Det sitt æ hær å tenke på mens æ drikke morra kaffen min.  Det e nøyaktig 4 år siden livet mitt ble snudd fullstendig på hodet, og livet som æ va vant med, tok en ny vending.

Det første æ tenke på e at det har vært nån knall harde år.  Fy fan kor æ har jobba og slitt for å bli normal igjen.  I dag vet æ at æ aldri vil bli som før igjen.  Æ trur det e bra æ ikke viste det for 4 år siden.  At stigen for å komme dit æ e i dag ville være så bratt.  Tror det e like greit at æ ikke viste at æ ville bli 100% igjen også.  Da trur æ seriøst at æ ikke hadde klart å mobilisere kraft nok til jobben.

Å stable sæ på beinan etter å ha vært alvorlig syk e ikke lett.  Ikke går det fort heller.  Det e ups and down.  Fremgang og tilbakesteg.  Det e lykke og sorg hånd i hånd.  Det e glede og frustrasjon.  For fire år siden måtte æ følges i trapper.  Æ kunne ikke gå på Rema aleina.  Æ tissa i buksa.  Hukommelsen min va så dårlig som den kan bli. Æ va forvirra.  Æ va på 0.  Mulig æ va litt i minus med det meste.

Det har tatt mæ fire år å kunne gå stødig igjen.  Å mestre livet .  Fire år for å lære mæ å leve med utfallan mine.  Knep æ må bruke i hverdagen for å slippe frustrasjon og forvirring.  I dag glemme æ ikke så mye som æ gjorde før.  Fordi æ har lært mæ å leve med en dårlig hukommelse.  Æ vet i dag at arbeidsminne mitt e mildt sagt ræva, så hvis æ får en beskjed så skrives den ned.  Med alarm, sånn at æ ikke trenge å bekymre mæ for om æ huske ka æ skal gjøre.  Bingo så frigjøres det energi!  Jo mindre jobb og stress æ lage for hjernen min, desto bedre funke den.  Så vanskelig, og så lett.

I dag vet æ langt mere enn æ viste da æ ble syk.  Æ har fått masse ny kunnskap og en haug med erfaringer.  Kunnskap om det man lide av har vært det viktigste for mæ. Æ må forstå.  For hvis æ ikke forstår, så kommer frustrasjon.  Følelse av å være dum.  Retarded.  Grubling.  På koffer æ e som æ e.  Reagere som æ gjør.  Føle det æ føle.  Grubling e vell nå av den verste energityven.  Om man e frisk eller ikke.  Grubling e ikke sundt!  Æ gruble ikke så mye lengre.  Fordi æ vet.  Og æ forstår nu.

I dag så forstår æ at mine skader på hjernen lage en helvetes masse krøll i mitt daglige liv.  Æ forstår også at det e masse æ kan gjøre for å unngå krøll!  Planlegging og forutsigbarhet.  Aktivitet og hvile.  Ikke stresse.  Unngå støy.  Tren!  Lytt til kroppen.  Vær ærlig.  Med sæ sjøl, og med dem rundt dæ.  Ikke pynt på tingenes tilstand.  Tell it like it is.  Akkurat den leveregelen kunne vi alle levd med.  Syk eller ikke.

Æ har mista nån i løpet av de hær åran.  Æ har ikke kunne pleid vennskap og det sosiale livet som før.  Nån har æ sjøl valgt bort.  Nån av mine valg har vært veldig fornuftig.  Livet e for kort til å sløse bort tid og energi på folk som ikke e verd det.  En av psykologene, æ trur det va på Sunnås, sa til mæ ” det e nå vi alle skulle blitt flinkere til.  Å være litt mer selektiv til ka og kem vi omgir oss med”  Det va i sammenheng med at æ fortalte at æ ikke klare skvada snakk mere.   Det føles faktisk litt godt.  Helt ærlig, æ syns det e deilig at æ e blitt flinkere å sette grenser.  Man blir selvsagt og såre nån på veien når man gjør det.  Men æ kalle det egen omsorg.  Av og til må man gjøre nån grep for at man skal ha det bedre.

Sånn e det for alle når dem blir syk.  At man miste nån.  Enkelte vil kanskje holde sæ unna, fordi dem tenke man har nok med sæ sjøl.  Andre blir drit lei sykdoms prat og det faktum at man kan bli litt navlebeskuende.  Akkurat det skjønne æ veldig godt.  Det kan bli mye.  Men venna og familie miste man jo uansett gjennom hele livet.  Man forandre sæ, står i ulike livssituasjoner etc etc.  Det e normalt.

Det har og kommet mange nye mennesker inn i livet mitt.  Menneska som e blitt nære gode venna.  Som ikke kjente mæ når æ va frisk.  Som kun har sett den Sølvi æ e blitt etter subraknoidalblødninga . Nye venna, som æ føle æ har kjent hele livet.  Sånn e det.  Livet tar, og livet gir 🙂

Det e rart å sitte hær å tenke tilbake.  På kor æ har vært, og kor langt æ har kommet.  Bare det siste året har det skjedd gode ting med kroppen min.  Det e faktisk ikke så lenge sia æ ringte mi beste venninne og hulka i telefon.  Fullstendig nedbrutt fordi æ ikke klarte å henge opp gardiner i stua.  Æ va så fortvilt.  For kroppen min ikke kom i gang.  Æ mestra ikke.  Frustrasjon fordi æ ikke klarte å henge opp de jævla gardinan, og det endte med at gubben måtte gjøre det.  Når æ va på Sunnås og fikk forklart at det va startknappen min som va skada, så ble det litt eureka!  Fordi det har aldri vært viljen min som har vært skada.  Det e ikke der problemet ligg.

I går ble æ ferdig med å male stua!  Vi har pussa opp hele huset.  Nå som ville vært utenkelig for bare nån måneder siden.  Æ e, som vi sir hær i Nord, fette stolt over mæ sjøl!  Æ e stolt fordi æ gir aldri opp å prøve.  Æ teste mæ sjøl.  Selv om æ ikke klare ting i dag, så kan det hende at det e endret i morra!  Livet e ikke statisk.  Formen min e heller ikke statisk.  Men den e blitt mer stabil.  Den svinge ikke fullt så mye.  Fordi æ har lært å leve med mine utfall.

Å bli syk e ikke bare trist og elendighet.  Selvsagt skulle æ gjerne levd livet uten å blitt syk.  Men hadde æ vært der æ e i dag uten opplevelsene mine?  Uten erfaringan?  Kanskje va det bra at æ fikk en bråstopp.  En restart.  For en ting har æ nu lært mæ, og det e at vi kjenne ikke morra dagen.  Derfor e det så jævla viktig å gjøre det beste ut av dagen i dag.  Æ tenke annerledes i dag.  Tar ikke ting for gitt, som en selvfølge.  Æ føle mer takknemlighet.  Gleden æ føle når æ våkne opp og formen e god, kan egentlig ikke beskrives.  Den må føles.  Før stod æ nu bare opp.  Gikk på jobb.  Hjem, lage middag, rydde.  Tur med hundan.  Og sånn gikk dagan.  Dem bare gikk av sæ sjøl.  Det gjør dem ikke lengre.  Æ merke dagan mer.  Føle den.  Høres kanskje litt koko ut, men sånn e det.  Dagan går ikke bare lenger.  Æ springe ikke lenger.  Stresse rundt som ei hodeløs høns og skal rekke over alt.

Æ har lært mæ å ta det med ro.  Og nyte.  Dagen og livet!  Æ nyte de gode dagan, og prøve å håndtere de dårlige.  Livet e skjørt folkens.  Ikke sløs det bort.  I løpet av et blaff så kan det være forandra fra det du kjenne.  Kanskje banke sykdom på døra.  Kanskje blir du plutselig singel.  Havne i økonomiske vansker. Eller andre ting som gjør at den normale hverdagen blir endra. Selv om alt tilsynelatende e perfekt akkurat nu, så e det ikke sikkert det e det når du våkne i morra.

Lev i dag.  Fortell dem du e glad i at du e det.  Ring en venn du ikke har snakka med på lenge.  Ta vare på dem og det som betyr nå.  Kast vekk det som ikke e viktig.  Ikke stress.  Ikke jag etter all mulig mannskit.  Den perfekte sommerkroppen.  Nye gardina, hvis de du har e god nok.  Ka betyr nå?  Hvis livet blir snudd opp ned?  Grip dagen og livet!

