Mitt første opphold i Alta va 3 mnd etter at æ va utskrevet fra sykehuset.  Æ lyg hvis æ sir æ va i god form når æ kom dit.  Æ hadde problemer med å gå, sjangla og va redd når æ va gikk.  Æ stolte ikke på kroppen min.  Fotan mine kunne plutselig svikte, æ halta og måtte konsertere mæ for å løfte beinan.  Herremin ka energi æ brukte bare for å komme mæ fremover.

Gikk æ i trapper så måtte æ klipe mæ fast i gelendret for ikke å tryne.  Det va ball hardt.  Kroppen min lystra mæ ikke.  Den va nummen og følelsesløs.  Selv det å klæ på sæ krevde enormt med styrke og energi.  Ikke minst finne frem klærne æ skulle kle på.  Når æ sitt hær å tenke tilbake på mitt første opphold, så forstår æ kor syk æ va.  Æ forstår og kor frisk æ e blitt.  Akkurat det berøre mæ.  Det e rett og slett utrolig.

Æ hadde ikke retnings sans, og brukte mye tid på å bli kjent med selve bygget.  Herremin kor æ leita.  Etter rommet, etter trenings rommet, kantina og bassenget.  Konstant forvirra.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Kortids hukommelsen min va…ja den va ikke der.  Æ eide ikke hukommelse.  Sa nån nåkka til mæ så glemte æ det etter et minutt.  Det va nån slitsomme uker.  Det e vell en sånn ca 30-40 pasienta til enhver tid der.  Veldig fint for ei som va så dement som mæ.  For æ glemte jo navnet på folk hele tida.  Trur ikke æ lærte mæ navnet på en person under mitt første opphold.  Spurte nån mæ kem æ hadde som fysioterapaut eller ergoterapaut, så kunne æ ikke svare. For æ glemte ka dem het.  Enda æ va hos dem hver dag.

Æ møtte ei nydelig dame på over 90 år.  Som og sleit med hukommelsen.  Ho sa nå som vi flirte mye over.  “nei det har æ ikke glemt, æ huske det bare ikke”  Æ syns den setninga va god.  Å æ bruke den ofte 🙂

Det va jævla slitsomt fordi det va så mange menneska å forholde sæ til.  Mye lyda og mye snakking.  Æ holdt mæ mye for mæ sjøl.  Va ikke særlig sosial av mæ. Å huske ikke så mye fra mitt første opphold, men æ huske forvirringa, og kor hard treninga va.  Kor utmatta og sliten æ va til enhver tid.  Æ huske tåra og fortvilelse.  Glede over fremgang, og fornya håp.  Om at æ sku bli normal igjen.

Det va mye balanse trening og styrke trening.  Det va masse opplegg hele dagen.  Knall hardt siden æ va så dårlig form, men etter 4 uker merka æ en enorm framgang fysisk.  Det e egentlig vanskelig å beskrive.  Korsen æ va, og kor bra æ ble etter bare 4 uker. Æ kunne for eksempel ikke sette mæ ned på gulvet.  Ikke uten hjelp.  Å æ måtte ha hjelp for å komme mæ opp.  Æ klarte ikke å løfte de letteste vektan engang.  Bare det å løfte arman over hodet va ei utfordring.

Alt det normale vi gjør i løpet av en dag.  Reise oss opp, sette oss ned, løpe, snakke i telefon, dusje, handle.  Dagligdagse små ting som vi ikke engang treng å tenke på at vi gjør.  Det sleit æ med.  I tillegg til at kroppen min ikke funka, så va hodet mitt bare kaos.  Æ e ikke sikker på ka som va verst.  At æ fikk sammenbrudd av å prøve å logge mæ inn i nettbanken, eller at kroppen min ikke kjentes som min egen.

Egentlig helt utrolig kor bra man kan bli.  Med rett type trening.  Æ har jo alltid vist at vi har et opptrening senter i Finnmark, men æ har trudd det va for folk som hadde fått nytt kne eller hofter.  Ryggproblemer og andre muskulære plaga.  Æ viste rett og slett ikke at man kunne dra dit etter et hjerneslag.

Dem hadde alt samla på en plass.  Lege, psykolog, sosionom, ergoterapeut, fysioterapeut, og pleiepersonell.  All tverrfaglig kompetanse man behøve.  Akkurat det va deilig.  Det som ikke va like deilig, og som æ huske etter mitt første opphold, va at det va vældig slitsomt med alle de pasientan som va der for eksempel muskulære problema, eller hadde fått sæ ny hofta.  Det va mye snakk om det.  Vondtan.  Å æ skjønne jo det at man har behov for å snakke om det, men det va slitsomt å høre på det.  Fordi æ va så syk.  Æ va så syk at for mæ va smerter en baggis.  Som æ ikke hadde løst å høre om.

Det va etter den andre turen til Alta og til sammen 2 mnd med trening at æ begynte å tenke på mæ sjøl som frisk.  Det va nesten et år etter selve blødninga.  Æ kom inn på rommet, og rengjørings personalet hadde glemt radioen på.  Æ oppdaga at æ lytta til musikken.  Det va ikke støy som det normalt va.  Æ va overlykkelig.  Æ kunne høre på musikk igjen!

Det va da æ ble testa for fatique, og begynte med ukeplan.  Eller kanskje ukeplanen kom etter første opphold, æ e ikke helt sikker.  Men mitt andre oppholdet mitt huske æ mer fra.  Da klarte æ mere. Va mere sosial.  Deltok på tura og andre arrangement dem hadde.  Det va mye undervisning også.  Men det klarte æ ikke å delta på.  Å sitte en time å følge med på undervisning va ikke sjans.  Verken hodet eller kroppen klarte det.

Ergoterapeuten og fysioterapeuten æ hadde va fantastisk.  Det va ikke en ting dem ikke hjalp mæ å ordne opp i. Strukturere livet mitt.  Finne løsninga. Æ følte mæ ivaretatt og sett.  Dem så mæ og mine behov.  Vi gikk igjennom livet mitt med lupa.  Alt æ gjorde, og ka æ ønska å gjøre.  Så la vi plan for korsen æ skulle klare det.  Satte små mål som va overkommelig.

Et av mine mål va at æ skulle klare å gå opp hele bakken på runden som æ brukte å gå.  Den kalte vi “helvetesbakken” fordi den va det.  Bratt og lang.  Når æ gikk opp den måtte æ ha pause hvert femte skritt.  Æ hadde og som mål at æ skulle klare å gå uten stava.  Æ va så utrygg når æ va ute å gikk.  Æ stolte ikke på at beinan skulle bære mæ.  Det hadde æ jo erfart mange gang.  Æ gikk på snørra i tid og utide.  Et anna mål va å klare å gå i trapper.  Uten å klamre mæ til gelendret.

Alle de målan va i boks etter mitt andre opphold.  Det gjør nå med dæ når man klare de målan man sette sæ.  Æ ble i alle fall kjempe stolt og glad.  Fremagangen va veldig målbar.

En anna ting æ ønska va å kunne gå på kafe igjen.  Og gå å handle, finne frem uten å være helt på felgen.  Æ brukte så mye energi på å orientere mæ.  På kjøpesentret, veien til og fra, men den største utfordringa va støyen.  Fordi æ va veldig var for lyd.  Æ e det fortsatt, men det e blitt mye bedre.  Æ klarte det og etter mitt andre opphold i Alta.

Etter hvert klarte æ å være mer sosial også.  Fordi æ satte grenser.  Sa fra til folk hvis dem snakka for mye om sin egen sykdom, eller spilte musikk fra telefon i plenum.  Det va og e fortsatt en grusom lyd for hjernen min.  Satt folk og så på video eller spilte på mobilen så ba æ dem vennlig om å putte i øreproppa.  Dem gjorde jo det, og tok hensyn.  Va æ i fellestua og det va folk der som va veldig høylytt, flirte høyt eller prata på inn og utpust, så trakk æ mæ bare tilbake.

