fikk fyrt i ovnen og svimte av på sofaen.  Helt som normalt altså.  Som regel etter en sånn formiddag så blir æ ligganes resten av dagen.  Men ikke i dag!  Etter en aldri så liten siesta og et par koppa kaffe så starta æ på nå som æ har gått å tenkt på i over et år!

Nu høres det kanskje ut som om det e nå helt fantastisk underbart æ har gjort.  Væll for mæ så føles det sånn.  Helt siden vi flytta hit til paradisbukta, hver eneste kveld når æ har lagt mæ, hver eneste dag når æ har stått opp har æ tenkt tanken.  Mye mulig æ overdrive bare pitte litt nu.  Æ har nok ikke tenkt på det hver dag, men veldig ofte.

Æ har tenkt på at æ må gjøre nå med soverommet våres.  Senga har stått midt på gulvet under vinduet, upraktisk når man like å sove med vinduet oppe.  Å garderobeskapan har vært kasta inn i krokan.  Det hær har irritert mæ nå grenseløs leeeenge.  Å æ har hatt så lyst til å få det fiksa.  Ommøblert å rydda.

Nu har æ jo en samboer som hadde hjulpet mæ hadde æ bare sagt “lets do it!”  Men æ har ikke hatt krefta til å starte på det.  Det e jo en masse multitasking å gjøre jobben.  Tungt e det å.  Så det har blitt med tanken.  Men ikke i dag!  Æ bretta opp arman å heiv mæ i jobben med helt sikkert et ganske villt utrykk i øyan.  Han Dizel (doggen) va lettere forstyrra hær, når madrassan va flytta ut i stua og det va et salig kaos et par tima.  Han trudde sikkert at vi va på flyttefot igjen.  Og han e nu ikke så glad i forandringer han heller.  Æ trur han e like lykkelig som mæ, nu når han forstår at vi fortsatt skal bo hær.

Nu når æ ligg hær i senga, som for øvrig har fått sæ en vask og rene sengklær, så ligg æ å kjenne på en sinnsyk lykke.  I did it!  Kanskje det e vanskelig å forstå at æ kan bli så jævla glad for at æ har klart å flytte ei seng, nå skap og vaske litt.  Æ skjønne at det e vanskelig å forstå.  Æ ville ikke forstått det sjøl for nån år sia.

Men når man ikke fungere optimalt.  Når man har begrensninga, så blir sånne hær små hverdagslige ting til nå stort.  Nesten som æ skulle bestige Mount Everest å satt det Norske flagget på toppen.  Det va nu faktisk en ide.  Kanskje æ skal klatre opp på taket i morra å sett et flagg der!

Det at æ har klart det hær, gir mæ håp.  Om at det skjer ting i kroppen min.  Kanskje bare kanskje e æ blitt litt friskere?  E det treninga som har gitt mæ energi?  E det ginsengen æ har begynt å ete?  E det bare et blaff?  Eller vil den gode steamen fortsette?  Akkurat det gjenstår å se.  Men uansett så e det ikke så fette nøye.  Æ e glad akkurat nu.  Å æ akte å nyte det hær så lenge det vare!

Nu skal æ sove 🙂  God natt !

 

Sjalusi

En ting æ aldri har slitt med egentlig.  Æ e en sånn som glæde mæ på andre vegna.  Når dem lykkes i nå, når det går godt, ja når folk har det bra.  Meeen æ må innrømme en ting til dokker.  Etter at æ fikk mine helseplaga så har æ kjent litt på sjalusien.

Som for eksempel når æ blar på FB.  Å det poppe opp bilda fra venna og bekjente som kose sæ.  På hyttetur, ferie, fest og andre aktiviteta som normale folk drive med.  Når æ ligg i senga eller på sofaen å selv det å blinke e slitsomt, ja da kan æ kjenne på sjalusien.

Misunnelsen over at folk kan leve et aktivt liv.  Jobbe.  Reise.  Være sosial.  Når æ har sånne daga så e æ så selvmedlidanes at det e en skam.  Så navlebeskuanes.  Synes så synd i stakkars mæ.  At live mitt sku bli sånn hær.  Det hende det felles nån tåra.  Av og til blir æ i et jævlig dårlig humør.  True story.

Siden Torsdag har æ vært aleina hjemme.  Elsklingen e i London og Brighton og besøke familen sin der.  Æ e jo godt vant med at han fær dit.  Han e der hver annen mnd ei ukas tid.  Det e litt godt hver gang han fær.  Litt aleina tid, og godt å kjenne savnet.  Det beste av alt e at vi e nyforelska et par daga når han kommer hjem igjen.  For ikke å snakke om alt snaisne tingan han har shoppa til mæ over there.

Den hær gangen har det vært litt tungt å være aleina.  Mulig det har sammenheng med at vi har hatt det svinkaldt i flere daga.  Kvadratmeteran i huset har minka den hær uka.  Og æ sverge på at veggan har kommet nærmere.  I flere daga har æ surra rundt hær hjemme og kun snakka med doggen og kanin.  Det e koselig det bevare mæ vell.  Men det e litt enveis kommunikasjon.  Og det blir ikke de helt dype samtalan og gode diskusjonan.

Når han David e i England bruke æ ikke å ringe han så ofte.  Æ tenke han skal få lov å bruke tida og energien sin på familien sin når han e dær. Og ikke mæ. Normalt så glede æ mæ på hannes vegna.  At han får kose sæ med sine.  Meeeen den hær gangen så stakk sjalusien i mæ.  Så det joma.  Æ ble muggen fordi han ikke ringte mæ sju gang om dagen, og fordi han kose sæ .På lørdag sendte han mæ et bilde av middagen og desserten han spise på restauranten dem va på.