Æ sitt hær og nyte synet av et pling pling hus.  I den store sammenhengen så betyr det jo ikke nå.  Men for mæ så betyr det mye.  Æ har fått orden.  Rydda bort rot. Æ føle æ har vaska og malt ut gammel mannskit.  Nu e det på stell hær.  Æ skal slippe mer frustrasjon.  Hele kåken har fått en liten fornyelse!  Nu skal æ å gi slipp på de fire år som e gått.  Nu skal æ se fremover.  En epoke e over.  Æ satse på at neste epoke blir litt lettere.  En ny start!

Ta vare på hverandre!  Klem fra Paradisbukta 🙂

Det e fest dager i byen.  Konserter på hvert et hjørne og en masse folk i gatan. Den søvnige lille byen vår forandre sæ tre daga hver sommer. Vi va innom sentrum en liten tur i går.  Halvtime rusletur gjennom gågata og æ va fornøyd.  Æ va snar å snu nesa hjemover til stillheten i Paradisbukta.  Den tida når æ kunne være i byen og kose mæ i timevis e deffo over.  Æ kosa mæ ikke i går.  Synes det bare va stress og mas med folk og lyda.

Det kan jo ha en sammenheng med at æ gikk på en liten smell her om dagen.  Vi har en mega svær plen.  Og siden gubben e hyper allergisk mot gressklipper…så e det min jobb å klippe den.  3 tima brukte æ.  Med hyppige pauser.  Æ lå i to daga etterpå.  Og som sagt så blir alt æ slit med forsterka når æ e litt sliten.  Så bytur e ikke det artigste æ gjør når æ e tom.

Æ hadde i planan mine å dra på fest også.  Enten Fredag eller Lørdag.  Fortsatt sitt æ i pysjen, og e rimelig sikker på at det ikke kommer til å skje.  Ikke for at æ ikke har lyst.  Men fordi æ ikke orke å bruke masse peng og i tillegg ødelegge et par uker etterpå.  Fornuften har seira.  Pengan æ spare på ikke å gå på byen, kan æ helt sikkert bruke på nå annet ufornuftig.

Som for eksempel en tur til Brighton.  Elsklingen skal følge lillegutt tilbake til London i slutten av August.  Han vil gjerne at æ blir med, sånn at vi kan ha oss ei uka i Brighton hos svigermor.  Nu sa æ sist æ va ute å reiste at æ ikke skulle ut på flere tura på lenge.  Men nu har vi hatt 3,5 daga med sommer i år.  Æ e fette lei stiv kuling, regn og 4c.  Men hvis vi begge skal ut å reise så e det mye logistikk som må gå opp.  En hund og en kanin som ikke vil overleve ei uka aleina. Dattra mi flytte til hovedstaden om et par uker, så ho kan ikke være hær å ta vare på dem.  Ikke har æ lyst å plassere Dizel på kennel heller.  Han blir så jævla traumatisert når vi rokke på rutinan hannes.  Lille My (rabbitten) lide av det samme.

For man skulle jo tru at en kanin blir glad og lykkelig når den får være ute om dagen og spise gress og høre på fugle kvitter.  Men ikke den hær tøtta.  Ho forandre personlighet når vi tar ho ut.  Det e tydelig at ho trives best innendørs lammi oss.  Så ute buret e fjerna, og ho får være inne å hoppe isteden.  Æ har et par diagnoser æ kunne ha satt på ho…lille søte psykoen 😉

Nei æ trur det ender med at gubben drar på ferie aleina, så kan æ være hjemme og holde fortet.  Sånn e det når man har dyr i hus.  Det e jo ikke sånn at det e synd i mæ av den grunn.  Æ trur det blir fint med ei uka aleina.  Uten nån andre å ta hensyn til enn mæ sjøl.  Kanskje vi til og med klare å bli litt ny forelska igjen, når vi får nån dager pause fra hverandre?  For æ vet ikke om det har vært full måne i flere uker, eller om det e bryllups nerva.  Men æ har tatt mæ i å lett bli jævla irritert på min kjære i det siste.  Litt sånn ” i helvete kan han ikke legge ned dolokket når han e ferdig å pisse?!!” Små ting som æ aldri før har irritert mæ over.

Det e heldagsjobb å være i et forhold.  Det e å gi og ta.  Æ har alltid skrytt av mitt og David sitt forhold.  Fordi vi har det så godt i lag.  Vi krangle sjeldent.  Vi e stort sett enig om de viktige tingan.  Men vi har hatt litt gnisninger i det siste.  Nån kollisjoner.  Og diskusjoner.  Æ trur helt ærlig at mye av det kommer på grunn av mæ.  Fordi æ e så fryktelig utålmodig.  Å når æ blir sliten så blir lunta mi veldig kort.  Overbelastning i hjernen.  Kortslutning.  Det e veldig vanskelig å overstyre hjernen min.  Den leve litt sitt eget liv.  Æ kan ikke kontrollere den så godt som før.  Det kreve mer.

Hver gang vi har en diskusjon, så ende den med at æ føle mæ veldig såra.  Fordi han ikke forstår.  Korsen det e i toppen min.  Når æ e sliten og hodet har fått nok.  Når sårheta har gått over, å æ resonnere så skjønne æ jo at det e umulig for normale folk og forstå.  Man vet ikke kor vondt en brukket fot føles før man sjøl har hatt en brukket fot.  Det e faktisk umulig.  Man kan sette sæ inn i det, men forstå det helt, det kan man ikke.

David gjør sitt beste, æ vet det.  Æ gjør å mitt beste.  Det e ikke alltid lett.  Æ vet æ kan være en prøvelse.  Takk og pris så har æ masse gode egenskaper som veie opp mot de ikke fullt så gode.  Ikke minst så e æ klar over mange av mine “feil”.  Feilkoblinger.  Æ forstår koffer æ reagere som æ gjør.  Takket være Sunnås.  Når man forstår så e det lettere å håndtere.

Forhåpentligvis så går fullmånen over, å den normale hverdagen kan komme igjen.  Gubben skal få reise aleina til England. Æ tenke det kan være godt med en timeout.  Litt egen tid for oss begge.

Dessuten så har vi fortsatt litt jobb igjen før vi kan si oss ferdig med prosjekt “fornye heimen”.  Soverommet e malt, badet e malt, gangen e malt, soverommet nede e total renovert, kjeller e malt og nytt gulv e snart på plass.  Nu gjenstår bare stua.  Det har æ planlagt å starte med i dag.  Å om ei lita uka kan vi pakke vekk utstyr.  Æ har sagt det før, og sir det igjen.  Æ e ikke særlig materialistisk av mæ.  Æ trenge ikke en masse fanzye ting rundt mæ.  Æ e glad i gamle ting.  Gjenbruk.  Men æ like å ha det koselig rundt mæ.  Å  siden æ tilbringe mesteparten av dagen hjemme, Innendørs,  så e det viktig for mæ.  Veldig viktig.

Vi leie jo bare huset vi bor vi.  Men æ føle at det e hjemmet våres selv om vi ikke eie det.  Æ tror aldri æ har bodd på en plass kor æ trives så godt som hær.  Å nu går æ bare rundt og nyte at det begynne bli koselig overalt!  Og ikke minst orden overalt. Vi har gjort en stor jobb i sommer.  Æ e stolt som fan.  Det må æ få lov å si.  I did it!  I fucking did it!  Æ har gått fra å bruke fire daga på å makte å vaske huset, til å ha klart å pussa opp hele surramitten.  Hvis ikke det e et tegn på at det har skjedd positive ting med hjernen min så vet ikke æ.  Det va utenkelig at æ sku klare det for bare et år siden.

Selv om man har en permanent hjerneskade, så betyr ikke det at ting blir det samme livet ut.  Hjernen e mye mer plastisk enn man før trodde.  Mer smart også.  Den bruke tid for å finne ut av det.  Lage nye baner og sammenkoblinger.  Men med tid , trening og tålmodighet så kan ting bli bedre.  Det tenke æ at æ et bevis på.  Det gjelde bare ikke å gi opp.  Beholde motet og ha en positiv holdning.  Selv om det ikke alltid e enkelt.  Selv om uber positive mæ av og til miste motet, så gir æ ikke opp!  For etter regn kommer alltid sola tilbake.  Etter en dårlig dag kommer det alltid en god.  Keep on moving!