Det va og en ting æ lærte dær.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Beskyttte mæ og hjernen min.  Bli litt egoistisk.  Det e jo ikke det egentlig.  Det e fornuftig.  Å tenke på ka som e bra for dæ sjøl.

Æ lærte mæ å strikke igjen.  Det va mange der som satt med strikke tøyet sitt.  Og hadde tålmodighet til å lære mæ opp igjen.  Æ hadde glemt korsen man gjorde det.  Legge opp, korsen strikke rett og vrang, korsen felle av.  Æ fikk det til.  Sånn noenlunde i alle fall . Det va mye latter , fordi æ glemte ka æ hadde lært etter fem minutter.

Det va veldig slitsom å følge med alle avtalan æ hadde.  Kor skulle æ møte, katti klokka, kor ligg kontoret.  Ofte gikk æ feil, feil tidspunkt så det ble mye venting og usikkerhet.  Hjernen jobba på høygir for å forsøke ha oversikt.  En dag skulle vi på en tur som æ hadde glæda mæ til.  På ukeplanen stod det at vi skulle møtes klokka 13.  I 11 tida møtte æ en av personalet som spurte om æ ikke skulle på turen.  Jovisst sa æ, men det e ikke enda.  Åhhh sa han.  Har du ikke fått beskjed om det?  Den går nu.  Spring bare opp på rommet å hiv på dæ klærne så rekk du dem.

Æ gikk opp på rommet mens tåran flomma.  Spring bare?  Skjønne han ikke at det ikke bare e å spring?  Skjønne han ikke ka det koste mæ bare å finne frem klærne og få dem på mæ?  Æ takle ikke stress.  Ikke da og ikke nu.  Æ kan ikke bare skynde mæ lenger.  Det går i stå i kroppen og hodet mitt.  Det blir kaos.  Æ må være forberedt og ha det planlagt.

Det ble ingen tur, og æ va knust.  Fordi æ ikke klarte å skynde mæ.  Hive på klærne i ei fart. Å stresse ned for å rekke maxitaxien.  Æ ringte han David å gråt og klagde.  Så knust av en så liten ting.  En baggis.  Men sånn e det for mæ.  Fordi æ bruke så mye krefter på å være forberedt på det som skal skje.  Det ligg så mye arbeid bak planlegginga og forberedelsa.  At når det ikke går som det e tenkt, så blir æ lei mæ.  Fordi det koste så mye.  Å energien æ har e så dyrebar.

Fire opphold har æ hatt der.  Tre lange og et kort.  Det korte va for å få opplæring i å bruke memoplanner.  En kalender som gir mæ oversikt over aktiviteta og avtala æ har.  Et fantastisk hjelpemiddel som æ ikke ville klart mæ uten.  Hver gang æ har vært på OIF har æ kommet hjem og følt mæ friskere.  Og klokere.  Mer innsikt og forståelse.  Gladere og full av pågangsmot.  Æ kommer til å søke mæ tilbake dit.  Når behovet e der.  Akkurat nu så e æ i god form og klare å trene.  Går det motsatt vei igjen, så skal æ tilbake.  For å få veiledning å starthjelp igjen.

Takk til OIF.  Tusen takk for amazing hjelp og støtte.  Takk til Staten som betalte for oppholdet.  Æ har et godt liv i dag på grunn av det.  Igjen, takk og lov at æ bor i Norge.  Æ e en av de heldige.

Go helg!  Klæm fra mæ

Endelig hjemme igjen.  Det va himmelsk godt å komme inn døra og sove i ega seng.  Sitte å drikke morra kaffen i mitt nye kjøkken 🙂  Lykke!

Det har vært nån hektiske daga siden æ kom hjem.  Har hatt besøk hver dag, og en del ting som æ har vært nødt til å ordne.  Har ikke fått slappa av og landa helt enda.

Æ føle mæ energiløs og tom.  Kroppen min verke, æ e stiv og støl. I dag våkna æ klokka 04 av ei dundranes hodepine.  Den va så plagsom at æ va nødt til å stå opp å ta litt dop og kaffe.  Nu e den på retur.  Takk og pris.

Æ har ikke skrevet på flere daga.  Knapt nok åpna pc.  Prøve å komme tilbake til mine rutina og ukeplan.  Ferieturen har kosta litt.  Både i peng og energi.  Det viste æ jo, så det kom ikke som en kjempe overraskelse, men æ hadde et lite håp om at det ikke sku bli så ille.  Men det ble det.  En kjempe smell.  I går sov æ en tre timers middagslur.  Og en times formiddags lur.  Men æ klarte å dra å trene!

Æ tvang mæ.  Piska mæ sjøl i treningsklær, piska mæ i bilen og til Evo.  I did it!  Ikke kjempe energifull trening, men æ gjennomførte programmet mitt.  Når æ kjørte hjem skrøyt æ mæ sjøl opp i skyan.  Viktig med positiv tilbakemelding til sæ sjøl innimellom!

Når æ har sånne hær daga så holde det hardt å være positiv.  Det e knall hard jobbing med hjernen min.  Skyve unna negative tanka, vri det til alt som e bra og fungere.  “Stå på Sølvi!  Du klare det hær.  Det går over.  Du kommer i vater igjen”!  Æ har jo hatt verre daga.

Om litt skal æ dra og slepp ut hestan og jobbe litt i stallen.  Æ piske mæ til det og.  Kroppen min vil egentlig tilbake til senga.  Men æ må få den i gang igjen.  Tvinge den til å fungere.  Mulig det går med tvang.  Mulig den blir å streike helt.  Det vet æ ikke før æ har forsøkt.  Litt frisk luft skade i alle fall ikke!

I dag hjelpe det å tenke på alle som har det mye verre enn mæ.  Som slit med lang mer alvorlige ting enn det æ gjør.  Bagatellisere mine egne helsemessige utfordringa.  For hvis æ ser ut fra min egen navle, så e det akkurat det dæm e.  I den store sammenhengen.  Selv om dem har overmanna mæ litt.  Så vet æ at det blir bedre igjen.

Men æ må være ærlig.  Akkurat nu syns æ litt synd i mæ sjøl.  Æ e litt lei mæ. Fordi det e fan så tungt å være tom og energi løs.  Det e tungt og ha smerter.  Å føle at man leve i en 200 år gammel kropp!  Æ vil æ vil men æ får det ikke til!  Våkne opp nu!  Kom igjen, fyll cellan mine med fornya energi!  La mæ fungere igjen!

Nei, nu skal æ tørke snørr og tårer.  Få i mæ frokost og klæ mæ.  En tur i stallen e kanskje det som skal til.  Æ skal lage mæ en god dag.  Æ skal i alle fall gjøre mitt for at den skal bli akkurat det!

Klæm fra mæ 🙂

Etter å ha posta et par alvorlige innlegg e det på tide å få dokker til å flire litt 🙂  Velkommen inn i mitt hode den tida æ va på Rehaben.

På rehaben i Kirkenes laga dem dagbok til mæ.  I begynnelsen skreiv pleieran i den, etter hvert æ.  Nu har æ nu aldri vært god på skjønnhets skrift, men det hær e nok hjerneskaden min som påvirke skrifta:) Hær kan dokker få et lite innblikk i korsen det va oppe i hodet mitt.  Rot!  Kaos! Sorg! Glede!  Takknemlighet!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Å hær e nån av mine første messenger meldinger…:)

Skriveferdigheten e heldigvis kommet tilbake.  Æ syns det e helt utrolig korsen hjernen fungere, eller ka konsekvensen kan bli når den ikke funke.  Æ lure på ka æ ville frem til hær?  Ka prøvde æ fortelle?