David sin middag

Kor æ svarte han med et bilde av min middag…..

My dinner..Dont be jelly!

Nu spiste æ ikke bare potetmos til middag.  Æ stekte mæ fiskekaker til.  Men siden æ syntes så jævla synd i mæ sjøl, så tenkte æ at æ sku lage litt dårlig samvittighet til han.  Ja siden han hadde mulighet til å kose sæ sånn, mens æ satt stucked i gokk og frøys ræva av mæ.

Æ fikk bare masse flire emjos tilbake.  Han fortsatte å kose sæ uten et snev av dårlig samvittighet.

Æ ble ennu mer muggen og gikk å la mæ på trass.  En times tid seinere satt med kaffekoppen min, og bladde i FB.  Og opp kom et bilde av unga rundt omkring i verden.  som sov på gata.  Det va sterke bilda.  Og med et rykk så ble æ røska ut av den sjølmedlidende bobla æ va i.

Æ løfta blikket fra mæ sjøl og min egen navle.  Æ ble rett og slett drit forbanna på mæ sjøl. ” Toppen av egoisme Sølvi!  E det mulig! ”  Litt slukørat ringte æ zuzzebazzen.  Vi hadde en koselig liten prat, mens samvittigheta mi gnegde i mæ.

Heldigvis så evne æ å se mæ sjøl i fugleperspektiv. Æ klare også å få mæ sjøl på rett spor når det spore av.  For det hende.  At det det går litt utforbakke for mæ.  Æ e tross alt bare et menneske.  Sjalusi e en dårlig følelse.  Å e slettes ikke en følelse æ vil ha på besøk for ofte.  Så æ jobbe med mæ sjøl.  Hver eneste gang den kommer snikanes.

Nei æ kan ikke leve som før.  Æ kan ikke gjøre alt æ vil.  Men herremin æ har så mye.  Æ har det så godt. Æ har det trygt!  Æ har kjærlighet.  Mat på bordet. I den store sammenhengen så e mine plaga trivielle plaga.  Å akkurat det syns æ vi alle sku tenke litt på.  Kor jævla trygt og godt vi har det.  De aller fleste av oss i alle fall.

Det e blitt mildere ute.  Æ har vært å trent, og kjøpt mæ en liten sjokolade.  Ja æ burde ikke æ vet det, men e det en ting som gjør mæ lykkelig så e det sjokolade.  Å den akte æ å nye i kveld.  Æ syns æ fortjene det.  Siden æ e kommet mæ på rett spor igjen;)

Ha en nydelig Mandag kjære leser!

Klæm fra mæ

 

 

Slutt!!!!

Det e en ting æ sir til mæ sjøl hver dag.  Faktisk flere ganga om dagen. Æ prøve febrilsk å gå ut av et dårlig forhold.  Et forhold som bare e skadelig for mæ.  Men det e lettere sagt enn gjort. Nu e det ikke gubben æ har løst å gjøre det slutt med.  Men sigaretten.  Den har kontrollen over mæ.  Styre mæ.  Den skade mæ.

Æ tok min første sigarett som 9 åring.  Starta å røyke regelmessig når æ va 12.  Røyk e nå kroppen min har vært utsatt for selv før æ kom til verden.  Æ e ennu traumatisert etter utallig bilferia med to foreldra som satt i forsetet å røkte på inn og ut pust nedover Finland, Sverige og sør Norge.  4 unga i baksete og en pesanes hund i bagasje rommet.  Vinduan va gjerne igjen, for det va jo skadelig med kald trekk i nakken..

Den gang va vi jo ikke så opplyst om kor skadelig røyk e, så æ har nu tilgitt mine foreldra fordi dem va så uvitende.  Det e heller kanskje ikke så rart at alle vi søsken røyke.  Det e sikkert nedarva i genan våres etter all eksponeringa.

Før æ ble syk og folk spurte mæ om æ ikke sku slutte å røyke va standar svaret mitt ” nåkka skal man jo dø av.  Æ blir jævla sur hvis æ daue frisk”.  Back then mente æ hvert et ord.  Æ har gjort nån spede forsøk på å oppgjennom åran.  En gang hadde æ kraftig lungebetennelse.  Den va så bad at æ ble innlagt med antibiotika iv.  Æ va ei uke på sykehus å trudde æ skulle hoste opp lungan mine.  Etter æ kom hjem og va på bedringens vei hosta æ opp svart ekspektorat.  Det va skremmanes.  Æ hadde et bilde i hodet mitt at sånn så lungan mine ut.

Æ va røykfri en mnd tid.  En mnd der æ va pesse sur og aggressiv.  Æ savna røyken, kosen og følelsen av å bli avslappa.  For det e en ting vi røykera gjør.  Tar oss en røyk hver gang vi kjenne et snev av stress, fordi vi trur vi blir rolig av det.  Ja vi kan jo lure oss sjøl til å tru det, men når du tenne en sigarett skjer det motsatte.  I allefall innvendig i kroppen.  Selfølgelig så begynte æ på han igjen.  Du svake menneske, jeg sier , du svake menneske..

Æ måtte havne i koma for å klare å slutte.  Eller røyksuget kom jo straks æ våkna, men heldigvis va æ såpass dement at æ glemte røyksuget etter 15 sekunder.  Nån fordela må man jo ha, å det å ha en kortidshukommelse som ei ert, det hjalp i alle fall mæ til å stumpe røyken.