Ha en nydelig lørdag folkens!  Klem fra Paradisbukta 🙂

Æ går rundt hær med ei bekymrings rynke mellom øyan.  Æ e tilbake der æ va før Sunnås.  Senga kalle mæ tilbake straks etter at æ har stått opp.  Puffen e gått ut av kroppen, og æ slit.

Æ jobbe knallhardt med å holde humøret oppe.  Tenke på det æ lærte på Sunnås.  Godta det Sølvi.  Ikke bli frustrert, ikke depp.  Bare si til dæ sjøl, “ja ja så treng æ å hvile.  Det går over, det kommer bedre daga”.  Høres enkelt ut gjør det ikke?  Det e ikke det.  Tankan kommer snikanes inn i hodet.  Æ bannes, forbanne livet innimellom.  Fuck my life!  For i neste øyeblikk skjemmes over at æ grine over dårlig form.

“Slutt å vær så egosentrert! Ka fan gjør litt laber form?  Det e ikke sånn at du har fått beskjed om at du bare har et år eller to igjen å leve!”  Det e nå æ fortelle mæ sjøl når æ kjenne at æ lulle mæ inn i self pitty.  Hadde nån kunne vært inn i hodet mitt til tider, så e det slettes ikke sikkert at diagnosen :Ingen psykiatriske diagnoser hadde blitt stående.  Men det e kanskje helt innafor å ha lange dialoger med sæ sjøl?  Litt kjefting, litt sulking og litt oppbakking.

Start knappen min e i hvile modus.  Sjøl om æ gjerne vil, så klare æ ikke å starte.  Æ vil på Evo, fordi æ vet æ vil få det bedre.  Æ kommer mæ ikke dit.  Æ har prøvd i to uker nu.  Ikke fan om æ kommer mæ over dørstokken.  I dag skulle æ gjøre litt arbeid her hjemme.  Æ havna i senga isteden.  To timers søvn ga mæ ingenting.  Æ våkna ikke uthvilt og full av energi.  Æ e like sliten som før æ gikk i seng.

Okay så e æ hær da.  En dårlig periode atter en gang.  Det går over æ vet det.  Det positive e at æ sitt hær å skrive.  Tross alt.  Så får æ lufta ut hodet mitt litt.  Kanskje det gjør sånn at æ smile litt mer når elsklingen kommer hjem fra jobb?  For æ har ikke vært enkel å bo med de siste ukan.  Dårlig samvittighet for det.  Men æ gjør mitt beste.  Æ gjør det.  Æ prøve.  Puste med magen, telle, holde pusten.  Tenk positivt.  Tenk positivt!

Sommeren har knapt vært innom Finnmark.  Men til helga så loves det sol og to sifra temperatur.  Da kan æ i iallefall ligge ute å være sliten.

Det e langt mer positivt enn å ligge inne i senga.  Fordi det finnes ikke nå positivt med å ligge i ei seng.  Dag etter dag.  Time etter time.  Æ hate det!  Hvis fatique helvete nån gang forlate kroppen min, skal seng og sofa brennes mens æ danse rundt bålet!

Æ kan ikke nå for det.  Det holde hardt å være positiv når energien min e laber.  Æ blir sad.  Æ bli irritert.  Rett og slett forbanna.  For æ vil leve.  Spinge på fjellet. Dra på tur.  Æ vil ikke bare eksistere.  Som en jævla zombie.  For det e det æ føle når dagan e sånn hær.  Æ står opp, æ puste, æ bevege mæ, spiser og eksisterer.  Men nu e æ bare en skygge av mæ sjøl.  Blaff av energi utover dagen.  Kortvarige blaff.  Så e det borte.  Akkurat nu så virke det ikke overkommelig at æ skal klare å stable koppan ut av maskinen.  Æ har tenkt på det siden æ stod opp i morres.  Men i dag blir det bare med tanken.  Æ skal gå å legge mæ igjen.  Å sove til det blir bedre tider.

Æ skal ikke si fuck my life.  Men det må være lov å si FUCK FATIQUE!

Over og ut fra Paradisbukta!

I går kveld va æ så utmatta at æ ble bekymra.  Hodepina va så intens at æ lurte på om det kom en ny blødning fra et brista aneurisme. Æ følte mæ fullstendig tom.  Ikke en eneste stek igjen på batteriet mitt. Heldigvis så sovna æ av, og våkna i morres i langt bedre form enn æ va i går.  Æ kan ikke blame nån andre enn mæ sjøl.  Æ har gjort for mye, jobba for hardt.  Gått helt ut av ukeplan livet mitt, og det straffe sæ.

Nu har æ jo gjort det en million ganga de siste fire år.  Men hver gang så tenke æ “Kanskje ting e forandra.  Kanskje æ klare litt til?”  Sølvi få det inn i din hjerne, at du kan ikke!  Du må hvile.  Du må leve etter en timeplan.  Hvis ikke så går det til helvete!  Med kroppen og med hodet.

Nu har æ innvilga mæ ei egenmelding.  En tre dagers der æ ikke skal gjøre nå som helst.  Tell a lie, æ prøvde å dra å trene.  For Evo har ikke hatt hyppig besøk av mæ de siste fire uker.  Kroppen min e understimulert.  Høyre side e blitt nummen igjen.  Som om den sover.  Smertan e med mæ hele dagen.  Æ føle mæ stiv og som om kroppen æ leve med e 200 år. Straffen for ikke å trene e at æ går nån steg tilbake.  Det e som nervecellene e avhengig av at æ går regelmessig på Evo og trene.  Styrke, tøy og bøy.  Så lenge æ gjør det så virke dem.  Klare å sende signaler frem og tilbake.  Full av pågangsmot, selv om formen e mildt sagt ræva, så heiv æ mæ i bilen.  Fast bestemt på å dra på trening.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Halvveis så nådde realiteten mæ.  Det gikk opp for mæ at i dag va det ikke sjans.  Til å presse kroppen mer.  Æ burde ikke engang kjøre bil når formen e sånn hær.  Så æ snudde.  Æ dro hjem, tok på kosebuksa, fyrte i ovnen å landa på sofaen.  Tre tima seinere våkna æ.  Det va sauna i stua, og æ va mildt sagt kokt under to pledd og med ullgenser på.  Men etter at oksygenopptaket til hjernen va kommet i gang igjen, så følte æ mæ langt bedre.  Fortsatt sliten men gud så mye bedre enn æ va i formiddag.

Det e ikke bare min kropp som e understimulert.  Doggen ser temmelig deprimert ut.  Han har ikke fått tur på aldri så lenge.  Nu e han jo fri som fuglan hær ute.  Han kan gå inn å ut som han sjøl vil.  Springe rundt kor han vil.  Men det holde ikke.  Han trenge tur!  Lille My, rabbitten våres e heller ikke så lykkelig om dagan.  Ho e blitt et vanedyr ho også.  Forlange mat kl 0600, kos klokka 0700 og hoppe fritt fra klokka 0800.  I det siste har vi rokka helt på rutinan hennes.  Æ har hatt daga der æ har glemt helt av ho.  Heldigvis så har ho rimelig god iq.  Ho trampe og bråke når det går for lang tid med mat og kos.  Å minne mæ på at ho også har behov, uansett kor sliten æ måtte være.

Men vi e snart ferdig med jobben innendørs.  Nu e det bare småpjusk som gjenstår.  Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Det har vært verdt det.  Æ kan godt være totalt utmatta ei stund.  For det begynne å bli orden hær inne.  Etter å ha levd “i pappesker” i fire år, skal æ nu få orden i sysakene.  Snart e det slutt på å leite.  Kor e fiskestanga, kor e liggeunderlag, kor e sommersko, etc, etc.  Nu blir det system i heimen!

Et godt system hjemme, gir et godt system i hodet mitt.  Det e æ avhengig av, hvis æ skal fungere optimalt.  Æ kan ikke kaste bort dyrebar energi på å leite. Bli frustrert. Alt æ bruke i det daglige har sine faste plasser.  Å snart får det æ ikke bruke så ofte også det.  Det vil gjøre min hverdag så mye enklere.  Så ja, det e absolutt verd det.