Som æ har skrevet i tidligere innlegg, så fikk æ en alvorlig depresjon nån måneder før hjerneblødninga.  Den va såpass alvorlig at æ ble innlagt på Kirkens sykehus, og sendt med ambulansefly til Unn.  For mæ som jobba i helsevesenet, va det helt jævlig.  Det e jo selvsagt jævlig for kem det måtte være, men æ va helsepersonell. Æ va sykepleier!

Æ va jo den som skulle ta mæ av andre.  Først ble æ ble innlagt på sykehuset, der æ kjenne mange som jobbe.  Så flyturen til Unn, med to sykepleiera som æ kjenne godt.  Æ va stappfull av angst.  Så redd for at det skulle komme ut på byen at æ hadde gått på en smell.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det va faktisk mi største bekymring.  Folkesnakk.  Ikke at æ va helt på felgen og hadde svære svarte skya over hodet mitt.  Det va jo ikke grunn til bekymring.  Taushetsplikta ble overholdt.

Æ va på Unn nån daga.  Mens det va akutt.  Æ gjorde mæ mange tanka der.  Å møtte nån pleiere som æ i mitt stille sinn tenkte ” ka i alle daga jobbe du med menneska for?!”  Men æ fikk den hjelpa æ trengte for å stabiliseres.  Under hele oppholdet hadde æ angst.  Angst for å møte nån æ kjente.  Brukere som æ sjøl va pleier til.

Den første dagen æ va der, følte æ mye på holdninga som pleieran hadde.  Mulig æ va i overkant skjør og sårbar, men æ følte ikke omsorg der.  Det føltes som dem va på jobb for å få lønna si.  At dem egentlig ikke vill være der. Det virka på mæ som dem irriterte sæ over pasientan.  Vi va til bry.  Æ følte ikke trygghet, og æ følte mæ ikke ivaretatt.  Æ fikk medisin, æ fikk mat.  Men det æ trengte mest det fikk æ ikke.  Æ trengte at nån holdt rundt mæ å fortalte mæ at det ville ordne sæ. At æ sku få hjelp til å bli frisk. Æ trengte omsorg! Kanskje det kun va inne i mitt hodet at det va sånn.  Mulig det ikke va reelt.  Men det va akkurat sånn det føltes.

Den andre dagen forandra holdningan sæ.  Pleieran va koseligere.  Æ tenke at det va fordi dem hadde lest journalen min.  Sett at æ va sykepleier. At dem skjerpa sæ. Nå va i alle fall forandra…Den flotteste pleieren æ møtte der va en assistent.  Ei godt voksen dama som tok mæ på en rusletur rundt bygget.  Det e ikke alltid en god utdannelse gjør folk dyktig, det e i alle fall sikkert!  Etter at vi hadde vært på tur og snakka i lag letta humøret mitt litt.  Æ øyna håp.  At æ skulle bli normal igjen, at behandling ville virke.  Ho va god på å få mæ til å slappe av.  Til å normalisere de følelsan æ hadde.  At æ ikke va den første og den eneste som hadde det sånn.

Æ va så flau.  For at æ hadde brutt sammen.  Æ som va sykepleier.  Æ skulle jo ta mæ av folk, så klarte æ fan ikke å ta mæ av mæ sjøl.  Det va helt jævlig.  Æ følte mæ ubrukelig, svak og ikke verd fem flate øre.  Legen på Unn sa til mæ ” Sølvi, vi har hatt leger innlagt.  Psykologer, psykiatere, jordmødre, politi, politikere, kassadame på Rema.  Psykisk sykdom kan ramme alle.  Man e ikke fritatt forde om man har en yrkestittel”.  Det hjalp litt.  Men bare litt.

Etter nån daga der va det planlegging om veien videre.  Til Distrikt psykiatrisk sykehus.  Æ sa klart i fra at Tana ikke va aktuelt.  Æ kunne ikke møte eventuelle brukere av hjemmesykepleie og selv være innlagt der.  Det viste dem stor forståelse for, å æ ble sendt til Storslett.

Å komme dit va heaven etter nån daga på Unn.  Æ kom til et flott hjemmekoselig bygg. Få pasienta, og flotte pleiera som tok godt vare på mæ.  Psykriateren va flink, og æ hadde ingen problem å snakke med han.  For det va mye snakk.  Hele tida.  Men det måtte til.  Æ hadde ei verkebyll som måtte taes hull på.

Etter ei ukas tid, fikk æ beskjed om at æ skulle til en kunst terapeut.  Jaha tenkte æ…skal ho male depresjon av mæ?  Æ va skeptisk.  Jævla skeptisk.  Men æ møtte opp til avtalt time.  Vi satt å snakka om korsen æ hadde det.  Å æ hadde det jo ikke bra.  Ikke i det hele tatt.  Æ ønska egentlig å dø.  Så svart va det.  Æ tenkte at hvis æ døde, så ville alle få det så mye bedre.  Så syk i hodet va æ.  Æ håpa på et hjerteinfarkt, eller at æ sku bli påkjørt når æ gikk over veien.  Æ va syk.  Ingen tvil om det.

Etter å ha hatt nån tima med ho, der vi virkelig gravde ned i dypet av sjela mi, satt ho på musikk.  Sånn skikkelig terapautiske toner.  Ho tok fram et svært lerret, ga mæ male kosta å sa “Nu vil æ at du skal male.  Ikke tenke på nå bare mal”  Æ så på ho som om det va ho som va den “gale” å ikke æ.  Æ kjente æ ble irritert.  “Æ e ikke nå jævla Picasso”  “Nei men du kan bevege armen din frem og tilbake.  Ikke tenk på om det blir fint eller ikke.  Bare mal.”

Æ himla med øyan, å syns ho va skikkelig teit.  Jises kor chakra makra man sku være.  Nei det hær va nå forbannades tull.  Æ hadde ikke et positivt gen i cellan mine der og da.  Men for å få ho til å klappe igjen så begynte æ nu å male.  Æ malte sikkert en time.  Kanskje to.  Når æ sa mæ ferdig ba ho mæ om å sette mæ ned.  Vi så på det æ hadde malt.  Æ va rett og slett litt sjokka.  For æ hadde ikke lagt merke til ka æ malte.  Det va en rar følelse.  Æ va litt satt ut.

Så ba ho mæ fortelle ka æ hadde malt.  Æ hadde malt tre aksa.  Hveteaksa.  Alle tre va omringa av forskjellige farga.  Fortell sa ho. Den første hadde lyse farga rundt sæ.  Det va ho mamma.  Ho hadde kjærlighets farga rundt sæ.  Så snakka vi en del om ho.  Korsen ho va som mor, korsen det føltes da ho ble syk og døde. Det va første gang æ snakka om det.  Sånn orntlig snakka om det.  Æ va 17 når ho døde, nu va æ 45. Den neste hadde og glade farga rundt sæ.  Trygge farga.  Det va våres gode nabo som hadde vært som en far for mæ når æ va barn.  Han hadde æ ikke tenkt på siden han døde året etter ho mamma.  Æ va litt rysta.  Nei æ va rysta inn til beinet.  Kor i alle daga kom det hær fra?!

Det siste akset va malt i dystre mørke farga.  Det va han pappa.  Han hadde mange gode egenskapa, men å en hel del dårlige.  Vi snakka om han.

Når æ gikk ut fra kontoret hennes måtte æ ringe ei venninna.  ” Herregud.  Det føles ut som nån har kjørt over mæ med en dampveisvals”  “Æ e mentalt voldtatt.”!  Æ va sjokka helt inn i beinmargen.  Ka fan va det som skjedde der inne på kontoret?!