I 2 år va æ røykfri.  Æ savna den ikke.  Æ va overlykkelig for at æ endelig va røykfri.  Æ kjente det på pusten.  Ikke mere hosting og harking.  For ikke å snakke om alle pengan som spartes.  I 2 år va æ lykkelig røykfri.  Helt til i fjor sommer.  Æ lå på stranda og fikk veldig løst på en sigarett.  Dem æ va der med røkte, og fristelsen ble for stor.  Æ tok et trekk.  Det smakte mannskit, men æ røkte hele sigaretten.  Å så va det gjort.  De første ukan røkte æ bare et par tre om dagen.  Etter nån uker va æ tilbake til gamle synder.  20 om dagen.

Hver kveld når æ ligg i senga tenke æ at æ må slutte.  At det e galskap av mæ å røyke.  Det e jo skadelig for alle. Men ekstra skadelig for mæ.  Det e risikosport det æ drive på med!  Dårlig samvittighet rir mæ.  Enn hvis.  Ka om.  Han David spør mæ ofte.  Katti skal du slutte?  Svaret mitt e alltid snart.  Før eller seinere.

Når æ va på min første kontroll i Tromsø etter utskrivelse fra sykehuset, sa nevrokirurgen at æ måtte holde mæ røykfri. ” du øke sjansen for ny hjerneblødning med 70% hvis du røyke”.  Nu vet æ ikke om han sa det for å skremme mæ, eller om det e tilfelle.  Æ vet at sjansen øke, men om den øke så mye, vell det e æ usikker på.

Men det spille ingen rolle kor mange % den øke, den øke og da skulle man jo tru at når man har vært gjennom det helvete æ har så ville æ holde mæ unna?  Har æ et dødsønske?  E æ virkelig så lite smart at æ fortsette å røyke selv om det e så farlig for mæ?  Det e jo egentlig ganske tragisk.  Hvis man dør fordi man frivillig velge å supe skadelige stoffa ned i lungan og inn i kroppen!

Æ har 100 dårlige unnskyldninga for ikke å slutte.  Æ blir så sur, æ blir så feit, mygga blir så plagsom, æ skal i selskap og kan ikke drikke uten å røyke etc etc.  Unnskyldningan e mange.  Men dårlig.

Saken e den at æ føle æ har nok å jobbe med.  Æ makte ikke å skal kjempe mot røykesug og alt anna ubehag som følge med et kutt.  Ikke enda.  Men snart.  Snart skal æ stumpe fanskapet.  Snart skal æ bli fri!  Æ skal bare……først….

 

I have a dream!

Nu har æ ikke skrevet på lenge.  Æ har ikke hatt hodet på rette plassen til å orke å klundre ned nå som helst.  Men nu kl 0700 en lørdags morra så kom ånden over mæ.  Æ sitt hær med mitt trøtte trynet i morgenkåpa å inhalerer kaffe.  Målet mitt e at æ skal våkne sånn til at æ får tatt mæ en kjøretur med godeste Kongen.  Han e litt understimulert fra mi sida.  Har ikke vært innom stallen så ofte som æ bruke.  Men nok om det.

Når æ sitt på kjøkkenet mitt om morran så kommer alle tankan.  Æ legge plana, går gjennom målan mine.  Prøve å finne ut korsen æ skal komme dit osv.  Her om dagen fikk æ opp et minn på FB.  Fra i fjor når æ va på Sunnås.  Å æ tenke tilbake.  Kor æ va.  Kor æ har vært.  Å kor langt æ e kommet.  Det e så mange ting som e blitt mye bedre det hær året som e gått.  Eller de hær åran som e gått siden æ fikk livet snudd opp ned.

Jo æ har fortsatt en vei å gå æ vet det.  Fortsatt ting æ må jobbe med.  Prøve å bedre.  Men fy flate æ må si æ e jævlig stolt over mæ sjøl!  Alt æ har fått til!  Alt æ klare.  Æ syns det e viktig at man klappe sæ sjøl på skuldran å sir godt jobba!  For dæven æ har jobba.  Knall hardt.  Det e ingen som forstår kor mye og kor hardt det har vært.  Det e det kun æ sjøl som kjenne på.  Bare for å gi et bilde av korsen det har vært og kor æ e så legg æ ut bilda igjen.  Dem e posta før i mine blogga.  Men æ føle for å poste dem igjen.

Unn August 2015
Evo 2018

Ja det e ikke mindre enn fantastisk.  Å æ syns æ har lov å være stolt 🙂

I går kjørte æ til Nikel.  Aleina på vinterveien en tidlig morra.  På veien dit gikk æ gjennom drømman mine.  Det æ strekke mæ mot.  Det æ håpe på.  Æ satt mæ et mål.  Innen æ fylle 50, altså om 2 år så skal æ være i jobb.  Det e ikke så fette nøye ka den jobben e, om den e betalt, en dag i uka eller en time i uka.  Men æ skal! i jobb igjen.  Akkurat det har æ bestemt mæ for.  Å dem som kjenn mæ vet æ e et stabeist.  Æ har kommet langt.  Kan æ komme lengere?