Før sommeren gjorde sitt inntog, så hadde David å æ planer om masse turer.  Alt vi skulle gjøre, alle plasser vi skulle dra til.  Nu skulle man ikke tru det va sommer når man ser ut vinduet.  For det e 4c, tåke og regn nesten hver eneste dag.  Vi har ikke vært på en eneste tur så langt. Siden været e på godt Nord Norsk, helt mannskit, så e det greit å få unna oppussing innendørs.  Æ sitt i ihvertfall ikke å ergre mæ over skitværet.  Kanskje godværet kommer når vi e ferdig?  Så kan vi nyte resten av sommeren utendørs!

I går kjøpte vi oss nå vi har hatt lyst på lenge, og som kan bidra til det.  At vi blir mer utendørs.  Nemlig en liten båt.  Med en 10 hk motor.  Når man bor som vi bor, så e det helt innafor med en liten båt.  Den skal døpes og settes på sjøen i helga. Æ ser frem til seine kvelder på sjøen.  Med fiskestanga.  Ikke kreve det så mye av mæ heller.  Æ treng bare å gå 60 skritt så kan æ sett ræva i båten.  Det skal æ klare, selv på dårlige daga.  Jo æ trur vi får mye glede av båten.  Det må bare bli litt varmere.  Og vindstille.  Så skal den testes!  Det e ikke sikkert det blir så mange turer rundt omkring i sommer.  Men det blir garantert nån turer på sjøen!

Om ei uke eller to kommer yngste barnet våres hit på ferie.  Nu e det jo ikke æ som e mammaen hans, men han e nu litt mitt barn også. Han e jo heller ikke en baby lenger.  Han e blitt 15 år og helt fjortis. Med alt det innebærer. Æ må være ærlig og si at æ både glede og grue mæ.  Fordi det gir mæ nån utfordringer å være mamma på heltid.  Over tid.  Men æ e helt sikkert på at det kommer til å bli lettere enn det va i fjor.  Fordi formen min e bedre.  Selv om æ e på felgen akkurat nu, så føle æ mæ bedre enn æ va i fjor.  Klare mer.  Mer hardfør.  Klokere.  Æ skal ihvertfall gjøre mitt for at det skal gå knirkefritt.  Nu har æ til og med et escape room æ kan trekke mæ tilbake til når det blir for mye støy.  Eller æ bare har behov for hvile og egen tid.  Akkurat det e æ sinnsykt glad for.

Selv om æ har tatt mæ en tredagers egenmelding så må æ ut å farte i morra.  Tilbake til UNN og EU kontroll.  Det friste mæ overhodet ikke å farte nu, men det må gjøres.  MR kan kun tas i Tromsø, fordi shunten æ har i hodet stille sæ etter MR.  Fingers x for at alt e på G i hauet, og at aneurismene ikke har vokst.  Å skulle det nu vise sæ at alt ikke e i orden, så e æ sikkert på at æ skal takle det også!  Som alt annet æ takle i livet mitt!  Livet e ikke alltid enkelt.  Men gud så godt det e å leve, e det ikke? 🙂

Klem fra Paradisbukta.

For ei heftig uke det har vært!  Mandag dro æ til Nordreisa og Storslett Dps.  Kofferten va pakka til bristepunktet fordi æ hadde ingen aning om æ skulle være dær en dag eller tre uker.  Og med det skitzoe været vi har, så va alt fra ullongs til bikini pakka ned.  Æ vurderte å ikke dra, fordi æ har vært litt på felgen igjen.  Det har vært hardt for kroppen de siste ukan.  Ikke har æ fått trent som æ bør, og æ har nok overdrevet timan æ har stått å malt.

Men som æ sa til gubben ” det gjør ingenting om æ kollapse en måned eller to når vi e ferdig.  Fordi æ kan ligge på sofaen å nyte at det e orden rundt mæ”  Å det mene æ.  Det e verd å bli totalt utmatta av jobben vi gjør her hjemme.  Belønninga e større en ubehaget og smertan æ leve med nu.  Æ begynne å se enden.  På kaoset og malingspann som står stabla overalt.

Men over til Storslett.  Det va rart og komme tilbake dit.  Det e fire år sia sist æ va der.  Å da va æ veldig syk.  Det som slo mæ når æ va kommet til avdelinga, e kor hjemmekoselig det e der.  Personalet speile atmosfæren.  Det e en sånn ro der.  Ingen påtrengende helsepersonell som skravle hull i hodet på dæ.  Har du lyst å snakke, så e dem dær.  Har du ikke lyst å snakke, så får du være i fred.

Skuldran mine senka sæ straks æ kom inn døra.  Etter lunsj så va det samtale med psykiater. Som forøvrig va den samme som sist æ va der i 2015.  Vi snakka om korsen det va når æ va dær våren 2015.  Sommeren 2015 og seinsommeren når æ va begynt å komme ut av tåka æ hadde vært i så lenge.  Vi va begge enig i at det va en alvorlig depresjon æ hadde.  Ikke tvil om det.

Så diskuterte vi min bipolar 2 diagnose.  Æ hadde jo ikke fått fordøyd den før æ fikk min somatiske sykdom.  Ikke tenkt gjennom den ordentlig.  Va æ bipolar?  Eller va det bare år med gørr som hadde satt sæ i kroppen min?  Å før æ fikk sjansen til å tenke om diagnosen va rett, så fikk æ hjerneblødning å ble satt ut av spill.  Lenge.

I tre år så har æ fundert på den.  Om den e rett.  Æ har gått å venta på at en ny depresjon skulle komme.  Eller at least en hypoman fase.  Æ har hatt tunge daga, bevare mæ vell.  Æ har hatt daga der æ har tenkt at æ ikke kommer til å klare det hær.  Komme mæ gjennom.  Stå oppreist.  Æ har vært lei mæ.  Fylt av en bunnløs sorg.  Æ har vært eitranes forbanna.  Men æ har ikke vært depressiv.  Ikke en gang har æ tenkt tanken at livet ikke e verd å leve.

Psykiater va enig med mæ at æ burde fått depressive perioder hvis æ e bipolar. Ikke minst så e æ blitt observert, testa i det vide og brede og tilbringt mer en et år på diverse institusjoner.  Ingen har vurdert mæ som depressiv.  Og i dag kom epikrisen fra Storslett.    Diagnoser : Ingen aktuelle psykiatriske diagnoser.   Diagnosen som ble satt i 2015, blir endra til F32.2 : Alvorlig depressiv episode uten psykotiske symptomer.  Ny versjon av epikrise fra 2015 sendes ut!

Så e æ ikke bipolar afterall!  Gubben sa han skulle sette egen diagnose på mæ.  En tanke hjerneskada, null tålmodighet og lett antennelig.  Den kan æ for såvidt være enig i 😉

Nu ser ikke æ på det å være bipolar 2 som en stor sak.  Det e mange, mange mennesker med den diagnosen.  Som fungerer som alle andre dødelige.  Forskjellen e bare at dem får gjentakende depresjoner med mindre dem ikke får behandling.  Men siden æ har gått med tanka om at den ikke har vært rett, så e æ glad for at den e fjerna. Det føles godt.  At æ ikke skal kunne settes i en bås lenger.  Æ e ikke Sølvi bipolar 2.  Æ e heller ikke Sølvi med subraknoidalblødning.  Æ e bare ho Sølvi.  En survivor!

Æ ble bare to daga på Storslett.  Nu e æ tilbake i heimen ei lita uka, før det bær avgårde til UNN å ny EU kontroll av hodet.  Å når æ kommer hjem derfra, så skal æ ikke ut å reise mer.  På lenge!  Får æ håpe.

Ha en fin dag der ute 🙂  Ho Sølvi not bipolar after all skal jobbe innendørs i dag også!

Det e snart et år siden æ starta med bloggen min.  116 publiserte innlegg!  Æ starta å skrive fordi æ ville bearbeide det æ hadde vært igjennom og hjelpe mæ å huske. Samtidig tenkte æ det ville være god trening for hjernen min.  Ikke minst så tenkte æ nu at kanskje det e nån der ute æ kan gi hjelp og håp til, som e i lignende situasjon, eller har opplevd nå av det æ skrive om.

Nu etter snart et år så vil æ si at det har vært veldig positivt for mæ.  I starten brukte æ ei uka for å skrive et lite innlegg. Å ble peise ferdig etter 30 minutter foran pc.  Det har forandra sæ.  Det går mye lettere nu.