Ho forklarte det godt til mæ, terapeuten.  Hjernen e som en trykk koker.  Hvis du ikke tar ut litt trykk innimellom, så koke den over til slutt.  Æ har jo opplevd litt i livet.  Nå har æ allerede fortalt om i mine innlegg.  Hele livet har æ vært flink å fortrenge det vonde æ har opplevd.  Litt som ei løva.  Hvis ei løva blir utsatt for fare og overleve, riste den sæ å gå vidre.  Æ har å brukt å riste mæ, sagt “jaja ungan i Afrika har det verre” å gått vidre.

Det har vært hensiktsmessig der og da.  Men etter mange år så gikk det ikke lengere.  Trykket måtte ut.  Æ hadde nån låste dører som måtte åpnes.  Dritt æ måtte bearbeide.

Etter nån uker på Storslett dro æ hjem.  Æ va starta opp med medisina, og hadde henvisning til VVP i Kirkenes for vidre oppfølging.  En måneds tid etter at æ va kommet hjem begynte æ å føle mæ frisk.  Bylla va begynt å tømme sæ, æ følte kanskje for første gang i livet en slags ro.  ” Det kommer til å ordne sæ Sølvi.  Du kommer dæ gjennom det hær å”

Sommeren kom og æ begynte dra innom jobb.  Forberede mæ til å starte opp igjen.  Gud som æ glæda mæ til å komme i normal gjenge igjen.  Guttan til han David kom på ferie til oss, vi dro på hytta fiska og kosa oss.  Humøret va på topp.  Æ va så glad fordi æ følte mæ frisk og normal igjen.  Vi va ute på vannet i robåtan.  Fiska og flirte.  Vi hadde ei skikkelig latterkrampa.  Flirte så tåran rann.  Fordi yngste gutten til han David fortalte at han va forelska.  Å når han David spurte kem den heldige va sa han” Ho servitøren på Nandos”  Som e en indisk restaurant. Ho va sikkert 30 år.  Han 10.

Når vi gikk opp mot hytta, slo livet til igjen.  Bang, smash der fikk æ hjerneblødning.  Å døde nesten.  Men bare nesten.  Den hær gangen skal æ ikke riste mæ å bare gå videre.  Den hær gangen skal æ forsikre mæ om at trykket kommer ut.  Den hær gangen skal æ bearbeide sorgen og traume!

Det e jo litt tragikomisk.  At æ bare nån måneder før hjerneblødninga hadde ønske om å dø.  Va det Gud som ga mæ et smekk på fingran?  “Åja du har ikke løst å leve? Nu skal du få oppleve ka det vil si å dø!”  Eller va det anurisman æ hadde i hodet som påvirka balansen i hjernen og ga mæ en kraftig depresjon?  E det virkelig sånn at en ulykke kommer sjelden aleina?  Eller va det bare tilfeldigheta?  Sprakk blodåra mi på grunn av alt stresse æ opplevde under depresjon?  Eller hadde den sprukket uansett.  Spørsmål æ aldri vil få svar på.  Samme fan egentlig.  Det skjedde.  Det har skjedd, og ingen ting æ kan gjøre med det.  Anna enn å fortsette å leve livet mitt så godt æ kan.  På godt å vondt.  Æ leve, det e æ veldig glad for.

Hvis du som sitt å lese det hær slit psykisk vil æ gjerne gi dæ et råd.  Ikke slit aleina.  Det finnes hjelp, du kan gå i terapi, bruke medisiner en periode, du kan bli frisk.  Selv om du ikke føle glede akkurat nu, så gi ikke opp.  I morra når du våkne kan livet snu.  Til det bedre!  Ikke ignorer følelsan dine.  Ikke ignorer signala som kroppen din prøve å gi dæ.  Lytt til den!  Søk hjelp!

Livet e ikke statisk.  Det går i bølger.  Nån toppa, nån bunna.  Men det e hele tida i endring.  Ingen dag e lik.  Igjen så må æ si at æ e glad for alt æ har opplevd.  Hvis æ aldri hadde fått kjent på tristhet, ville æ ikke vært takknemlig for gleden.  Hvis æ ikke hadde mista nån æ va glad i, ville æ ikke vært så takknemlig for dem æ fortsatt har.

Livet har lært mæ mye.  Alle hindringan æ har hatt, all motgang æ har møtt har forma mæ til det menneske æ e i dag.  Alt æ har gått igjennom på godt og vondt har lært mæ nå.  I dag så føle æ mæ veldig sterk.  Og veldig klok.  Det høres kanskje litt rart ut, men æ e glad for at æ har vært ute ei vinternatt.  Æ føle mæ rusta til å møte det neste som måtte skje.  Det neste livet byr på.  Om det e positivt eller negativt.  For sånn e livet.  Det kommer med gleder og sorger, motgang og medgang, latter og gråt.  Takk og lov for at det ikke e statisk.  Livet.

Onsdag 17 okt.

I dag skippa æ Evo.  Æ har tok heller treningsøkt utendørs i nydelig høstvær.  Sola skinn fortsatt, men snart e ho borte. Til Januar en gang. Bare å nyte det fine været mens det e hær.  Dizel og æ har tatt oss en velfortjent pause. Vi har jobba en times tid med å bære bort gammelt materiale. Nu har vi fyrt bål og laga kaffe.

Utsikta hær æ sitt ved bålet må oppleves.  Det e vanskelig å forklare kor nydelig og stille det e hær.  Det e rett og slett terapi og sitt hær å se utover sjøen.

Æ sitt hær å tenke på kor heldig æ e.  At æ faktisk har såpass god helse at æ kan sitte hær ute.  Ved bålet å skrive.  Hver gang æ løfte blikket fra pcen min så ser æ på blikkstille sjø.  Det e så hærlig stille hær.  Det e så vakkert!

I dag sitt æ hær å tenkte på livet mitt. Føle på en enorm takknemlighet.  For alt som æ e så heldig å ha.  Trygghet, kjærlighet, gode venna, ei nydelig datter og en nydelig svigersønn.  Æ har så mye å være takknemlig for.  Så mye å være glad over.  Det e viktig og tenke over sånne ting syns æ.  Fløtte perspektivet fra alt som ikke e bra, og som ikke fungere.  Bort fra det som e negativt.  Ha fokus på alt det man har, det man klare og ikke alt det man skulle ønske man hadde.

Fastlegen min ringte mæ i går.  Det e en avtale vi har.  Ho skal ringe mæ hver måned ei stund fremover.  For å høre korsen det går med mæ.  Både fysisk og psykisk.  Nu når æ står på egne bein uten AMB teamet.  Det føles trygt.  At det e nån som følge med mæ. Som hold mæ litt i øran. Æ sa til ho at æ e på en god plass.  I hodet.  Kroppen e det så som så med, men det e overkommelig.  Æ va ærlig og sa til ho at så lenge æ klare å trene så har æ det bra.  Det e når æ ikke kommer mæ på trening at humøret dale.  Fordi æ føle mæ så usless da.  Som en zombie.  Alt blir bare krøll når æ ikke får trent.

I dag e æ ikke zombie.  Æ har gått tur med dizel.  Den tar bare 15 minutter, men æ har i alle fall gått!. Æ har rydda hær ute, å sulla litt inne.  En produktiv dag med andre ord.  Å det e viktig den følelsen.  Av å klare å være aktiv.  Å lage nå, få til nå.  Det e godt for selvbilde mitt.

Æ e litt emo hær æ sitt.  Har så mange følelsa som boble i mæ.  Tenk at æ kan sitte hær ute ved bålet.  Å ta innover mæ alt æ føle. Ikke minst ha tid til det.  Æ treng ikke å stresse med nå som helst.  Æ kan bare sitte hær å være til.  Føle på tryggheta og gleden.  Med det at æ e i livet, og kan gå på fotan mine.  At æ e blitt såpass frisk at æ igjen kan nyte naturen . Ja æ har så jævla mye å være takknemlig for!