For å nå det målet skal æ fortsette med det arbeidet æ har gjort det siste året.  Balansere aktivitet, passe mæ for ikke å overdrive, si mer nei enn ja, og lytte til kroppen min.  Spise sundt, trene hodet og kroppen og omgi mæ med positive folk som æ e glad i.  Det hjelpe på.  Æ har heldigvis masse flotte menneska i livet mitt.  Takk Gud for det.  Æ har folk som æ kan støtte mæ på når æ treng det.  Som æ kan gråte på skuldran til når alt føles tungt.  Som æ kan ha det artig med når formen e god.  Ja æ e heldig.  Æ e også veldig takknemlig.

Æ drømme også om at forskeran skal finne opp mirakel kuren som helbreder fatique.  Tenk kor fantastisk det hadde vært å kunne tatt ei lita pilla om morran og vips vaps så fungerte kroppen min.  Og det forskes på det.  Æ kom over en artikkel som gir mæ håp.  Fatique kan man få ved mange forskjellige sykdomma.  Infeksjona, kreft, slag, MS, depresjon, kreft mm.  Den hær artikkelen va så interessant at æ skal gjengi den i korte trekk.  For dem som e interesert.

Fatique e jo en sykelig form for tretthet som i utgangspunktet e et naturlig og forbigående fenomen ved infeksjona og tilstanda som immunsystemet oppfatte som faretruende.  For eksempel hvis man får influensa.  Man får feber, blir trøtt og slapp.  Kroppen gir oss beskjed om å hvile sånn at den kan fikse opp i problemet.  Men ved mange kroniske sykdomma blir fatiquen kronisk fordi genene som gir fatique ikke skrur sæ av, ergo fortsette den å sende signala til hjernen om at vi må hvile.

Doktoren som skreiv den hær artikkkelen sir at fatique har bidratt til at dyr og mennesker har overlevd i et evolusjonsperspektiv.  Når dyr  for eksempel blir syke eller skadet stikke dem av, dem drikke ikke, spise ikke, trekker seg unna og legger seg under en busk.  Det e ikke nå man kan styre, men e bestemt av spesifikke gener som skrur sæ på.

Nu ligg ikke æ under ei busk, men æ ligge mye.  På sofaen, i senga.  Som om skjelettet mitt har vanskelig for å holde mæ oppreist.

Det dem mene e at fatique e rett og slett e normal sykdomsadferd og et medfødt overlevelsesfaktor.  Og at det e genene som e årsaken til det, fordi dem ikke skrur sæ av når faren e over.

Så genan mine gir mæ beskjed om å hvile.  Dem gjør mæ utmatta så æ skal overleve.  Fordi dem trur at æ fortsatt e i fare. Selv om æ e blitt “frisk”.

En veldig interessant artikkel.  En anna drøm æ har e at dem finn ut av det og klare å lage en medisin som kan hjelpe.  Det e et sykehus i Oslo som starte opp med utprøving av medisin mot fatique. Æ huske ikke korsen sykehus det va, men æ krysse det som krysse kan for at dem finn ut av det!

Jises det ble et langt innlegg det hær.  Æ legge ved link til hele artikkelen for dem som måtte finne det interessant. ( https://www.spondylitten.no/fatigue-bedre-nar-anstrenger/?fbclid=IwAR3D2BwZK6B0Sow5rudDJO-V4ePsmz5_KkQjViAwgrr6B98vdT6r1TnX3y4).

Da gjenstår det å si god helg der ute.  Grip dagen !

Klæm fra mæ 🙂

 

Hjernetrim

Det e ikke bare skrotten æ trene, æ trene toppen og.  Æ har i de hær åran etter hjerneblødninga brukt forskjellige appa. Peak, Wordfew, div kort spill og spill som går på reaksjonsevnel, ja spill man må bruke hodet på.

De første mnd va det veldig mye frustrasjon.  Alt va vanskelig å løse. Æ kunne bruke 3 uker for å løse en kabal.  Men æ ga aldri opp.  Æ bantes og grein.  Følte mæ som en komplett idiot som ikke klarte selv de lettese spillan.

Æ har jo vært en gamer.  Spillt World of warcraft i årevis.  En liten nerd.  Og æ va god!  Det spillet kan æ ikke spille lengere, det e for mye multitasking for hjernen min.  Selv om Nevropsykologen anbefalte mæ å spille det fordi det skal være bra for hjernen å utfordre den.  Men æ så mæ nødt til å slutte.  For husfredens skyld.  Æ ble så frustrert fordi æ ikke va flink lengere.  Hadde store problemer med å løse de enkleste quest.  Æ savne den hobbyen min.  En vakker dag skal æ prøve det igjen.  Men ikke enda.

Nu går alle spillan mine lettere.  Æ merke æ e blitt bedre.  Nu hende det til og med at æ vinne i Wf!  Så æ vet at det hjelpe å utfordre hjernen.  Den finner ut av det til slutt.  Lage nye bana så det blir lettere å finne løsninger.

Like før jul sa dattra mi at æ måtte prøve et farmer spill.  Kallt Hay day.  Det e jo et koko spill egentlig.  Bare en masse jobb, fore dyr og bygge opp en farm.  Men æ e blitt totalt hekta på det jævla spillet.  I tillegg har æ brukt en aldri så liten formue på gull og diamanta.  Æ eie jo ikke tålmodighet og klare ikke å vente i det vide og brede for å få utvikla farmen min.  Dem e bra lur dem som har laga spillet.  For æ e hellig overbevist om at det ikke bare e æ som kjøpe ting der.