Æ skrive jo ikke bare om sykdom og elendighet, men mange av innleggene mine omhandler det å leve med en hjerneskade.  Ofc, det e en stor del av min hverdag.  Hjerneskaden påvirke mæ hver dag, hele jævla tida.  Foruten om når æ sover.  Da legge æ ikke merke til det.  At den e skada.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Konsekvenser.  Et ord som også følge mæ.  Hver gang æ skal gjøre nå så tenke æ på korsen det vil påvirke mæ.   Det e en ting som e sikkert, og det e at alt æ gjør har en innvirkning på funksjon til hodet mitt.  Og siden hodet styre kroppen, så får det konsekvenser også for den.  Nå av det æ gjør har positive ringvirkninger.  Sånn som hvile, trening, stillhet, massasje, og en rusletur, helst i skogen.  Når æ gjør sånn hær ting, så e det som æ fylle hodet og kroppen med energi og mat.  Da føle æ at æ fungerer godt.  Selv lenge etterpå.  Timer.  Ikke daga.  Men stort sett etter sånne aktiviteter så føle æ mæ noenlunde normal.

Med det så mene æ normal ish.  Sånn som æ va før skaden.  Tankegangen min virke raskere.  Hukommelsen bedre.  Æ blir ikke frustrert av lyder.  Æ blir rett og slett mer hardfør.  Tåle mer.  Kanskje æ bare burde gjøre de hær tingan?  Hadde livet mitt blitt helt bra da?  Jo i en ideell verden så hadde deg vært mulig.  Men æ kan jo ikke melde mæ helt ut og vekk fra alt heller.  Og hadde æ bare gjort ting som ga mæ energi, så e det slettes ikke sikkert at dem ville gi mæ påfyll.

I løpet av de hær fire år etter hjerneblødningen min, så vet æ ka som e godt for mæ, og ka som ikke e så bra.  Men selv om æ vet at enkelte situasjoner trigge fatiquen og gjør hodet mitt til bomull, så prøve æ.  Æ drar ut i aktiviteter som æ vet kommer til å koste.  Nå av kjærlighet og omsorg for andre.  Nå fordi det e mi plikt.  Ofte så vare æ ikke så lenge.  Som for eksempel i helga.  Da skulle vi i dåp.  En koselig begivenhet.  I utgangspunktet.  Eller kanskje æ skal si for normalt oppegående folk.  På forhånd så hadde æ gitt beskjed om at det ikke va sikkert at æ kom på selve festen, men at æ i hvert fall skulle gå i kirka.  Og det gjorde æ.

Selvsagt så hadde æ glemt headsettet mitt.  En elementær viktig ting når man e var for lyder.  Men vi stressa litt ut døra, ergo kobla hodet mitt ut.  Vell vell æ trudde æ skulle berges en time i kirka.  Det va litt barnegråt, ubehagelig men overkommelig.  Det gikk egentlig helt fint til organisten skulle spille første sang.  Hvis du har sett Edward saksehånd så kan du sikkert levende forestille dæ ka æ skal prøve å formidle.  For organisten va som Edward bare litt vell høy på livet og helt sikkert høy på diverse andre ulovlige saker.  Ho/han tok helt av, og det va tortur.  Som knivstikk i hodet mitt.  I et allerede sliten hode etter uker med oppussing.

Æ va nødt til å forlate lokale. Æ hadde gjort det samme om det va i mitt eget bryllup.  Æ småsprang ut i bilen.  Til stillheten.  Og sovna av.  Våkna når gudstjenesten va over til kirkeklokkene.  Nu kunne æ ha valgt å bli frustrert.  Fordi æ ikke mestra.  Men det har æ lært mæ at e bare tull.  Kan man ikke, så kan man ikke.  Det e faktisk ikke nå æ kan gjøre med det.  Det e ikke æ som styre det.  Men hodet mitt.

Vi blir jo alle styrt av hodet.  Forskjellen e jo bare at mitt har skader.  Som påvirke mæ.  Datteren mi sa det hær om dagen.  “vi går jo litt på tå rundt dæ”.  Ka mene du med det, måtte æ spørre ho.  “Jo sånn at du ikke blir stressa, eller såra”  Stress e poison for mæ.  Æ går helt i frø når folk stresse rundt mæ.  Æ føle at det eksplodere innvendig når det blir mye.  Æ trur det kommer av at æ blir forvirra.  Når det skjer mye, fort.  Så klare æ ikke henge med.  Så kommer usikkerhet.  Og alt blir bare krøll.

Såra.  Æ blir ikke litt såra, æ blir veldig såra.  Når dem som e nær mæ ikke forstår korsen æ har det.  Rimelig urimelig av mæ?  Korsen kan æ forvente at dem skal forstå?  Det e nesten umulig og forklare.  Sette ord på det.  Kaoset som hodet mitt forårsaker til tider.  Æ skulle gjort ka som helst for å få hodet mitt friskt igjen.  Funger bart som før.  Når stress ikke va skadelig for mæ, når æ mestra multikasting og hadde en nærmest utømmelig energi bar.  Det e lov å drømme.  Selv om det aldri blir en realitet.

I går såra gubben mæ.  Vi krangle sjeldent.  Vi kan diskutere og være uenig, men det høre med til sjeldenheta at vi krangle.  Sånn krangel der man lire av sæ en strofe eller to å man ser på hverandre med forakt.  Som sagt så har vi drevet med oppussing i flere uker.  Æ har ikke fått trent og gjort mine daglige ting, så det har selvsagt gått utover kroppen min.  Den e smertefull som fy, og hodet mitt e skralt.

Vi hadde en liten fille diskusjon.  Om nå så banalt som IBAN/BIC nummer.  Æ mente at man ikke trengte å logge inn i nettbanken for å finne det.  Æ viste at æ hadde rett, men når gubben heva stemmen litt og sa “jo selvsagt må man det”, så fikk han mæ usikker.  I hodet mitt ble det kaos.  Nervecellan jobba på høygir.  Så eksploderte det.

Æ ble lyn forbanna, han ble lyn forbanna.  Vi heva stemmen begge to, og lirte av oss litt dritt.  Æ trampa ut på trappa, han ble inne.  Når pulsen hadde roa sæ, så følte æ mæ helt knust.  Såra inn til beinmargen.  Han David kom ut etter ti minutter og ba om unnskyldning og godt vær.  Æ va så såra at æ ikke klarte å ta det innover mæ.  Langt mindre be han om unnskyldning. Æ sa bare greit, og gikk og la mæ.  Vi sov på hvert vårs rom i natt.  Nån fordela må det være etter all jobbinga.  Det e greit å ha et furte rom.

Vi styres av hodet.  Og hodet styre følelsene.  Mine følelser e forsterka.  Eller blir forsterka i gitte situasjoner.  Når det blir for mye.  Særlig når æ e sliten.  Æ hadde nok blitt såra over krangelen vi hadde om hodet mitt ikke hadde hatt skader.  Men æ ville ikke følt det så sterkt.  Det hadde vært en baggis.  Nå æ hadde knipsa bort og flirt av.

Nu e hverken æ eller han langsint, han kyssa mæ før han for på jobb i morres.  Å æ regne med at vi skal sove i samme seng igjen i natt.  Æ e tho peise ferdig.  Krangling e like giftig som stress for mæ.  Æ har igjen fått “influensa”, og føle mæ helt dritt.  Sola skinn og det e nydelig ute.  Æ blir inne. I senga til det går over.  Dritthjerne.

Du gode gud kor vi har jobba!  I to uker har det vært unntakstilstand i heimen.  Prosjekt fornye kjeller starta rett etter æ kom hjem fra Sunnås.

Før vi starta arbeidet så æ sånn cirka sånn hær ut..

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hadde noen sagt til mæ i fjor at vi skulle starte det hær prosjektet, så hadde æ ikke trudd at det ville vært gjennomførbart.  Alle som har pusset opp vet for en jobb det e.  En jobb som æ alltid har elska.  Men det va før sykdom flytta inn i kroppen.  At vi snart e i mål, e ikke til å tru.  At æ fremdeles e i livet e et større mirakel.  Det har vært daga der æ ikke har sett lyset i tunnelen og tenkt at nu glir æ inn i en ny periode med koma.  Men utrolig nok har ei god natt søvn vekka mæ til livet igjen!