Akkurat nu e æ på en god plass i livet mitt.  Nu når æ sitt hær å skrive, så e det ingenting som kan få mæ i dårlig humør.  Nei æ kan ikke jobbe, å kan ikke leve livet mitt som æ gjorde før.  Men det betyr ingenting.  Ikke akkurat nu når æ å dizel sitt ute å kose oss.  Akkurat nu e det bare det hær øyeblikket som betyr nå.

Sånn på tampen, så linke æ en vakker sang til dokker.  En sang æ høre ofte på.  Æ syns det e en fin trøste sang.  Ka har du å være takknemlig for?

Klæm fra mæ 🙂

Den hær gangen skal vi til London og Brighton.  Besøke familien i England ei ukas tid.  Det høres deilig ut ikke sant?

Saken e den at æ har egentlig ikke løst.  Det e så forbannades slitsomt å være ute å reise.  Å så til London med 7 mill mennska.  Brigthon e litt snillere, men det e mye folk der å.  Det e mye lyda i storbya.  Det e mye som skjer og æ vet jo kor flink hodet mitt e å takle det.  Eller ikke takle det.

Lyder, trafikken, multitasking, masse menneska, masse inntrykk.  Liten sjans til å hvile så ofte som æ trenge. Lite forutsigbarhet. Dårlig kombo for mæ.  True strory.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han David glede sæ selvsagt.  Til at vi skal samles og være lammi hans kjære.  Og det bli koselig det e ikke det.  Det e bare det at æ grue mæ.  Æ grue mæ til at fatiquen min blir forsterka.  Æ har vært så fin form i det siste.  Æ har ikke løst å havne på felgen igjen.  Å æ vet at selv om æ tar alle forholdsregla.  Selv om æ passe på å hvile, bruke øreproppa etc etc så kommer det.  Overstimulering av hjernen min.  Det e ikke til å unngå.  Så lenge æ ikke e i mitt eget hjem.  Mi ega stille hula.  Med mine vante aktiviteta som æ har brukt så lang tid på å få balansert.

Æ prøvde mæ me litt hinting her om dagen.  “Du kjære…kanskje æ bare blir hjemme?  Så slepp dizel (doggen) å bli traumatisert igjen.  Du vet han e ikke glad i forandringer (han heller).  Å det kommer til å gå mye peng over there”  Æ smilte mitt mest optimistiske smil.  Han ble drit sur.  Skikkelig skuffa.  Han hadde ikke trengt å si et ord.  Det stod virkelig skrevet i øyan hannes.

Æ va snar å forsikre han at æ hadde veldig løst å reise med han.  I mitt stille sinn tenkte æ “Fan å.  Æ e nødt til å fær”

Æ tenke det fortsatt.  Det hær blogg innlegget blir æ ikke å oversette og lese til han.  Æ skal skjerma han for det.  Nu drive æ å jobbe med mæ sjøl.  Grave etter de positive genan mine.  Tenke optimistisk.  Det blir sikkert mye bedre enn æ frykte og trur.

Det blir koselig å treffe svigermor igjen.  Æ har ikke sett ho på to år.  Eller kanskje det e et år sia æ va der sist?  Æ huske ikke.  Det e ei stund sia det huske æ. Men ho å æ har det fint i lag.  Humoren hennes e unik.  Æ flire brokk på mæ når vi e ilag. Ho e pensjonert sykepleier, så æ treng alle fall ikke forklare så mye til ho når æ må trekke mæ unna å hvile.

David har to søsken med familie, og fire barn og et barnebarn.  Det e ikke så ofte vi e samla hele gjengen. Mangle bare mi ega datter så hadde det vært komplett.  Men ho e ut på si ega reise.  Til Indonesia.

Til sammen så blir vi fjorten stykka.  Vi blir jo ikke det hele tida.  Men nån daga.  Nån daga skal æ leie ei aribnb leilighet.  Sånn at æ får litt pusterom og hvile.  Litt kjærkommen stillhet.  Så kan jo han David alltids snike sæ til mæ på kveldan, så vi kan leke nyforelska 😉

Det blir nok ei fin reisa.  Æ må bare passe på temperamentet mitt. Å hvile så ofte æ kan.  Huske ka æ har lært på Sunnås.  Ka æ skal prøve å ha fokus på når æ kjenn æ blir sliten.  Små knep som faktisk funke når æ blir eksplosiv sint og stressa når det blir for mye for hodet mitt.  Æ skal ha fokus på han David og familien hans.  Og gjøre det æ kan for at det skal bli ei fin tid der borte.

Æ skal nu i alle fall shoppe litt!  Det gjorde æ sist vi va der å.  Når æ ble sliten gikk vi bare innom en smootie bar.  Der fikk æ servert en energi smootie.  Ikke spør mæ ka slags snall som va inni den, men den hjalp litt.  Æ klarte en butikk til etter den!  Satse på å finne samme bar igjen den hær gangen!

Å den hær gangen får æ møte David sin nest yngste datter.  Ho har æ enda ikke møtt, bare snakka med på telefon.  Det glæde æ mæ veldig til.  Det blir spennanes.  Kommer ho til å like mæ?  Vil vi få kjemi?

Æ e jo heldig.  Som har en nydelig familie i England æ kan besøke.  Det e fortsatt sommer der borte.  Rundt 20 c.  Æ skal ta ei ny tatovering, gå på stranda, spise ute.  Ja æ skal kose mæ!  Det blir bra 🙂

To be continued…..

Æ e det .  I flekkan.  Nån gang gjør æ eller sir så mye rart æ æ begynne å undre.  Om æ e helt god.  Det e æ jo ikke.  Æ æ har jo skada som påvirke mæ.  God know æ merke det i enkelte settinger.

Ka e det æ gjør da?  Nå har æ jo allerede fortalt.  Æ bør for eksempel ikke bestille flybillett aleina, for da kan vi havne i Usbekistan før vi vet ordet av det.  Joda æ overdrive en smule.  Så ille e det ikke.  Men vi kan havne i Stavanger isteden for Oslo.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Å det e nu ikke den værste plassen man kan havne på.  Det e nu i alle fall i samme land.  Egentlig så bør æ holde mæ unna bestillinger uansett ka det e.  XL blir fort XS hvis æ har det travelt.  Å står det for mye informasjon på det æ skal bestille, så lese æ ikke det som står med små skrift.  Det har blitt ganske dyrt for oss.  Han David blir nervøs hver gang æ sir æ har bestilt nå.  “E du sikker på at du har bestilt rett nu?” Å æ blir irritert ” ja herregud, trur du æ e helt retarded eller?!”  Han treng ikke å si så mye, det står skrevet i panna ka han tenke av og til.

Siden æ ikke eie tålmodighet lenger så e æ snar å dobbeltklikke.  Står det ei pil og gå vidre så klikke æ febrilsk.  Uten egentlig å ta mæ tida til å se ka æ sir ja til.  Mulig det e impulskontrollen som e litt skada?

Æ bestilte mæ ny telefon.  Det hær e jo et par år sia da, men i alle fall  så syns æ at æ va kjempesmart.  Den nye telefon æ bestilte kosta ikke så mye ( jo den gjorde det).  Men siden æ allerede hadde et anna abonnement som æ va bundet til..ja dokker skjønne kanskje ka æ vil frem til. Æ måtte betale for to telefona.  Å det va svindyrt!  Gubben va ikke happy.  Det va nu for så vidt æ, for det va en fin telefon æ hadde bestilt. Vi måtte spise havregrøt til middag et halvt års tid, men æ personlig syns det va verd det.  Æ klarte til og med å miste et par kg på den tida, så det kom egentlig flere positive ting ut av det 😉

Æ har betalt regninger med en null for mye. Eller samme regninga to gang. Æ har å sendt penger til feil person. Ikke så farlig for man får jo tilbake det man har betalt for mye, men ille nok hvis ikke man har frøktelig høy saldo på kontoen.