Men siden æ begynte å spille det har æ vært ulidelig sliten.  Det e jo et spill som kreve en del konsentrasjon.  Litt logistikk, og en hel del multitasking.  Æ spør mæ sjøl om det e bra for hjernen min, eller om det blir for mye.  Akkurat det e æ ikke helt sikker på.  Æ tenkte at det va mørketida som gjorde mæ så sliten, men æ har en stygg mistanke til at farm spillet mitt bidrar en hel del.

For å finn ut av det må æ ta en pause i spillinga for å se om æ får det bedre.  Sånn går nu dagan.  Æ prøve og feile.  Teste ut, strekke strikken, forsøke finne løsninga og ka som fungere for mæ og det skada hauet mitt.  For selv om en ting virke for en e det jo ikke sikkert det virke for nån andre.

Å utfordre hjernen e jo nå vi alle skulle gjort.  Kryssord, pusslespill etc.  Æ tenke det e vell så viktig som fysisk aktivitet.  Særlig viktig når man blir eldre.  Men det e også veldig slitsomt når man har en skada hjerne.  Nettopp fordi den e skada så bruke æ mer energi når æ trimme den.  Æ prøve å balansere det å.  Ikke fullt så lett når man blir veldig hekta på ting.  Æ har en stygg tendens til å overdrive..

Som æ skreiv om i mitt forrige innlegg så skulle æ prøve ut en trening/kosthold plan i 2 mnd.  Treninga går det veldig bra med.  Kostholdet , well der har æ gått på en smell.  Huset e jo fortsatt fullt av snall etter jula.  Å æ har liksom ikke fått mæ til å kaste det.  Så i helga har æ ette sjokolade med begge nevan i håp om å få tømt lagret.  Å det har æ klart med glans!  Nu e huset tømt for godter, så fra i dag skal æ prøøøøøve å ikke falle for fristelsen.  Æ har halveis trua på at æ skal klare det;)

Gulrot e bedre enn sjokolade, gulrot e bedre enn sjokolade! Sir man det mange gang nok så kanskje man trur på det til slutt? 😉

Nu skal æ snart gjøre mæ klar å dra på trening.  Pt time i dag igjen.  Vi holde på med å lage et nytt trenings program til mæ.  Skal bli skjønt, for nu e æ lei av dem æ har!  Ha en nydelig dag, gjør nå godt for kroppen din i dag du også.

Klem fra mæ 🙂

Step up the game!

Mitt aller første innlegg i 2019! Tenk at vi har starta på et nytt år med blanke sider.  Æ har trua på at året skal bli godt. Bedre enn i fjor.  Bedre enn de 3 siste åran! Jepp æ trur 2019 blir amazing.  Æ har rett og slett bestemt mæ for at det skal det!

Nu har æ skrevet blogg siden August.  Æ har fortsatt ting på hjertet, så planen e å fortsette ei stund til.  Så lenge æ har glede av det og så lenge skrivinga gir mæ nå.  Når æ starta blogginga mi så hadde æ aldri i min villeste fantasi trudd at æ skulle få så mange lesera som æ har.  Det e æ veldig glad for.  Det blir jo litt artigere å skrive når man vet at folk lese det man klundre ned.

Å nu føle æ at æ må få takke alle dokker som lese bloggen min.  Og særlig takk til alle dokker som har tatt dokker tid til å gi mæ ris og ros. Æ skal ærlig innrømme at æ blir både rørt og stolt når folk gir mæ tilbakemelding.  Det e nu vell nå vi alle like, og få feedback på at det vi drive med e bra.  Best av alt e at det finnes menneska der ute som føle dem både får hjelp og motivasjon av å lese det æ skrive. Å akkurat det va håpet mitt når æ starta.  Så tusen takk til alle dokker som har gitt mæ tilbakemelding.  Det betyr mer enn dokker ane 🙂  Og gir mæ motivasjon til å fortsette!

I går va æ å gubbelubben og gikk en tur med doggen.  Vi snakka om Nyttårsforsett.  Æ sa til han “æ makte ikke et år til på sofaen.  La 2019 bli året vi fant tilbake til turgleden”  Vi savne den tida begge to.  Når vi va på tura flere ganga i uka. Nu har æ logge på sofaen i 3 år.  Nu må det fan mæ holde.  Kan den fuckings fatiquen reis en viss plass?!

Æ har jo ikke logge pal på sofaen i 3 år.  Det vet alle som kjenn mæ.  Men det føles  sånn i flekkan.  Æ e så peise lei av å være utmatta.  Æ e så lei at om nån ga mæ et tilbud om å kappe begge arman av mæ så ville fatiquen forsvinn så hadde æ sagt ja takk!  Nu trur æ ikke det finnes nå forskning på at det hjelpe, så det e ikke nå æ vil anbefale sånn uten.  Nei nu skal æ prøve nå anna.  Litt mindre drastisk, og ikke fullt så blodig.

Æ har bestemt mæ for å forsøke å trene fatiquen av mæ.  Ja æ vet at forskning sier at man ikke kan det, men at moderat trening kan være bra. Tho etter å ha levd med det i over 3 år nu, så vet æ at de eneste gangan æ føle et snev av normal energi level e når æ har vært å trent.  Sliten i kroppen ja, vondt i musklan ja, men æ e ikke bomull i hodet når æ har trent.  Så i 2 mnd fremover skal æ kjøre et stramt treningsprogram kombinert med et kosthold uten sukker.  Det e en anna ting æ har erfart at sukker e bensin for fatiquen.  Æ blir rett og slett mer utmatta hvis æ spise godter eller drikke sukkerholdige drikker.