Æ har måtte brekke mæ i oppreist stilling, og kroppen har vært smertefull.  Datteren min e drit lei av at æ sir ” kor e den hudamæflikken?”  Et ord som ikke betyr nå.  Men et ord David og æ forstår.  Merkelig nok.  Hver gang æ ikke finne ordet æ skal si.  Som gjerne skjer når æ blir sliten, så sir æ hudamæflikken.  Han David vet stort sett ka æ mene.  Om det e skrujern, eller kaffekoppen æ leite etter.  For andre dødelige så e det bare et koko ord som ikke har nå betydning.  Det har vært mye hudamæflikken i det siste.  For det e ikke bare kroppen som e sliten, hodet e overbelasta delux!

Takk og lov så har man et godt nettverk.  Og ei venninne som e naprapat. Som sendt fra himmelen så tikka det inn ei melding om infrarød sauna og behandling.  Æ for ned på to hjul i svingen.  Behandlinga va gondt.  Som betyr at det e så vondt at det e godt.  Eller motsatt.  Etterpå klarte æ nesten ikke å gå.  Men dagen etter spratt æ ut av senga!  Å hadde ikke smerter noen plassa.  Dagens tips :  Har du smerter i kroppen, prøv en naprapat!  Bor du i Kirkenes anbefale æ Åshild Haug på det varmeste 🙂

Hos samme dame fikk æ med mæ ei krukke med leire fra Island.  Ho så nok at huden min hang ned på knærne og at æ trengte et lite mirakel..Så æ marinerte mæ i leira å satt i lotus stilling og tenkte happy tanka og venta på at et under skulle skje.

Nu ble æ ikke 20 år yngre av maska, men æ følte mæ fresher.  Selv om kroppen har forfalt litt de hær ukan, så har det vært verd det når man ser resultatet av kjelleren.  Vi e ikke helt ferdig.  Det gjenstår litt småpjusk.  I tillegg vi har et til rom som bare e halvferdig.  Men snart e vi helt i mål!

I det hær øyeblikket.  Nu når æ sitt hær å plinke på tastaturet så smile æ.  Et stort smil og en tilfredshet som æ ikke har kjent på lenge.  En glede for at æ føle mæ så normal.  Det har skjedd ting i kroppen min de siste måneder. Det e veldig merkbart.  Kanskje fordi æ e blitt flinkere.  Til å balansere aktiviteter.  Flinkere til å hvile effektivt. Til å be om hjelp når æ trenge det. Æ kommer mæ fortere tilbake til min normale energi når æ blir sliten.  Lurene mine e kortere. Kjære Gud la det fortsette.  Ikke la mæ ramle tilbake til dær æ va.  Pretty please!

Ha en nydelig dag!  Klem fra Paradisbukta 🙂

De siste dagan har æ gått rundt å messa de ordan til mæ sjøl.  Roolig.  Stress ned.  Pust med magen.  Første kaffe koppen min i dag gikk i dass.  Eller den gikk ut over kjøkkenbenken.  Den vakre kroppen min e sliten.  Hodet funke ikke optimalt. Så æ trykte på maskinen å glemte å sette den jævla kaffe koppen under.  Igjen!  En bagatell tenke du kanskje.  Men en tydelig påminner til mæ sjøl at æ stresse.  For når æ gjør det, så blir æ surrat.  Og aggressiv.

Om æ nu surre så plage det mæ ikke så mye.  Verre e det at æ går rundt og e aggressiv.  Garantert verre for dem som æ bor i lag med.  Dizel, doggen våres, trippe rundt på tåneglene å prøve å ikke gjøre så mye ut av sæ.  For han merke mooden min.  Her om dagen hadde vi et forferdelig tordenvær.  Å han går fra å være macho til ei redd lita mus.  Hver gang.  Stort sett så har æ nu medlidenhet med han.  Han bruk å få sitt i sofaen sammen med mæ til det e over.  Men ikke den hær gangen.  Pesinga å stressinga hans gikk mæ på nervan og æ kjefta på han å ba han ta sæ sammen.  Æ trur han fortsatt e såra..

Det har vært i overkant mye for kroppen min i det siste.  Ikke tvil om det. For mange avtaler, oppussing, planer og logistikk. Den hellige gral, memoplanneren min, som æ har hele livet mitt på, får æ ikke logga inn på.  Æ har kjøpt mæ ny telefon, så alle apper æ har må logges inn på nytt.  Æ operere jo stort sett med de samme passord på det meste, men memoplanneren min fikk æ med eget passord, og ikke har æ funnet ut korsen man forandre det.  Man skulle tru at et hjelpemiddel til folk med alzheimer light eventuelt ganske heavy hadde en knapp man kunne trykke på med glemt passord.  Men neida.  Koffer gjøre det enkelt når man kan bidra til å gjøre folk frustrert?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Æ har jo skrevet det ned en plass.  Og helt sikkert lagt det en enda smartere plass.  Æ har leita høyt og lavt.  I alle papirer.  Æ har googla.  Sendt mail.  Intet svar.  Panikken tok mæ litt når gubben spurte mæ katti og kor æ skulle reise i slutten av uka.  Æ viste jo at æ skulle til Oslo en tur, men skulle æ nån andre plassa?  Saumfarta mailen for å se om det lå noen avtaler der.  Nada.  Nu har æ lappa overalt.  Husk ditt og husk datt.  Inntil æ får memoplenneren opp å går igjen.  Æ e ikke rådløs.  I går ringte æ ambulerende vaktmester tjenesten i kommunen.  Så i dag skal æ ned å få hjelp.  Fingers x for at dem evne å få starta den igjen!  Å håper at æ ikke har glemt viktige avtaler.

Mandag skulle æ egentlig til Oslo på brukerdialog konferanse sammen med ei dame fra Opptreningssentret i Alta.  Men værgudene va ikke helt på mi side.  Ingen fly gikk på grunn av været.  Norwegian kom med atten beskjeder. Ny tid, mulig ny tid, kanskje kansellert. Æ satt på en smekkefull flyplass i seks tima.  Å pusta med magen å telte til fire tusen og atten.  Det gikk egentlig greit. Foruten ei dundrende hodepine og en mer og mer merkbar fatique. Helt til turistene som fikk beskjed om at Sas hadde kansellert flyet ble aggressiv og kjefta og smelte på de stakkars ansatte som ikke kunne gjøre nå som helst med været.

Da fikk æ nok.  Æ hadde seriøst løst til å slå ihjel gubben som stod foran mæ å gnelte.  Med ei teskje!  Ka e det med folk?  Som føle trang til å skjelle ut bakkemannskap når flyet ikke går?!

Æ følte virkelig med dem.  Der dem sto og svetta og prøvde gjøre folk fornøyd.  Ikke en enkel oppgave på en overfylt flyplass med bortskjemte turista.  Æ hadde i ihvertfall fått nok.  Gubben kom på to hjul i svingen.  Han hørte det på mæ at nok va nok.  Æ va overlykkelig når æ kom inn døra hjemme.  Dundrende hodepine og fatiquen på stormende fremmars.  Æ svimte av og sov i flere tima.  Når æ våkna va æ veldig glad for at æ ikke va i Oslo.  Selv om æ hadde veldig lyst å få med mæ seminaret.  Det kommer sikkert flere sjanser.

I går fikk æ bestillt billett til Dps Storslett.  Æ skal dit den 1 juli og få ei ny vurdering av min diagnose.  Bipolar 2.   Det passe litt dårlig å reise nu siden vi drive og pusser opp i kjelleren, men æ regne med at æ ikke blir der lenge.  Når æ va i telefonen med pasientreiser havna æ selvfølgelig i samtale med en fyr som mumla.  Æ trur æ sa til han ti gang at æ ikke hørte ka han sa.  Lavmælt og mumla.  Han skulle sende mæ med buss fra Tromsø til Sørkjosen.  Da kom æ nesten gjennom telefon.  Æ måtte bite mæ i kinnet for å ikke rope ut “gi mæ en sykkel så kan æ sykle fra Tromsø””. “Nei æ kan ikke lande på Sørkjosen kl 07, da e det ingen som kan hente mæ” .  Frem og tilbake.  Æ fikk fly.  Til ei tid der æ kan bli henta opp.  Det e lov å prøve sæ.  Det e sikkert mange som sir javel greit send mæ med buss.  Ikke den hær tøtta!