Gud vet kor mange ganga æ har legetime eller andre avtala å æ kommer en dag før, eller 3 tima før.  Det e blitt mye venting.  Jævla mye venting.  Tid føles ikke det samme som før det e sikkert.

Æ kan gå på Rema for å kjøpe kaffe.  Kun kaffe.  Så kommer æ ut med en hel masse ting æ kommer på æ trenge.  Å har glemt kaffen.  Ganske frustreranes når man bor på landet, og det ikke bare e å spring på nærbutikken.

Som æ har fortalt før så går på Evo flere ganga i uka.  Æ har alltid med mæ det samme.  Vannflaska, telefon, kodebrikken, treningsko og øreproppan.  Æ kan ikke trene uten musikk fordi lydan fra vektan på treningssentret gjør mæ koko.  Antall ekstra kilometer vi har kjørt de hær åran fordi æ har glemt enten telefon, øreproppan eller kodebrikken til å komme inn….Vell hadde det vært en verdens rekord for det trur æ vi glatt hadde vunnet.

Å fylle ut skjema og søknad e nå æ det værste æ gjør.  Æ får “sammenbrudd” hver gang.  Uten unntak.  Korsen år e det? (true story æ kan surre med det å) Ka menes med det hær spørsmålet? etc etc.  I hate it!  Nav for eksempel.  Enhver kontakt med Nav kreve skjema på 17 sider med en million spørsmål.

Nu gjorde æ garantert mye rart før å.  Æ huske for eksempel at æ kom på jobb med buksa på vranga.  Å glemme ting gjør vi alle.  Det e bare det at æ gjør det så ofte.  Da blir det veldig tydelig.  Oftest så flire æ av det.  For det blir mange komiske situasjona ut av min dårlige hukommelse og forvirring.  Heldigvis så e han David og født med en god porsjon humor og har samme humoristiske sans som æ. Ellers kunne det fort blitt ikke fullt så artig.

Vi har en fancy Dolce gusto kaffe maskin.  En sånn man putte en kapsel inn i å trykke på knappen og visp så har du fersk deilig kaffe. Æ har ikke tall på alle de gangan æ har laga mæ kaffe og glemt å sette kaffekoppen under. Og holdt på å drukne både telefon og laptopen som gjerne står på kjøkken benken. Æ har og sotte på morran og drukke morra kaffen min og grøssa.  For den har smakt så stygt.  Fordi æ ikke har skifta kapsel før æ laga kaffe.  Enkelte gang det skjer så skjønne æ det med det samme.  Enkelte ganga e det gubben som foklare mæ koffer kaffen smake høgg.

Eller når æ lage middag.  Å glemme av at æ har nå i ovnen eller på plata.  Det første året va det direkte helsefarlig å slippe mæ til på kjøkkenet.  Det har heldigvis blitt bedre.  Nu bruke æ alarm på alt!  Men selv om alarmen e på så skjer det at æ tenke “koffer ringe alarmen?”

Så lenge æ ikke stresse, og konsentrere mæ om det æ gjør så fungere æ utmerket.  I alle fall nesten.  Da e mine skada ikke synlig med det blotte øye.  Det e en av grunnan til at æ må leve livet mitt uten stress, med forutsigbarhet, ukeplan og mye ro og konsentrasjon.

Hver eneste dag så glemme æ nå.  Eller surre og e forvirra.  Dattra mi bruk og flire til mæ.  “ja mamma, du har sagt det 600 ganga nu”  eller ” jises nu e du sliten for du kan ikke snakke og utale ordan”  Tegnan blir veldig tydelig når æ e sliten.  Så æ jobbe knallhardt.  For ikke å bli det.

Æ har advart dem, David og dattra mi.  At risikoen for at æ blir veldig dement når æ blir eldre e stor.  Æ huske ikke de nøyaktige %, men det va scary lesing. I mitt stille sinn så tenkte æ ” okaaay æ e allerede pretty dement from time to time.  Kor dement blir æ når æ blir eldre?!” Vil det starte i femti åran? Eller seinere?  God knows.

Heldigvis så e dem blitt godt vant nu.  Å vi har ennu nån år å trene på tilvenning.  Æ har sagt det e helt greit om dem putt mæ på en institusjon når tida e moden for det.  Hvis æ blir til en fare for mæ sjøl og andre.  Bare dem kommer på besøk inni mellom.  Å fore mæ med rødvin og sjokolade.

Forhåpentligvis så vil æ ikke merke det. Om og når det skjer 🙂

Første gang æ kjente på angst va i 13 års alderen.  Æ ble urolig når æ va i lokaler med mange menneska.  Kafe for eksempel.  Så æ unngikk sosiale sammenhenga så mye æ kunne.  Med mindre det va alkohol med i bilde.  Da gikk det helt greit.

Det starta i den tida mora mi ble syk.  Når livet ikke va så trygt lengere. Redsel for at ho mamma va blitt syk, gjorde mæ bekymra og redd for mange ting. Æ hadde masse venna, va aktiv med håndball og hesta så det va ikke det at æ ikke va sosial.  Men æ ble redd og usikker når det va mye folk.  Og folk æ ikke kjente.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ho mamma hadde mye medisina hjemme.  Ei stund så stjal æ tabeletta fra ho.  Putta i mæ en når æ sku på kafe.  Æ huske ho satte spørsmålstegn ved at eska ble så fort tom.  Da ble æ livredd for at ho sku skjønne at det va æ som tok dem, og slutta med det.  13 år va æ da æ knaska paralgin forte for å få det litt bedre.

I mange år i ung alder va æ veldig plaga med angst.  Når æ ble litt eldre så tenkte æ at æ kanskje skulle be om hjelp så æ ble kvitt det.  Men æ ville ikke begynne med medisina. Fordi æ hadde prøvd ut paralgin, og på den tida så følte æ mæ “dopa” av dem. Så æ leste mæ opp på angst.  Ka man kunne gjøre for å bli kvitt det. Svaret va stort sett å møte den.  Gå i situasjoner som trigga den. Æ tok det aldri opp med lege.  Æ levde bare med det.  Det va bare plagsomt når æ skulle være sosial.  Ellers så klarte æ mæ godt.

Æ levde med den i mange år.  Hadde vi møte på jobb så klarte æ ikke å gå.  Foreldremøter på skolen har æ aldri vært på.  Med mindre det kun va med læreren.  Ble æ bedt i sosiale sammenkomsta med menneska æ ikke kjente så for æ ikke.  Kun hvis æ kunne drikke litt.  Da hadde æ ikke et snev av angst.

Etter hvert så tvang æ mæ til å gå på kafe.  Etter gjentatte gang så forsvant angsten for å være der.  Kroppen ble vant med at det va ikke farlig.

Angsten fulgte mæ men begynte å lette enda mer når æ tok videreutdanning i eldreomsorg.  Æ klarte å holde foredrag.  Stod foran klassen å leste opp det æ hadde skrevet.  Så begynte æ på sykepleier utdanninga mi.  Og da måtte vi ofte fram og framføre det vi hadde lært.  Det æ hadde lest stemte.  Stå i situasjon som gjør dæ redd.

Fortsatt i voksen alder så kjente æ på angsten i sosiale sammenheng.  Selv om den ikke va like sterk som i mine yngre år.  Enkelte ting unngikk æ, enkelte ting tvang æ mæ til.  Det e rart egentlig.  Æ har alltid følt mæ veldig sterk.  Ei som fixe det meste.  Som ordne opp, som har løsningan.  Men angsten klarte æ ikke å overvinne.