Æ skal ikke overtrene.  Men æ skal ha 2 økter 5 daga i uka.  5 daga skal æ starte dagen med en gåtur, og styrketrening på ettermiddagen.  1 dag i uka skal æ i bassenget og 1 dag skal æ ha fullstendig hvile.  Det høres kanskje mye ut?  Ja hvis man e i full jobb og har barn boende hjemme så blir det nok tøft for alle og enhver.  Men æ har kun mæ sjøl, doggen og kanin æ treng å ta mæ av.  Ja å gubben må pleies av og til 😉 Så det e fullt mulig. Æ må bare kutte ut en del andre aktiviteta mens det pågår.  Som å la huset bli litt støvat, og være litt mindre sosial.

Når æ trene styrketrening så trene æ overkroppen en dag og underkroppen en anna dag.  Så dela av kroppen får hvilt imellom slagan.  Har æ smerter etter trening så unngår æ mer belastning ved å bare bøye/tøye eller gå på mølla.

Det e jo ikke sikkert det hær vil bli å gå i det hele tatt.  Mulig det ikke e gjennomførbart.  Men æ skal nu gjøre et iherdig forsøk.  Håpet et jo at formen min skal stige sånn at æ får litt mer energi til tursesongen starte.

For om ikke lenge så begynne sola å skinne.

Om et par mnd så begynne ho å varme.  Snart dryppe det fra hustaket og flua begynne å summe igjen.  Og til da skal æ være i så god form at æ får nyte det!  Ikke fanken om æ skal ligge på sofaen den hær våren.  I alle fall skal æ ikke ligge på sofaen innendørs.  Blir ikke formen min bedre så bær æ sofaen ut!  Da får æ i hvert fall frisk luft og en anna view. Ferdig snakka!

For nu e det fan på tide å step up the game!

 

Hæppy Newyear!

Nu e snart 2018 historie!  Som vanlig må man jo gjøre opp status over året som e gått må man ikke?  Well æ gidd ikke skrive en lang historie om året som snart e over.  Æ konkludere bare med at året har vært adskillig bedre enn 2017.  Ja 2016 også.  For ikke snakke om dritt året 2015.  Så kurven går oppover.  Akkurat det e æ glad for.

2018 va et lærerikt år.  Med kunnskap kom også visdom om korsen æ må leve livet mitt for å ha det bra.  Takk til Sunnås for det.  For æ har det mye bedre nu.  Æ e mere stabil i formen.  Selv om det fortsatt går litt opp og ned.  Så e ikke energismellan mine så heavy som dem brukte å være.  Æ e klare å være mer sosial nu, æ klare til og med å ta husvasken over 2 daga, ikke 4.  Så ja det går fremover!

Æ e glad for at jula e over.  Jula har vært litt ambivalent i år.  Prinsessa mi va på juleferie i Italia, så det va bare æ å gubben og husdyran hjemme.  Julaften va heller kjedelig.  Vi hadde nydelig middag, ellers så sov æ nesten hele dagen.  Å va ganske muggen og sur.  Ikke et koselig moselig bilde å legge ut på FB der det va et hav av lykkelige famila som hadde det amazing.

Men det va mitt valg.  Kan ikke blame nån for det.  Nu e æ glad for at Desember snart e over.  I Januar kommer sola tilbake.  Lysere tider, vår og sommer.  Jises kor æ glæde mæ til det!  Mørket som vi leve i nu e ekstra tungt.  Mangel på dagslys påvirke kroppen min.  Humøret også.  Æ oppleve stadig at æ e grinat.  Nå som ikke e normalt for mæ.  Æ e som en hissig lemmen.  Hoppe opp og eksplodere for alt og ingenting.  Har ikke gubben vært grå i håret før, så blir han det garantert nu.  Det kan ikke være enkelt og leve med ei skitzo kjerring som klikke i vater for den minste ting.

Æ prøve fortvilt å ikke være så hissig.  Men det heng i hop med formen som e litt laber.  Når energien e lav blir humøret deretter.  Hodet mitt håndtere ikke ting på en tålmodig og rolig måte.  Ergo blir æ litt eksplosiv.

Nu e e æ ikke grinat 24/7 heldigvis.  Det kommer i bølger det å.  Som når æ står og lage julemiddag.  Eller nettopp har åpna øyan og gubben spør om vi skal dra å trene.  I de øyeblikkan e æ ikke særlig sjarmeranes det skal gudane vite!  Men så har æ andre øyeblikk der æ e det.  Så det veie litt opp for hverandre.  Får æ håpe 😉

I kveld skal vi fyre bål og sitte ute å se på stjernehimmelen. Mulig det blir en liten drink også. Takk og lov så skytes det ikke opp mange raketta hær vi bor.  Dizel har hatt sammenbrudd hvert jævla år på grunn av Nyttårsfeiring.  Men ikke i fjor.  Han lea ikke på et øye når klokka ble tolv.  Æ håpe på det samme i år.

Bare nån tima til vi har et helt nytt år foran oss.  Blanke sider som skal fylles opp.  Æ lure på ka året vil binge.  Kanskje det bringe bedre helsa til mæ.  Sånn at æ kan være mer aktiv.  Kanskje det føre til at æ klare å ta mæ nå frivillig arbeid.  Det e håpet i alle fall.  Så gjenstår det å se om ønsket mitt blir innfridd.