Men sånn foruten om at æ får lyst til å slå ihjel folk med teskje av og til, så synes æ at æ klare å holde min aggressivitet innenfor rimelighetens grenser.  Pusteteknikken æ lærte mæ på Sunnås funke.  Stort sett.  Det e greit fordi æ forstår koffer æ blir aggressiv.  Frustrert.  Stressa.  Det e bare hodet som e litt overbelasta.  Siden det e skada så blir det kortslutning når det blir for mye, og æ ikke klare og overholder hviletidene mine.  Note to myself :  Ta en pause!  For faen!

Nå av det æ kjente på da æ ble syk, va den enorme omsorgen som ble vist mæ.  Av familien, nære venna, perifere vænna, bekjente og ukjente.  Ja også helsepersonellet da.  Ka e omsorg?  Omsorg e jo å ta vare på, bry sæ om noen.  Min definisjon e å ta vare på, bry sæ om noen, uten å forvente å få nå tilbake.  Som for eksempel å mate fuglan gjennom vinteren.  Det gjør vi av omsorg.  Nu får man jo nå i retur da, kanskje litt kvitter og flere fugla.  Når man skal gi omsorg til nån som e syk, så  kan man ikke forvente å få så mye tilbake.  Annet enn takknemlighet.  Det e ekte omsorg.

Mi beste venninne e en omsorgs person.  Et unikum av en anna verden.  Når æ havna på sykehus og ble flydd til St Olavs og Unn så kom ho etter.  Av omsorg for mæ og dattera mi. Æ lå jo i koma de første ukene, så æ merka jo ikke det.  Ikke som æ huske  iallefall.  Æ huske ikke at ho va der, selv etter at æ våkna. Ho satt der ved sykesenga å sang til mæ.  Hang opp turbilder av mæ, og snakke til helsepersonell.  Om mæ.  For å gi et bilde av kem æ va.  Så æ ikke bare skulle være en kropp i ei seng.  Ho ville at dem skulle se mæ.

Når æ våkna til liv igjen, va ho der.  Forklarte mæ ka som va skjedd.  Kor æ va.  Kor datter mi va.  Om og om igjen.  Hundre gang om dagen forklarte ho.  Æ hadde jo ikke kortids hukommelse what so ever.  Så hver gang ho hadde forklart mæ, gikk det 5 minutter så spurte æ igjen.  Kor e æ?  Ka som har skjedd?  Kor e ho Ronja, kem som passe ho?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv om æ ikke huske det, så har nok hjernen min registrert det.  Det ligg lagra på harddisken en plass.  Æ skulle ønske æ kunne huske det.  Tida på Unn og de første ukene på Kirkenes sykehus.  Men uansett kor hardt æ prøve, så e det blankt.  Æ har til og med vært på Unn, på avdelingene æ lå på for å se om nå kom tilbake.  Men det e borte.  Da e det ekstra godt at nån har vært der sammen med mæ og kan fortelle.  Ting æ sa og gjorde.  Vi har flirt mye av det æ og ho.  Tida æ virkelig va dement.

Æ hadde søsken, datteren og tantebarn sammen med mæ i perioder også.  Elsklingen min kom til Unn når æ våkna.  Ikke fordi han ikke ville se mæ når æ va i koma, men fordi han hadde guttan sine på besøk, og dem trengte han.  Dem hadde det tøft etter å ha sett og opplevd at æ ble henta av ambulansen. Dem trengte hans omsorg mer enn æ gjorde.  For æ sov.  Han David har siden fortalt mæ at han va aldri bekymra når æ lå i koma.  Han viste æ ville overleve.  “Du e så sterk Sølvi.  Æ bare viste det at de tid ikke va kommet, du ville våkne opp igjen”  Han har og spurt mæ om æ reagerte på at han ikke satt ved sykesengen når æ va i koma.  ” Ka skulle du gjøre det for?  Æ sov jo.  Dessuten så kjente æ dæ jo ikke igjen engang den første tida etter at æ va våkna, så for mæ betydde det nada”.  Hans omsorg fikk æ behov for når æ kom til mæ sjøl igjen.  Kinda kom til mæ sjøl.  Når æ kom til Kirkenes sykehus, og siden hjem.

Omsorgen æ fikk hjalp mæ å bli frisk. Hver eneste klem æ har fått, hver gang nån spurte mæ korsen det gikk, hver gang nån brydde sæ hjalp det mæ. Det ga mæ drahjelp til å stable mæ på beinan. Ga mæ styrke. Alle like jo å få skryt.  Æ e ikke nå unntak.  Så når folk klappa for mæ å sa æ va sterk og flink å trene, så ga det mæ et puff.  Til å stå oppreist, til å bite tennene sammen å trene og til å være positiv å se fremover.

Æ har venna og familie som har støtta mæ.  Som har trent med mæ når æ ikke klarte det aleina.  Hjulpet mæ å flytte, vaske hus, vært sjåfør når æ ikke hadde lappen, fulgt mæ på flyreiser ( ja første året kunne æ ikke fly aleina engang), hjulpet mæ med søknader og rydde opp i livet. Handla inn mat til mæ så æ slapp å sulte ihjel. Flirt sammen med mæ, og grått sammen med mæ.  Hørt på at æ har klaga, tålmodig og helt sikkert dritt lei i flekkan.  Æ tenke ofte på det.  Å e veldig takknemlig for at æ har folk i livet mitt.  Som evne å gi omsorg. Som e glad i mæ.  Selv om æ ikke e perfekt.  Som bryr sæ om mæ med alt det innebærer.  Mine positive egenskaper og mine negative. Som har gitt mæ omsorg uten å forvente å få all verden tilbake.  Det e ikke farlig å være syk når man har støtte.  Det e iallefall langt lettere.  Når man har gode mennesker i livet.

Når æ jobba, va æ den som ga omsorg.  Det har vært rart å være i den andre enden.  Vært den som har trengt omsorg. Men det har også  vært lærerikt.  Gitt mæ innsikt. Det e så viktig når man e svak, at det e nån som bryr sæ om dæ.  Det e jo viktig uansett, men enda viktigere når man e syk. Det å ha nån som heie på dæ, som blir glad på dine vegna når det går fremover, nån som gir en klem eller en skulder å gråte på. Nån som lytte. Det e viktig å ha nån som kan være sterk når man sjøl e svak.  Når grunnmuren har rakna, så trenge man andre å støtte sæ på.

Omsorg kan ikke fakes.  De aller fleste av helsepersonell æ har møtt på min reise som pasient har gitt mæ god omsorg.  Men æ har og møtt dem som ikke har vært så god på det.  Det tar 2 sekunder å føle om den du møte har omsorg for dæ.  Kroppspråk blir den viktigste kommuniksajonskilden når man e syk.  Min pasientrolle har vært litt todelt.  Fordi æ e sykepleier.  Det ligg i genan mine.  Sykepleierbrillene har vært på.  I alle situasjoner æ har vært i.  I hvert eneste møte med helsevesenet. Selv når æ va dødsyk.  Æ så, vurderte, analyserte og konkluderte.  Nån gang har æ blitt knust og såra.  Men som oftest har æ vært fornøyd.  Med behandlinga æ har fått.

Ka e god omsorg?  Til helsepersonell så vil æ si at god omsorg e å gi tid.  Selv når du har det travelt.  Det e å stikke hodet inn en ekstra gang på pasientrommet. Ikke spør “har du det bra” hvis du ikke har tid å høre eller se etter.  God omsorg e å se.  Det e å være interessert.  Kem e det hær menneske?  Ka trenge han eller ho.  Det æ kan huske fra tida på Kirkenes sykehus, e at æ trengte nån som snakka med mæ.  Æ følte mæ så ensom.  Aldri har æ følt mæ så ensom som æ va de månedene æ lå på sykehus.  Timan æ lå i senga å stirra på klokka som tikka.  Kaoset æ hadde innvendig va så sterkt.  Bekymringer.  Ka nu.  Korsen skal æ klare det hær.  Blir æ normal igjen?  Lengsel.  Etter å komme hjem.  Savn.  Etter kjæresten og dattera mi.