Når æ gikk på veggen som 45 åring hadde æ mye angst.  Den tida æ va innlagt.  Da opplevde æ og for første gang et skikkelig angst utbrudd.  Det va på Storslett når æ va på DPS.  Sånn halvveis inn i behandlinga.  Æ satt og spiste lunsj og fikk problemer med å puste.  Det kom frem et hav av følelsa i mæ.  Som stormbølger.  Æ reiste mæ opp fra stolen og storma inn på rommet.  Æ hadde ikke kontroll over kroppen.  Æ hadde en sånn frykt i mæ at æ va sikker på at æ kom til å dø.  Sykepleieren kom inn på rommet.  Æ lå sammenkrølla i senga og heiv etter pusten.

Ho ville gi mæ nå beroligende.  Men æ skreik til ho at det ville æ ikke ha.  “Det e en reaksjon fra kroppen min.  Fra hodet mitt.  Det må ut”  Æ lå å rista i senga i flere tima.  Strigråt å va livredd.  Men ikke fan om æ sku bedøve følelsan.  Dem skulle slippe ut.  Kroppen skulle bli fri!.

Æ stod i det de timan det varte.  Æ va utslitt i flere daga etterpå.  Men det hjalp.  Æ hadde fortsatt angst, men den va ikke så sterk lengere.  Den ble lettere og lettere.  Etter at æ ble utskrevet fulgte den mæ fortsatt, men ikke så plagsom, og ikke så ofte.  Det va som om det utbruddet æ hadde rensa kroppen min.  For gammelt skit som hadde hope sæ opp gjennom mange år.

Etter at æ fikk hjerneblødninga har æ ikke hatt mer angst.  Kanskje det e så mye skada å ubalanse i hodet mitt nu at det ikke e plass for angst.  Hodet har ikke tid til å sende bekymrings melding rundt omkring.  Den jobbe mer enn nok overtid.  Nåt har skjedd, for den e mer eller mindre forsvunnet.  Mulig at æ har skjønt at det ikke e vits å gå rundt å være engstelig for folk og fe.  Det som skjer det skjer, som oftes så kan man ikke kontrollere det allikevel.

Nu e jo angst i utgangspunktet ikke nå man kan kontrollere.  Det e kroppens reaksjon på ting som oppleves turende eller farlig.  Men ved å eksponere sæ for det man e engstelig/redd for så kan den lette og til og med forsvinne.

Koffer æ fikk sosial angst av alle ting e ikke godt å vite.  Æ e jo egentlig veldig sosial av mæ.  Æ trur ikke det e mange som kjenne mæ som ville tru at æ sleit med det.  Men det gjorde æ.  Lenge.  Selvtillit har æ alltid hatt.  Et pretty godt selvbilde og.  I alle fall i mitt voksne liv.  Men allikavel så følte æ ubehag når æ skulle være sosial.  Ubehaget va såpass ille at æ unngikk det.

I mange år hadde æ angst for mørket også.  Husredd.  Sånn skikkelig psyko mørkeredd.  Æ låste ikke bare ytterdøra, æ låste mellom døra og soveroms døra å.  Æ huske når æ va flytta hjem etter å ha bodd nån år i Oslo.  Æ leide ei lita hytta oppi skogen hos søstra mi.  En morra ho kom for å drikke kaffe og spise frokost spurte ho mæ kor brødkniven va.  Den lå under hodeputa mi.  Da snakke vi angst!

Vi flirte godt av det.  Men det va jævla slitsomt å gå rundt å være så redd.  Æ vet ikke ka æ va redd for egentlig.  Spøkelsa, massemordera å anna skjømt.  Men det va tungt.  Den redselen va jævlig.

Og det underligste av alt.  Æ e ikke redd lenger.  Æ digge ikke mørket, men æ har ingen problemer med å være aleina i huset hær vi bor.  Det kan være bekk mørkt ute, det e langt til nærmeste nabo.  Men æ e ikke redd lengere.  Det e enda en ting mi hjerneblødning har fixa opp i.  Utrolig men sant.  Ka e det man e mest redd for i livet?  Det e å dø.  Æ døde nesten, men bare nesten.  Æ har prøvd det.  Det e ikke nå å gå rundt å være redd for det heller.  Det kan man ikke kontrollere.  Når tida e der så e den dær.  Den va ikke der for mæ.  Å sku det nu mot formodning komme en massemorder å klore på døra mi i kveld, så trur æ at æ hadde blitt mere irritert enn redd.  ” nei vet du ka det hær gidd æ fan ikke”  Så hadde æ nok sotte en gaffel i øyet på han å jaga han på dør!  Såpass selvtillit har æ fått etter å ha gått igjennom det æ har.  Det e ikke så ille at det ikke e godt for nåkka 😉

Æ trur redselen for mørket va verre enn den sosiale angsten.  Mye mer hemmanes.  Å en mye større frykt.  I dag så tenke æ at det va idiotisk å ikke be om hjelp med det da æ va ung.  Ganske mange bortkasta år på å gå rundt å være redd og engstelig.  Men samtidig så har det og lært mæ mye.  Gitt mæ forståelse for korsen andre menneska kan oppleve angst.  I jobben min kom det veldig godt med.  Fordi æ forstod.  Ikke fordi æ hadde lest om det i ei lærerbok, men fordi æ hadde kjent det på kroppen sjøl.

Og man kan nu si og mene ka man vil.  Men skal man virkelig forstå korsen et menneske har det fysisk og psykisk, så kan det være en fordel å ha kjent på ting sjøl.  Så lenge man ikke overføre sine opplevelsa på den man event skal hjelpe.  For selv om man har opplevd det samme, betyr det ikke at det føles likt.  Vi menneska e lik, men måten vi oppleve og håndtere ting e ulikt.

Æ vet korsen smerter oppleves.  Sinnsyke uholdige smerter. Ka det vil si å være redd.  Å frykte for livet. Æ har hatt knekt lårhals og ribbein etter bilulykka, knekt skulder etter vold, vært operert de fleste plassa i kroppen, æ har måtte fjerna livmor og mandla, æ har vært psykisk syk, hatt angst, æ har tissa og bæsja i buksa, æ har hatt betennelse på strupelokket som nesten tok knekken på mæ, alvorlig lungebetennelse  Hjerneblødning, hydrofaIus og vasospasmer i hjernen.

I det store og hele e det jo fan mæ et under at æ går oppreist på 2 fota. Men angst, angst det har æ ikke lenger!  I alle fall ikke plagsom angst.

Æ e organdonor.  Æ har og sagt at når æ en gang dør så kan dæm få kutte mæ opp å studere kroppen og toppen min.  Hvis det e nån organa igjen 😉  Det kan i alle fall være lærerikt for dem som måtte studere den.  Litt sånn what the fuck!  She lived for pretty long whit all this shit that woman! 🙂

Go hælg fra Paradisbukta.  Livet føles veldig trygt og godt nu!  Fan på tide spør dokker mæ!

Det va det første mi gode venninne sa da vi facetima i går kveld.  Æ måtte si mæ enig, og vi lo godt vi toan.  Hærremin æ e på felgen.  I tillegg til at ansiktet mitt ser ut som æ går på dop, så e gangen min med på å bidra til utrykket.  For æ e knesvak.  Alle som har sett nån som e rusa, vet korsen gange dem har.  Well æ tøfle rundt hær i kaoset med knesvake bein.

Nu e æ jo ikke på dop, det bare ser sånn ut.  Ja det føles sånn ut å.  Takk og lov at æ enda har “fri” til i morra.  Takk og lov at han David e på kurs i Tromsø, for det kan godt hende han hadde blitt engstelig hvis han så mæ nu.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Men alt går over.  Herointrynet mitt slette sæ ut igjen, og fatiquen slippe taket igjen etter hvert.

Helt siden æ stod opp i morres har æ planlagt at æ sku ut å gå med doggen.  Frisk høstlukt i nesa e sikkert det æ trenge.  Det å bøttevis med kaffe.  Men hver gang æ har prøvd har æ havna tilbake til stabilt sideleie.  Æ e heldigvis jævla sta.  Så æ gir ikke opp!  Nu har æ fått på mæ klær, så det e fremgang.