Nu e det på tide å hoppe i dusjen og tvinge mæ ned på trening.  Æ har ikke særlig lyst må æ innrømme, men av og til bør man gjøre ting selv om lysta ikke e dær.  Og æ vet jo at det blir bra, bare æ klare og komme mæ over dørstokken.  Den jævla dørstokkmila!

Da gjenstår det bare å si Godt Nyttår!  Måtte året som komme gi dæ god helse, kjærlighet, trygghet og flotte opplevelsa fylt med mange gode minner!

Ta vare på hverandre.  Ring nån du ikke har snakka med på lenge, gi en klem til nån som  fortjene det.  Gi en slant til et veldedighets formål.  Elsk dæ sjøl og gjør nå som føles godt for dæ sjøl hver eneste dag! Hvis du ikke trene, så start!  Vi har bare en kropp som skal vare livet ut, ta vare på den.  Du treng ikke trene 4 tima om dagen, det holde med en halvtime nån daga i uka.  Alt e bedre enn ingenting.  Og når den dagen kommer der helsa svikte litt eller mye, så e du bedre rusta til å stå i det.

Feir livet i kveld!  Klæm fra mæ 🙂

Snart juleferie!

Hjemme etter 3 dagers julebord i Tromsø.  Det kjennes for å si det sånn.  Æ e ikke ei ungku lengere det e sikkert! En fest e hardt, 2 daga med festing e i overkant ka som e bra for den hær skadeskutte kroppen min.

Men gud så artig vi har hatt det!  Det e ikke så nøye om æ må bruke nån daga eller uker for å komme til hektan igjen.  Det va virkelig verd det.  Æ fikk være sosial, spist god mat og ikke minst dansa!  Det e ikke en ting i verden som gjør mæ så lykkelig som når æ får danse.  Å det har æ gjort til gangs.  Æ har faktisk sånn gangsperra at det e vanskelig å gå på en elegant måte.

Æ leve lenge på den hær helga som har vært. Det e så jævla deilig å være “normal”.  Med folk som stort sett ikke vet ka æ har gått igjennom.  Som ikke ser på mæ som “ho som har hatt hjerneblødning”  Men kjerringa til han David.

Når vi kom inn døra hjemme venta nok en overraskelse.  Dattra mi og kjæresten hadde shina hele huset.  Alt va kaching og chakra makra.  Tente stearinlys overalt.  Fyr i peisen og ikke et støvkorn i krokan.  På kvelden når æ satt i sofaen så hadde æ tåra i øyan av glede og takknemlighet.

Siden fatiquen sitt så inni h i kroppen min så e det å holde orden i huset fryktelig tungt.  Når æ rydde å vaske så e det litt halvhjertelig gjort.  Æ får ikke til å shine kåken som æ brukte før.  Det e så tungt. Æ rydde å vaske, men ikke med samme shvung som før.  Husvask og rydding e nok nå av det værste æ gjør. Siden det føles så tungt så tar æ shortcuts. Æ brette ikke klær lengere.  Æ trør det bare inn i skapet.  I flere måneder har æ hatt i planen at æ skulle rydde i klærne.  Lage litt system.  Men det har blitt med planen.

Men nu…nu e det tellekant og system der.  Takket være arvingen og kjæresten.  Å det har gjort mæ lykkelig.  Mildt sagt.  Det e nesten så æ ikke tør hente mæ ei rein trusa, i tilfelle æ lage rot i systemet ho har laga.

Æ blir litt psyko når det e rent og ryddig.  Vil at det skal vare lengst mulig.  Så æ går hær å riv kjeft på gubben hvis det e et rusk på bordet etter han, gnelle på hunden fordi han røyte, å klage til kanin fordi ho rote med høyet.  Det e nesten så æ bruke støvsugern på dem alle før dem får slippe inn i huset.  Men sånn e det bare.  Det får dem leve med!  Nån må holde dem i øran 😉  Sånn at huset forblir rent og ryddig i alle fall nån tima!

Nu e det bare nån få daga så e det juleferie.  Nu har æ jo “ferie” hele tida, men elsklingen har fri i jula og æ skal å ta mæ nån daga fri.  Fra blogging og ukeplan.  Treninga kan æ ikke ta mæ ferie fra, men ellers så skal æ ikke følge nå som helst plan.  Æ skal våkne når æ våkne, å gjøre akkurat det æ føle for.  Forhåpentligvis så blir æ å klare å dra på besøk til dem æ e glad i.  Kanskje gå litt på ski.  Se gode filma.  Spille spill, og gå tura med doggen.  Ikke minst skal æ kose mæ med elsklingen min.  Æ føle mæ nesten nyforelska etter ei helg på hotell lammi han.  Det gjenstår å se om den følelsen vil fortsette etter ei uka ferie i lag.  Ferie kan være en prøvelse for alle og enhver 😉

Nu vil æ ønske dokker alle ei nydelig jul.  Æ håpe den blir fylt med kjærlighet og glæde.  Æ e tilbake den 31!

Juleklæm fra mæ til dæ

 

Norsk pasientskadeerstatning

Når æ va på sykehuset ble æ anbefalt å kontakte Norsk Pasientskadeerstatning.  For å undersøke om legen som behandla mæ når æ ble syk hadde gjort en feilvurdering.  Æ kontakta dem pr telefon etter at æ va kommet hjem.  Etter å ha forklart ka som va skjedd, ba dem mæ sende inn papira og søke om erstatning.  Det her va i 2015.