Æ huske æ sjekka tavla hver dag.  For å se kem som va på jobb.  Å gleden når æ oppdaga at det va nån av pleierene som æ va glad i som va på jobb.  Koffer va æ mer glad i enkelte enn andre?  Æ ble ekstra glad i dem som viste ekte omsorg.  De æ leste som ærlig.  Når dem ga mæ et smil, så smilte øyan.  Når dem va inne på rommet mitt så hadde dem tid.  Til å sette sæ ned.  Lytte, se.  De som ga mæ en varm klem.  De som overholdt det dem lovet.  ” Æ kommer om 10 minutter”  Så kom dem etter 10 minutter.  Ikke 15.  Eller som sa ” det skal æ sjekke opp”  Å så gjorde dem det, og fortalte mæ underveis ka dem hadde gjort, og tidsperspektivet til det ville være løst.

Nei omsorg kan ikke fakes.  Enten så har du det, eller så har du det ikke.  Kan omsorg læres?  Helt klart.  Kunnskap og innsikt.  To essensielle faktorer hvis man skal evne å gi omsorg.  Nettopp derfor e utdanning viktig i helsesektoren.  Men selv de med utdanning kan mangle det.  Selv om dem har kunnskap.  For har man ikke innsikt, så har man heller ikke forståelse.

Så til familien min og vennan mine.  Til alle bekjente, til alle ukjente. Til alle i helsesektoren.  Tusen takk for all hjelp.  Tusen takk for den enorme omsorgen dokker har vist mæ.  Takk for at dokker har brydd dokker.  Æ hadde ikke vært hær æ e i dag uten dokker!  Æ kan ikke gi så mye tilbake, annet enn en enorm takknemlighet.  Takk for at dokker har tatt vare på mæ når æ sjøl ikke klarte det!

Klem fra Paradisubukta 🙂

Aktivitetsnivået mitt har steget nån hakk de siste ukene.  Men selv om æ har hatt masse å gjøre, så har æ overholdt hvile tider og time outene mine.  Å akkurat det e æ veldig stolt over.  Fordi det e så jævla vanskelig å sette bremsene på når kroppen fungerer.  Æ har hatt nån daga der æ har vært litt på felgen, men det positive e at æ recover raskere enn før.  Æ tar kortere lurer også.  Det holde stort sett med en halv time et par gang om dagen, så e æ igang igjen!

Så kan man spørre sæ ka har forandra sæ de siste måneder?  Koffer har fatiquen bremsa, og plagan mine blitt mindre?  E det fordi sola e tilbake?  Eller har det skjedd et aldri så lite mirakel?  Æ e hellig overbevist om min gode form kan linkes til mitt Sunnås opphold.  Æ trur rett og slett at æ bruke mindre energi på å undres, gruble og bekymre mæ.  Grubling e en kjent energi tyv. Bekymring likedan.  Det faktum at æ har fått gode forklaringer på koffer kroppen og hodet mitt e som det e, har fått mæ til å slappe av.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Aksept.  Det kjente æ inntok kroppen min under en samtale æ hadde med kontakt personen min på Sunnås.  Når æ satt der og forsiktig hinta om at æ hadde lyst å prøve mæ i arbeid igjen, og ho så på mæ å rista på hodet.  ” Normalt så e at for at folk skal tilbake i arbeid Sølvi.  Men i ditt tilfelle så mene æ det e uklokt.  I dag. Bruk heller livet til å trene å forsøke få en god hverdag”

Når æ gikk ut å satt mæ med min hellige kopp kaffe og en røyk, så kjente æ på aksepten.  Æ godtar det ikke, fordi æ føle da at æ gir opp.  Men æ kan akseptere det.  Punktum!

Etter det så merke æ at æ ikke sitt å tenke, enn om, hvis at, kanskje 20% stilling, trille piller eller vaske toaletter.  Æ bekymre mæ ikke så mye om fremtiden heller lengre.  Æ klare å leve mere i nuet.  I dag.  Hær.  Akkurat nu når æ sitt hær å plinge på tastaturet, og øyan ser ned på sjøen hver andre minutt.  Så tar æ innover mæ i hver åndedrag, kor sinnsykt heldig æ e.  Som tross all verdens motgang og sorger føle æ har det bra.  Æ fungere.  På et vis.  Æ evne å tenke.  Å gå.  Æ kan snakke.  Æ kan le, og æ kan gråte.  Æ kan bli eitranes forbanna og fortvilt, for i neste øyeblikk flire av det.  Det aller beste e at æ har lært mæ snakke om korsen æ har det.  Æ skyve det ikke bak i topplokket lengre.  Æ tar tak i det.  Bearbeide.

Fordi e nå æ har lært mæ de hær fire år siden æ ble syk, så e det å snakke om det.  Det e smart å få ut trykket.  Æ forsikre mæ om at trykkokeren ikke boble over.  Bloggen min skal ha en stor del av æren for det.  Det e en flott måte å få ut steamen ved å skrive 🙂

Men nu skrive æ mæ helt bort hær!  Tho e det vell ikke så fette nøye, æ har det på papiret at æ har problemer med å holde fokus og konsentrere mæ;)  Busy bee e jo overskrifta!  Sommeren blir busy.  Innimellom oppussing og trening så skal æ til Oslo en snartur på brukerdialog konferanse sammen med en ansatt fra Alta opptreningssenter.  Æ har ikke snøring ka æ har sagt ja til, så det blir spennende å se.  Et annet av mine problemer e at æ ofte sir ja før æ har tenkt mæ om.  Anyway så blir det en snart tur sørover.  Å ikke vær bekymra, dokker skal nok få en oppdatering på ka det egentlig gikk ut på.

Etter Oslo så skal æ på Pensjonisten hær i byen æ bor i.  Å holde det samme foredraget som æ gjorde i Alta i vinter.  Det har æ allerede ferdigskrevet, bildan ligg på pc, så det trur æ blir ren plankekjøring.  Æ glede mæ!  På seinsommer/høsten skal æ til Hammerfest og Vardø med samme opplegg.

I kaoset vi har hær hjemme på grunn av oppussing, så drive æ å lage mere kaos!.. En annen ting æ har med mæ fra Sunnås.  Lage system.  Rydd vekk rot.  Å det e jo lettere sagt enn gjort.  Æ starta i kjelleren med å rydde.  Å når æ hadde laga et vist system, så fikk æ beskjed om at det skulle legge varmekabler og nytt gulv i kjelleren.  Halleluja til det.  Æ e kjempeglad for det!  Men det betyr også at æ måtte stuve hele kjelleren inn på 2 små rom, og det e det komplette kaos der nede.  Nå som gir mæ litt bekymringer fordi vi har bestemt oss for å dra på fisketur/telttur i helga.  Korsen vi skal finne ut kor utstyret e, og ikke minst korsen vi skal få det frem, well la oss si det sånn at det blir ikke æ som skal gjøre det!  Æ melde mæ som kaffekoker mens gubben får slite med det 😉

Sist men ikke minst så ser det ut som vi får gifta oss ila sommeren.  Papirene som vi behøver e nesten klar.  Korsen vi skal gjøre det e også ferdig planlagt, selv om det ikke e helt avklart enda.  Vi tenke at presten skal få lov å komme ut hit til Paradisbukta, så kan vi gi hverandre et ja, eventuelt et nei nede ved fjærasteinan.  Føling i fjæra må jo bli vellykka trur dokker ikke?  Selve festen skit vi i akkurat nu.  Kanskje vi tar den i samme slengen, kanskje den blir seinere.  Det eneste som e sikkert e at det blir fest samla med alle dem vi e glad i på et eller annet tidspunkt.

En ting e ihvertfall sikkert, vi snakke ikke et tradisjonelt bryllup der man bekymre sæ for om man har de rette servietter, eller at invitasjonene e trykket på et eksklusivt nok papir.  Kjenne æ gubben rett så kommer han til å bli overlykkelig hvis æ sir han kan gifte sæ i shorts og t-skjorte.  For å gi et lite bilde kor mye han bryr sæ.. Æ nevnte at æ ville kjøpe mæ en sommer kjole til dagen.  Kor han sir ” kan ikke du ta den svarte sexy saken du brukte på julebordet ?”  Æ e ikke særlig overtroisk, og æ e også enig i at hvis vi gifte oss i fjære steinan så e ikke kleskodeksen viktig.  Men en plass går fan mæ mi grensa.  Æ gifte mæ ikke i svart!  Da går æ heller naken!

Ha en fin dag:)  Vi snakkes!