10 mere rynker, opphovna øya og ei sinnsyk hodepina skal ikke få stoppe mæ!  Trur æ.

Æ må bare komme mæ i gang.  Få kroppen til å våkne.  Få hodet til å fungere.  Jage smertan bort og ut.  Ikke fan om æ skal bli ligganes i ei uka den hær gangen.  Ikke fan!

Som dokker skjønne så jobbe æ steinhardt med mæ sjøl nu.  Prøve å tenke positivt.  Tenke på at i morra e en ny dag, formen min e sikkert bedre.  Alt e sikkert bedre i morra når æ våkne.

Sånn helt egentlig så har æ løst å legg mæ i fosterstilling å grine.  Sånn helt egentlig e æ kjempe lei mæ.  Fordi fatiquen har kicka inn nå så inn i h.  Æ e redd.  Redd for at det skal ta uker før æ e på G igjen.  Vi har fortsatt arbeid igjen på kjøkkenet.  Å resten av huset ser ut som ei bomba.  Æ kan ikke ramle sammen nu!

Æ e redd for at æ ikke skal bli i form igjen før vi skal reise til London den 20 oktober.  Æ kommer ikke til å klare den reisa hvis ikke fatiquen slippe taket.  Så ja.  Æ e både bekymra og sad.

Men nu skal æ tørke tåran mine.  Nu har æ rydda i hodet.  Nu e æ tømt for bekymringa.  Æ satse på at morra dagen blir bedre.  Kom igjen Dizel.  Nu skal mamsen og lillegutt ut på tur!

E det nå æ har nok av etter at æ ble syk så e det tid.  Det e sjelden æ ser på klokka å stresse lengere.  E det en god ting å ha mye tid?

Når æ va frisk og i jobb va det fullt kjør.  Som andre vanlige menneska så va det middagslaging rett etter jobb, husarbeid, tur med hundan, besøk, hytte tura, fisketura, ja det va sjelden æ hadde det kjedelig.  Det va nok å gjøre.  Å mye stress.  Æ følte alltid at det va et eller anna æ måtte gjøre, burde gjøre å kunne gjort.  Det va alltid et prosjekt med huset.  Male, skru og rydde.  Dro vi på hytta så va det alltids nå der æ måtte gjøre.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Æ trur æ levde livet mitt litt på autopilot.  Selv om æ brukte å stoppe opp litt av og til å filosofere over livet og meninga med det, så va det ikke mye tid til det.  Foruten om når æ va ute i naturen, det va mitt fristed.

Æ trur at sånn e det for mange av oss.  Vi stresse rundt for å holde huset fint, vi male stua enda det bare e et par år sia sist vi malte det og det strengt tatt ikke e nødvendig.  Vi renn rundt på møta, fotball treninger med ungan, stresse for å lage til taco kveld med venninnan, vi løpe rundt oss sjøl mens vi prøve å rekke alt sammen.  Kollapse gjerne på sofaen når kvelden kommer, dau sliten.  Omgitt av masse lyda hele dagen.  Tv, radio etc etc.

Kor mange av oss tar oss tid til å sitte ned å tenke. Med kun stillhet rundt.  Stoppe opp litt å spør ka e det vi holde på med?  Ka e viktig?  Hvis du fikk beskjed om at du ble til å dø om en måned.  Ka ville du brukt tida di på da?

“Tid er gratis, men samtidig uvurderlig. Du kan ikke eie den, men du kan bruke av den. Du kan ikke beholde den, men du kan bruke den opp. Og når du ikke har den lenger, kan du aldri få den tilbake.” – Ukjent

I dag bruke æ mye tid på å tenke.  På livet, på dem æ e glad i og på det som gir mæ nå. Ka gjør mæ glad, og ka gjør mæ trist.  Tenke på det æ kan gi andre. Ka æ skulle ønske æ kunne gi.  Æ bruke mye tid å tenke på alt æ e takknemlig over.  Den lista e lang.  Æ tenke mye på det å leve.  Kor godt det e, og kor heldig æ e som faktisk e i livet.  Æ bruke mye tid og tenke på menneska æ e glad i.  Folk æ har i livet mitt, har hatt i livet mitt og som betyr mye for mæ.

Æ kan oppleve en enorm glede og takknemlighet av å sitte ute på trappa å høre småfuglan synge på morra kvisten.  Eller sitte ute å høre på stillheta.  Æ kan rett og slett bli kjempe emo av det.  Fordi det e så vakkert.  Æ la ikke så mye merke til det før.  Ikke på samme måte.  Fordi hodet mitt alltid va opptatt med andre ting og mange plana. Det va ikke tid å nyte småfuglan på en skikkelig måte.  Før nu.

I sommer satt æ ute å studerte ei humla som jobba.  Æ va så fasinert av den lille skapningen.  Så vakker, så sterk.  Ei humla?!  Æ har nu sett humler tusenvis av ganga før.  Men æ så dem ikke egentlig.  Æ la bare merke til dem.  Litt sånn va det før æ ble syk.  Æ levde nu bare.

Kanskje æ fundere på for mye, men æ trur ikke det.  Æ trur det e sundt, og at det e bra at æ har vært nødt til å stresse ned.  Stoppe opp å puste litt.  Så lenge man ikke begynne å overtenke.  Bruke en masse tid på å gruble på ting man ikke kan gjøre nå med.  Det e ikke sundt.  Da kan tankan bli til bekymringer og deppresive følelsa.

Av og til så tenke æ for mye på korsen livet mitt va før.  Kor mye æ savne dela av det.  Æ kjenne på sorgen, men prøve å ikke la den slå rot i mæ.  Det e ikke bestandig det e lett og forandre tankemønster, men det e fullt mulig.  På sånne daga bruke æ tid på å gjøre positive ting, eller være i lag med positive menneska.  Det e den beste medisin.

Har æ blitt mer klar over tida og måten æ bruke den på fordi æ har vært alvorlig syk.  Fordi livet mitt va trua?  Helt klart.  Det har vært en øyeåpner.  Æ har jo alltid vist at æ ikke va udødelig.  Æ ble jo kjent med døden da æ va veldig ung. Og har opplevd døden ofte i jobben min.  Men allikevel så e det jo ikke nå man bruke mye tid å tenke på.  Å det bør man ikke heller.  Vi skal jo ikke gå rundt å tenke på døden!

Men æ trur vi alle kunne ha godt av å stoppe opp litt.  Å kjenne litt på livet våres.  E det nå du vil gjøre annerledes?  Gjør det!  E du i et ulykkelig forhold?  Gjør nå med det.  Mistrives du i jobben?  Skift!  Stresse du for mye?  Stress ned!

E det en ting æ har lært så e det at livet e skjørt.  På et lite øyeblikk så kan det bli totalt forandra.  Det kan bli positive forandringa, eller alvorlige forandringa.

Før brukte æ frasen “vi leve bare en gang” hver gang æ gjorde nå spontant, eller hadde løst å gjøre nå.  På Sunnås kom æ over en artikkel skrevet av Cristine Ottestad (https://christineotterstad.com/2013/06/30/du-dor-bare-en-gang/.)  Ho sir nå veldig klokt.  Les artikkelen den va veldig bra.

Du DØR bare èn gang – men du lever hele tiden! Hver dag – om og om igjen! Hver dag, når du våkner opp om morgenen, så lever du. På nytt og på nytt.

Folkens bruk tida rett.  Nyt livet litt mer. Grip dagen!  Stress ned.  Tilbring tid med folk som gjør dæ glad.  Gjør mer av det som føles bra, som gjør dæ lykkelig.  Sett dæ ned å pust.  Ta dæ tid til å leve mens du kan.

Klæm fra ei som e i det filosofiske hjørnet i dag 🙂