Etter nån månder fikk æ et brev der det stod at dem ikke kunne ta stilling til saken før det hadde gått 2 år.  Det på grunn av at man vet ikke om skadan æ har fått i hjernen e permanent før det har gått min 2 år.  Det skjønte æ, og hadde ingen problemer med det.

i 2017 fikk æ på nytt brev fra dem.  Begge nevrolog spesialistan dem har hadde sett på saken, og æ fikk medhold i klagen min.  Dermed fikk æ ny saksbehandler, og dem skulle nu begynne erstatningsutmåling.

Over 1 år tok det dem å regne på ka dem mente æ hadde krav på.  Det har vært frem og tilbake med papira, telefona og maila.  Man skal være ganske frisk for å stå i alt det der.  Det va en kjempe belastning og masse stress og frustrasjon.  Siste halvår fikk æ lovnad om at den skulle være ferdig først i april, mai og så juni .  Da va æ litt mer enn stressa.

Men så kom det nu et forslag til erstatning.  Nye mail og telefona og diskutere den.  Til slutt så godtok æ det dem kom med.  Æ følte æ ikke kunne bruke mer tid og energi på dem.  Ville bare bli ferdig med dem. Fortsette med livet mitt, og fokusere på å bli frisk. Men etter mange tilbakemeldinger fra familie og venna, kontakta æ en advokat som så på saken.  Ho mente at æ ikke hadde fått det æ burde, og det va grunn til å klage på vedtaket, så det har æ gjort.  Nu må æ antageligvis vente et år eller tre på at dem skal behandle den.

I etterpåklokskapen så tenke æ at æ burde tatt kontakt med advokat med det samme æ fikk medhold.  Men i den tida va æ såpass “svak” at æ tenkte at det ble mer arbeid.  Flere og forholde sæ til.  Back then va selv det å snakke i telefon ei utfordring.  Så det frista ikke å ta tak i det.  Æ hadde en god dialog med de saksbehandleran æ hadde, og fikk ordna papira og dokumentasjon som trengtes.  Men utfallet ville nok blitt litt annerledes med en advokat som har en hel del mer kunnskap om erstatning enn æ har.

Æ e veldig glad for at vi har et sånt hær organ i Norge.  At man har muligheta til å søke om oppreisning når man e blitt feilbehandla.  Ikke bare for å få erstatning, like viktig e at Helsevesenet lære av feilan sine.  For man kan ikke lære, hvis man ikke får tilbakemelding om at man har gjort feil.

Det æ har opplevd, e at det e veldig mange som e misfornøyd med NPE og jobben dem gjør.  Dem bruke utrolig lang til på å behandle søknadan, og altfor lang tid på erstatningsutmålingene.  Nån har holdt på i 14 år!  Det e rett og slett helt utrolig.  Aksom man ikke se syk eller skada nok.  Man skal måtte kjempe en lang kamp med Staten å.

Mange gir bare opp.  E for syk og sliten.  Klare ikke papirmølla.  Alle telefoner, mailer, svarskjema, avslag på avslag og brutte tidsfrister.  Enkelte har kanskje for høye forhåpninger på kor mye man kan få i erstatning.  Og ka som erstattes.  Akkurat der e Npe som et forsikrings selskap.  Dem vil gjerne betale ut minst mulig.

Æ skjønne jo at meninga ikke e at man skal bli søkk rik av ei erstatning. Men hvis æ nu skal snakke for mæ sjøl.  Æ e blitt utenfor arbeidslivet.  Æ har nu i alle fall kunne jobba 20 år til.  Selv om æ har fått dekt et stipulert lønnstap, så har æ ikke fått dekt den tapte lønnstigen, eventuelle endringer i stilling.  Kem vet ka æ hadde gjort om 5 år hvis æ kunne jobbe?

Alle økonomiske fordela man får ved å være i arbeid har æ tapt.  Feriepeng, hellidagstillegg, lønnsøkning,  ekstravakter, overtid og sikkert mer som æ ikke kommer på.  Og det e bare i arbeid.  Æ har tapt mye anna.  Som ikke e like lett og regne på i kroner og ører.

Æ har ingen problem med å forstå at enkelte får avslag på sine søknada.  Nån gang kan man ikke blame sykehus eller lege for at man blir syk og kanskje dør.  Nån gang kan vi blame dem.  Og da e det flott at Staten tar ansvaret, og gir en erstatning for tapt livskvalitet og ofte unødvendige skada.

Nu e det jo ikke sånn at selv om æ har fått erstatning så e alt bra.  Uansett kor mange millioner æ hadde fått, så hadde det jo ikke gitt mæ livet tilbake.  Eller helsa e vell det rette ordet.  Livet har æ jo.  Men siden æ fikk erstatning så e livet mitt blitt litt tryggere.  Vi har fått kvitta oss med det meste av gjelda, og æ treng ikke ligge søvnløs lengere.  Å bekymre mæ for korsen vi skal løse det økonomiske.  For det e jo ikke lengere sånn at æ bare kan ta nån ekstra vakter.  Eller en ekstra jobb. Når man treng litt mer peng i lommeboka.

Så ja æ føle igjen takknemlighet.  For at æ bor i lille Norge.  Som har så gode systemer.  Æ e virkelig takknemlig for at æ fikk erstatning.  Når det først gikk så galt som det gjorde.  Et lite plaster på såret.  Et litt lettere liv.

Æ vil anbefale alle å kontakt Npe, hvis dem føle sæ feilbehandla, mangelfull behandling, forsinka diagnoser og lignende.  E du i tvil om du kan søke, så snakk med dem.  Du vil få rådgivning. https://www.npe.no/

I am back!

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